Solheim tar feil om statens rolle

Solheim har rett i én ting. Diktaturer, som Kina, er veldig mye flinkere enn demokratier til å bygge nettopp slike skyskrapere. Dette har vi til og med forskning på: diktaturer bygger flere, høyere og mindre bærekraftige skyskrapere enn demokratier. Disse bygningen er ofte samfunnsøkonomisk ulønnsomme, men de er selvfølgelig fine å se på.

Solheim treffer imidlertid dårlig med andre påstander. Solheim argumenterer for at vestens utviklingspolitikk, med sitt fokus på demokrati, har feilet. I stedet burde vi fokusere på å bygge sterke og kompetente stater, som de som har løftet millioner ut av fattigdom i Kina, Sør-Korea og Vietnam.

Flere av antakelsene Solheim bygger på mangler imidlertid støtte i forskningen på dette kompliserte feltet, og noen av påstandene er direkte gale. Dette angår både påstandene om demokrati som hinder for utvikling, og om en sterk stat som selve nøkkelen for å løfte land ut av fattigdom.

• Les Solheims innlegg: Utsyn fra et «karantene-rom» i Shanghai

Solheim står ikke alene

Det stemmer at flere kompetente og relativt sterke stater har styrt over land som har hatt god økonomisk utvikling over noen tiår. Men å hoppe fra denne observasjonen til å konkludere med at en sterk stat, eller STAT som Solheim sier, er den ene faktoren som sørger for utvikling, er en grov og farlig forenkling.

Ideen om behovet for diktatur kombinert med en sterk stat er utbredt, selv om man sjelden ser en like eksplisitt formulering av tesen som i Solheims tekst. Solheim skriver seg altså inn i en tradisjon som har bedyret at en sterk stat må på plass før demokrati for å sørge for velstand og utvikling. I moderne tid er denne påstanden for eksempel forbundet med Singapores mangeårige autoritære (og sitatvennlige) leder Lee Kuan Yew.

Men påstanden om at staten må bygges før demokratiet har lange historiske røtter også blant politikere og samfunnsvitere i demokratiske land. På 1950-tallet var det, for eksempel, en gjengs oppfatning at vestlige demokratier snart ville bli utkonkurrert av Sovjetunionens kommandoøkonomi - demokratier kunne jo ikke presse igjennom slike imponerende spare- og investeringsrater når de måtte ta hensyn til de utålmodige innbyggerne sine!

I dag er det få som fremhever den sovjetiske modellen som en kur for utvikling etter den voldsomme økonomiske kollapsen landet gikk gjennom. Men parallellene til dagens beundring av Kinas vekst er klare. Tanken om at diktatur må til for å fremme utvikling i fattige land har vist seg svært så levedyktig.

Demokrati som et hinder for vekst?

Men det er altså en myte. Systematiske studier viser for eksempel at demokratier er bedre på å bekjempe spedbarnsdødelighet enn diktaturer. En masse forskning har og slått fast at demokrati iallfall ikke reduserer økonomisk vekst, men sannsynligvis heller fører til betydelig høyere vekst.

Det er faktisk svært gode grunner til å tro at sammenhengen mellom demokrati og vekst er enda sterkere enn disse nyere studiene antyder. Diktaturer er mye «flinkere» til å jukse med BNP-statistikkene sine, og dette gjelder ikke minst Kina. Dette fører til at de fleste statistiske studier systematisk overvurderer veksten i diktaturer.

Likevel, hvordan kan det ha seg at demokrati er bedre for vekst, når Solheim kan peke på så mange eksempler på diktaturer med rask utvikling? Kortversjonen av svaret er at det er voldsom variasjon i veksten til diktaturer - både på tvers av land og innad i land over tid. Demokratier opplever langt sjeldnere økonomiske kriser og kollapser. Om man selektivt trekker frem Kina i de siste tiårene, men utelater Kinas katastrofale økonomi under Mao eller dagens økonomiske kollaps i Maduros Venezuela, får man et skjevt bilde.

Det er også lett å finne vekstmirakler i relativt demokratiske land som startet med forholdsvis svake stater - to eksempler fra de senere tiårene er Botswana og Mauritius. Faktisk er den positive sammenhengen mellom demokrati og økonomisk vekst aller sterkest i Afrika. Hvis bistandsaktører på kontinentet skal vurdere om de bør satse på prosjekter i mer eller mindre demokratiske land, er denne systematiske sammenhengen viktigere å ta med seg enn rosemalte beskrivelser fra enkeltland som Kina.

Sterk stat som nøkkel?

Kunnskapshullet rundt demokratiets effekter er ikke det eneste, og kanskje heller ikke det verste, i Solheims kronikk. En sterk og kompetent stat kan være et fantastisk gode for et lands innbyggere dersom landets politikere har insentiver til å føre klok utviklingspolitikk. Men en slik stat, plassert i gale hender, kan og være noe av det mest ødeleggende en økonomi kan bli utsatt for.

Solheim peker på de lange historiske tradisjonene til det kinesiske byråkratiet som en årsak til dagens sterke kinesiske stat, og dermed utvikling. De samme tradisjonene var imidlertid også på plass da Mao bestemte seg for å gjennomføre det «Store Spranget» og tvangs-industrialisere landsbygda på slutte av 50-tallet, med full økonomisk kollaps og sultedøden for millioner som følger. En sterk stat kan også benyttes av ledere til å fremme annen feilslått økonomisk politikk som flytter ressurser til et knippe med begunstigede eliter eller reisning av store og ulønnsomme infrastrukturprosjekter.

Nettopp dette er det sentrale dilemmaet i utvikling. En sterk stat er sentralt, for eksempel, for å beskytte eiendomsrett som er vist å være viktig for økonomisk vekst. Men en stat som er sterk nok til å beskytte eiendomsrett er og automatisk sterk nok til å ta fra folk eiendomsrett etter eget forgodtbefinnende. Eller enda verre.

Et av Solheims egne eksempler illustrerer nettopp dette. På 1950-tallet var Sør- og Nord-Korea nesten like rike, Nord-Korea var litt rikere. Statsstyrke er vrient å måle, men Nord-Korea hadde på slutten av Koreakrigen, etter ulike mål, en minst like sterk stat som Sør-Korea. Den statstyrken har knapt ført til noe utvikling for den jevne nordkoreaner, men det har først til ubeskrivelig undertrykkelse, hungersnød og død for millioner av innbyggere.

Den store variasjonen i hvor god økonomisk politikk sterke stater fører forklarer nok også hvorfor det ikke finnes noen soleklar sammenheng mellom ulike mål på statsstyrke og økonomisk vekst. Dette gjelder iallfall om vi trekker på data fra land verden over, fra 1789 og frem til i dag.

Historien er fullstappet av konkrete forslag på hva som er nøkkelfaktoren i å sette et lands økonomi i bevegelse fra lav produktivitet og dyp fattigdom til effektivitet og velstand. Svarene har variert - geografi, kultur, industripolitikk, institusjoner av ulike typer har blitt foreslått. «STAT» har også vært et populært forslag. Solheim har altså mange med seg på laget, men dessverre ikke data.

STATens trusler

Om vi skal se bort fra forskningen på institusjoner og vekst, og tenke litt bredere, finner vi det og problematisk at Solheim, fra sin suite i Shanghai, skryter av alt den kinesiske staten har fått til uten å bemerke skyggesidene. Statskapasiteten i landet har vært viktig for effektivt å internere så mange som 1.5 millioner uigurer i konsentrasjonsleirer. Den har også vært viktig for å holde i sjakk de hundretusener av unge mennesker som risikerer livet i gatene i Hong Kong for å beskytte politiske friheter. Den sterke kinesiske staten er og i ferd med å sementere et overvåknings- og kontrollsystem som ikke engang George Orwell klarte å se for seg.

Ingen aktør har drept så mange mennesker siden starten på 1900-tallet som nettopp sterke stater. Rudolph Rummel estimerer at i løpet av det 20. århundre er mer enn 260 millioner mennesker drept av slike stater. Dette er et konservativt estimat siden det kun inkluderer de som er drept som del av massedrap. Det inkluderer altså ikke alle de som er blitt ofre for all den dagligdagse undertrykkelsen og menneskerettighetsbruddene som skjer i land som Kina og som ofte fører til død, uten at noen får høre om det.

En sterk stat alene er noe av det mest risikable vi kan finne på. Det som trengs er sterke og kompetente stater som er ansvarlige og tilregnelige. Her er ikke demokrati bare nyttig, men helt nødvendig og grunnleggende for å sikre slik ansvarlighet over lengre tid. Stat uten demokrati fremstår ofte som et betydelig verre alternativ for liv, helse og utvikling, enn demokrati uten stat.

Det er heller ingen grunn til å tro at et diktatur som har fått bygget opp staten vil være noen kortvarig mellomstasjon til et velfungerende demokrati. Diktatorer som styrer over en sterk stat vil ha både insentiver og mulighet til å bruke staten som et effektivt våpen for undertrykkelse, og dermed holde seg ved makten i flere tiår. Diktaturer lever systematisk lengre i sterke enn i svake stater. Det er ingen grunn til å forvente at det kinesiske kommunistpartiet, for eksempel, snart vil se lyset og demokratisere frivillig.

Ingen rettesnor for utviklingspolitikken

Norske aktører og andre som søker å oppnå utvikling i land verden over bør tenke seg om minst to ganger før de lytter til Solheims oppfordringer om å se bort fra demokratiet og løfte frem STATen. For så viktige spørsmål bør vi ikke hvile på enkle generaliseringer fra håndplukkede og rosemalte eksempler. I stedet bør vi trekke på kunnskap forankret i systematisk forskning.

Dersom Solheims svakt funderte konklusjoner skulle bli stående som rettesnor for bistands- og utviklingspolitikken vil det, etter vårt skjønn, ha store, negative konsekvenser for mennesker verden over. Ikke bare ville bistandsaktører som Norge bidra til å underminere demokratibygging verden over, vi ville og kunne bidra til flere kriser og mer fattigdom.