De brutale demokratene i Uganda

Da Ugandas statsleder gjennom førti år Yowri Museveni ble innsatt for sjette gang sist uke, satt opposisjonskandidaten i husarrest. «Til sitt eget beste», som politiet forklarte. I nabolandet Rwanda kan president Paul Kagame lene seg trygt bakover i stolen. Han ble gjenvalgt med 98 prosent av stemmene for tre år siden. Kagame har sittet siden 1994, og velges med sovjetiske prosenter.

Begge kan vise til grunnlover som gir solide garantier for et levende folkestyre. Det skal holdes valg med faste mellomrom, og alle har rett til å registrere seg som velgere. Hver borger, sin stemme. De har etter hvert fått adgang til å organisere opposisjonspartier og drive valgkamp.

Opptrådte som en keiser

Alle land kaller seg demokratiske. Kongo Kinshasa heter en demokratisk republikk. Zimbabwe, selv under Robert Mugabe på sitt mest autoritære, var organisert som et demokrati. Det vanstyrte Sør-Sudan, Afrikas yngste nasjon, styres av en president og hans visepresident, mens parlamentet er paralysert. De er også demokrater, bortsett fra at FN i praksis styrer landet. Det eneste president Salva Kiir styrer er soldatene.

Jeg opplevde Museveni på nært hold som medlem av en regjeringsutnevnt AIDS-kommisjon på slutten av nittitallet. Presidenten tok imot delegasjon langs et langbord med dype stoler. Selv satt han i en hvit campingstol. I en time satt han og doserte sin arroganse. Hvite besøkende måtte ikke tro de kunne fortelle ham noe. Uganda følger sin egen historie og gjør det som trengs, når det trengs.

Jeg traff ham igjen i Juba noen år senere. Da skulle han på et endags statsbesøk i Sør-Sudan. Tre transportfly fløy inn limousiner for å gjøre klart til en bilkortesje fra flyplassen og presidentens kontor. Der sto en bobil i beredskap, i tilfelle presidenten måtte på do. Det var en stor lunsj, men Museveni hadde brakt sin egen kokk for sikkerhetens og jåleriets skyld. Å være eneveldig statsleder forutsetter at man omgis av ja-menn. Og de kan dekke bord. Han fór gjennom Juba som en keiser.

Første kapittel i autoritær parlamentarisme er å forberede sine gjenvalg. Den afrikanske standarden har vært at ingen president skal sitte mer enn to perioder. Ugandas Museveni har tøylet denne regelen, og det begynte med et unntak. Han lot et forslag om å innføre dødsstraff versere året før det skulle holdes valg. I forhandlinger grep han så inn og lovet å legge dødsdomsforslaget til side, dersom han kunne få en ekstra periode som president. Slik ble det.

Siden har han erklært flere unntakstilstander og vedtatt midlertidige forføyninger for å få nye presidentperioder, før han til sist fikk på plass en ordning som sikrer ham fram til 2034. Da fyller han nitti, og høres allerede ut som sin avdøde zimbabwiske kollega Robert Mugabe. Han skulle sitte til han ble hundre. Alt dette er blitt vanskeligere etter at afrikanske land innførte flerpartistyre på nittitallet. Museveni hadde en helt annen idé. Den hørtes veldig demokratisk ut, men var det motsatte. Han ville innføre «nullpartidemokratiet» tidlig på nittitallet. Det skulle ikke være noen partier. I valgene skulle man stemme på den personen man likte. «Som i en missekåring», ifølge ham selv. Partier ble forbudt, men man beholdt Bevegelsen, som var den politiske delen av hans frigjøringsbevegelse. Med forbud mot partipolitikk, ble valgkamper uoversiktlige, men alle så hva som skjedde. Museveni ble i virkeligheten Bevegelsens kandidat, den eneste, og andre kandidater kunne ikke knytte seg til noen politiske grupperinger. Slik vant han valg etter valg.

Mange grunner til å bli sittende

Maktgleden er universell, og en afrikansk statsleder vet hva som venter. Livet som ekspresident er både kjedelig og usynlig. Noen har funnet mening i å opprette stiftelser til minne om seg selv, som Kenyas Daniel arap Moi, Mosambiks Joaquim Chissano og Sør-Afrikas Thabo Mbeki. De reiser rundt og mekler fred, støtter humanitære prosjekter og nyter internasjonale verv.

Mange har hatt grunner til å bli sittende som president. Stillingen gir beskyttelse mot rettslig forfølgelse, og det betyr alt for statsledere med fete bankkonti i utlandet og med blod på hendene etter barske oppgjør med sine fiender. Da Sudans president Omar al Bashir ble tvunget fra makten i 2019, hadde han sittet siden statskuppet i 1989. Embetet beskyttet ham mot å bli utlevert til Den internasjonale straffedomstolen i Haag for krigsforbrytelser i Darfur. Han sitter nå i husarrest og avventer sine etterkommeres vurdering av hans skjebne. Skal han utleveres til Haag eller dømmes hjemme?

Om Yoweri Museveni noen gang skulle tape et valg, vil han risikere å stå til rette for hvordan han har forvaltet demokratiet gjennom førti år i Uganda. Han har adskillig å svare for, ikke minst udemokratiske metoder og politibrutalitet under valgene. I denne siste omgang har opposisjonslederen og populærmusikeren Bobi Wine blitt satt i husarrest, angivelig for sin egen sikkerhet. Det betyr at han ikke har kunnet drive valgkamp. Da han, fra sin bolig i Uganda, drev valgkamp på nettet i stedet, stengte Uganda Facebook, Twitter og Instagram. Før husarresten prøvde han å holde valgmøter, men politiet gikk hver gang til angrep.

Begrunnelsene for å arrestere ham var formalistiske og helt på kanten. Det var formelle feil ved søknaden om å holde møte og han hadde valgt feil måte å arrangere på. Det siste året kom koronaepidemien som en gavepakke: Opposisjonens møter og demonstrasjoner ble forbudt av hensyn til smittefare. Imens reiste president Museveni rundt på valgmøter hvor folk ble busset gratis til stadion. Han dro rundt med helikopter og kortesjer av statlige biler. Partiet betalte ingen regninger for denne servicen.

Kan ikke straffes for brudd på ytringsfriheten

Bobi Wine kunne ha brukt media. Uganda flommer over av uavhengige radiostasjoner som på sitt beste leverer programmer med kritisk innhold. Det er en fest å besøke dem. I enkle lokaler i toppen av ei forretningsblokk holder de til i enkle lokaler med eggekartonger som lyddempere. Inngangen er anonym, men kjent av dem som skal delta i debatter. I tillegg har disse radiostasjonene utviklet innringningsprogrammer av høy standard. Intellektuelle og politikere kan brake sammen på to telefonlinjer. Men underveis fikk de forbud mot å omtale motkandidaten, med den begrunnelse at det kunne true statens sikkerhet. Det er de autoritæres standardgrep.

Det går hardt for seg når politiet mener at en programleder har gått for langt. De blir banket opp og internert så lenge som det passer. Som for eksempel til etter at valget er avviklet. Har presidenten ansvaret for at en sentral journalist eller politiker blir fysisk mishandlet eller urettmessig arrestert? Selvfølgelig ikke. Man lager et system hvor ansvaret aldri kan løftes, for det går ikke formelle kommandolinjer til viktige personer som siden kan holdes ansvarlig. Har noen gått for langt i basketakene mot ytringsfriheten, kan politisjefen bortforklare volden som en beklagelig hendelse.

Denne gang er det Bobi Wine. Forrige gang var det Kizza Besigye. Han stilte til valg i 2001, 2006, 2011 og 2016 uten å vinne. Opprinnelig er han legeutdannet, men han gikk inn i Musevenis frigjøringsbevegelse NRA som livlege. Da Museveni overtok makten i 1986, ble Besigye innenriksminister i en alder av 29 år. Senere ble han hærsjef. Men Kizza Besigye begikk to feil. Han giftet seg med en kvinne som hadde vært Musevenis elskerinne. Og han stilte til presidentvalg mot sin sjef. Tross omfattende valgfusk fikk han likevel 28 prosent av stemmene i 2006.

Vil samarbeide om å felle regjeringen

I 1999 skrev Besigye et dokument som avslørte det indre liv i regjeringen med omfattende korrupsjon. Han beskrev også de suspekte forholdene innenfor Bevegelsen, presidentens eneveldige parti, der makten og pengene fløt fritt mellom staten og «partiet». Han ble arrestert for å ha lekket statshemmeligheter. Da han stilte til valg, ble valgmøtene avbrutt og han selv fengslet, og underveis ble han knyttet til forbrytelser som aldri er blitt bevist i noen rettssal. Jeg husker selv en av dem, hvor han skulle ha voldtatt ei skolejente i nabolaget og dernest drevet samarbeid med militære utgrupper, blant dem Herres Motstandshær med sine barnesoldater. I rettspausene sto vi i korridoren omgitt av livvakter og politi. Han var rolig og avbalansert, tross uhyrlige påstander fra vitner. Han smilte og avdramatiserte det hele. «Dette er spill for galleriet. Grunnen til at jeg er her, er at det hindrer meg å drive valgkamp», sa han.

Etter hvert ble det farlig for ham, og Kizza Besigye flyktet til Sør-Afrika i fire år. Han tok ikke sjansen på å stille til presidentvalget denne våren, men støtter Bobi Wine, som altså sitter i husarrest. Planen deres er at de sammen skal felle regjeringen underveis. Det høres meget vidløftig ut, når man vet at presidenten har full kontroll i parlamentet.

Demokratiet har noen universelle regler selv sterke afrikanske ledere må bøye seg for. Avholdelse av valg og respekt for grunnloven er blant dem. Utformingen av demokratiet, derimot, kan følge flere retninger. Britene implementerte Westminster-modellen med enmannskretser hvor vinneren vinner alt i sine tidligere kolonier. Det er nokså fleksibelt hvor mye makt som kan overføres fra parlamentet til regjeringen og videre opp til presidenten. Statsminister Meles Zenawi i Etiopia sa han ville sittet lammet om han skulle følge spillereglene fra Europa, der frykten for å tape gjenvalg avholder politikere fra å gjøre det som er nødvendig. Enhver internasjonal kritikk blir derfor avvist med at Afrika skal gjøre det som er best for Afrika, også når det gjelder brudd på menneskerettighetene.

Yoweri Museveni fikk internasjonal ros far sin håndfaste og hardhendte styring av tiltakene mot spredning av HIV/AIDS. Forutsetningen for at en handlekraftig president kan fungere demokratisk, er at det finnes et kontrollapparat som har innsyn i maktens utøvelse. Og det har Uganda, men man kan spørre Kizza Besigye og Bobi Wine om hvor godt det fungerer.