Gryende ungdomsopprør skremmer Tunisias ledere

Og det har de kanskje god grunn til. Tunisia er tross alt landet der startskuddet for den arabiske våren og flere revolusjonsforsøk i regionen gikk for ti år siden.

Nå er en tredel av den unge befolkningen i det nordafrikanske landet arbeidsledige, og mange er sinte og frustrerte over fremtidsutsiktene.

Det viser demonstrasjoner i gatene fra Tunis til Kasserine, Gafsa, Sousse og Monastir flere dager i strekk.

Demonstrasjonene har gjort at myndighetene har strammet grepet. De frykter en gjentakelse av det som skjedde i 2011. Da økte demonstrasjonene i styrke sakte, men sikkert til det eksploderte i en folkeoppstand.

Den gang måtte president Zine al-Abidine Ben Ali gå av. Nå er hæren beordret ut til fire nøkkelområder for å kvele demonstrasjonene.

Vokser dag for dag

Men protestbevegelsen vokser dag for dag. Det arrangeres koordinerte demonstrasjoner i byer rundt om i landet, og det ender ofte med voldelige sammenstøt med politiet.

Demonstranter har flere ganger kastet steiner og brannbomber på offentlige bygg, og det har vært plyndring og hærverk.

Uroen er særlig stor i de fattigere, tett befolkede bydelene, der tilliten til politiet også er lav.

Demonstrantene har ikke en felles fanesak, annet enn sinnet over den økonomiske situasjonen landet er i.

- Arbeid er en rett, ikke en tjeneste, er et budskap som illustrerer flere av protestplakatene.

Arbeid, frihet og likhet

Flere mener også den demokratisk valgte presidenten, Kais Saied, har brutt valgløftene sine. Han har ikke maktet å redde økonomien, som nå er på randen av konkurs.

Ti år etter at Tunisia ledet an i en historisk revolusjon som kjempet for arbeid, frihet og likhet, føler flere i landet nå at de ikke har noe av det.

20 prosent lever under fattigdomsgrensa, ifølge det nasjonale statistikkbyrået.

Store deler av ungdommen har ingen eller få minner av hvordan det var å leve i Tunisia under Ben Ali. De vil ha jobb og deler sin frustrasjon med andre på nettet og i sosiale medier.

Flere trekker paralleller til nabolandet Algerie, der et ungdomsopprør tvang landets leder mangeårige Abdelaziz Bouteflika til å gå av i 2019.

Ber om måtehold

Amnesty International har oppfordret landets myndigheter til ikke å slå hardt ned på demonstrasjonene. Hæren og tåregass brukes aktivt i å holde demonstrantene i sjakk.

Innenriksdepartementet har forsvart den strenge reaksjonen på demonstrasjonene. Det er nødvendig for å få forsvare landets borgere og eiendom, mener de.

Det tunisiske forumet for økonomiske og sosiale rettigheter protesterer. Deres leder, Abderraham Lahdili, sier myndighetenes håndtering ikke er passende, og at det må ses på de underliggende årsakene.

Lahdili peker på at 100.000 studenter forsvinner ut av utdanningsløpet hvert år, og at ekstreme grupper driver aktiv rekruttering i landet.

Advarte mot ekstremister

Landets konservative president tok opp dette da han uventet møtte demonstranter og snakket direkte med dem nær Tunis nylig.

Da sa han at ekstreme islamister lurer i skyggene og blander seg med demonstrantene for å spre kaos og velte myndighetene. Det er imidlertid usikkert i hvor stor grad dette stemmer.

Koronapandemien påvirker også situasjonen, og det er innført nedstenginger og tiltak. En av landets viktige næringer, turismen, ligger død.

Historiske byer og kritthvite strender får være i fred etter at mengder med reiser ble avlyst.

Nobels fredspris

Folkeoppstanden i Tunisia som fikk navnet sjasminrevolusjonen, brøt ut etter at en ung grønnsakshandler satt fyr på seg selv i protest mot regimet og de sosiale forholdene i desember 2010.

Demonstrasjonene med krav om demokrati og verdighet spredte seg til blant annet Egypt, Jemen, Bahrain, Libya, Algeria, Marokko, Jordan og Syria - med svært varierende resultat.

Tunisia ble imidlertid hyllet som en suksesshistorie. Landet fikk en ny grunnlov og avholdt flere valg som ble erklært både frie og rettferdige. I 2015 fikk Den tunisiske dialogkvartetten - som består av fire organisasjoner fra sivilsamfunnet - Nobels fredspris for innsatsen i overgangen til demokrati.