Biskopen som refset Sri Lankas krigsmenn

Under borgerkrigen i Sri Lanka var biskop Rajappu Joseph en de de meget få som hadde direkte adgang til den politiske og militære ledelse i opprørsbevegelsen Tamil tigrene (LTTE). Hans kritikk av LTTEs bruk av barnesoldater satt ham i farlige situasjoner. Men det gjorde sannelig også hans kritikk av regjeringshærens bombing av sivile, sykehus og kirker.

I et av de siste intervjuer han gjorde før han ble rammet av et hjerneslag i 2015 sa han:

«Jeg har prioritert å omfavne og snakke om de drømmer og kamper som menneskene i mitt bispedømme - ja i hele Sri Lanka - har. I tråd med Jesu sin oppgave med å bringe godt nytt til fattige, snakker jeg om de forsvunne, de torturerte og drepte i fangenskap , de som har mistet sine hjem og sin åkerlapp. Hvis noen kaller dette "biskopen driver politikk", så får det bare være sånn. For meg er dette en pastoral, religiøs og menneskelig oppgave».

Jeg har hatt glede av å møte biskop Rajappu ved flere anledninger gjennom årene. Første gang var i 2001 på Mellomkirkelig råds kontor i Oslo. Da kom han som var tamil sammen med den nåværende kardinal Malcolm som er singaleser for å oppmuntre kirken og buddhistene i Norge til å engasjere seg sammen i støtte til den begynnende fredsprosess. De ville arrangere en konferanse utenfor Sri Lanka hvor ledende buddhistmunker kom sammen og drøfte Therevada-buddhismens syn på en rettferd fred. En slik konferanse ble realisert med Det norske buddhistsamfunn i førersetet.

Jeg møtte ham igjen i bispegården i Mannar bare noen uker etter den overaskende valgseier til Maitripala Sirisena i januar 2015 .Dette var valget som stoppet krigs-presidenten Mahinda Rajapakse forsøk på å bli gjenvalgt . I stedet valgte folket Sirisena som lovet godt styresett og en løsning på "det tamilske problemet". Jeg hadde fulgt biskopens iherdige engasjement for å hevde tamilers verdighet og rettigheter. Han hadde vært som en Moses som hadde gått til Faraoen i Colombo og sagt : "la mitt folk fare". Biskopen var tilhenger av en framforhandlet selvbestemmelse for de to provinsene i nord og øst som utgjør det tradisjonelle hjemland for tamiler. Men også til LTTEs lederne inne i jungelen i Vanni dro biskopen for å tale sivilbefolkningens sak. Slik viste han sin uavhengighet.

Da vi møttes var håpet om rettferd og fred tent også i bispegården. Han fortalte om folkets lidelser i mai 2009 , helt på tampen av borgerkrigen. Da hørte jeg for føste gang historien om jomfru Maria statuen som i flere hundreår hadde stått ii gtamilenes hellige pilgrimsted Mahdu. Da sivilbefolkningen flyktet for de avsluttende krigshandlingene lot biskopen stastuen følge flykningene ut av krigssonen og over i et tryggere område. Det var en meget symbolhandling handling som viser ham også som en åndelig leder.

Biskopen var blant de aller første som etter den blodige krigsavslutningen insisterte på at de mange tusen forsvunne må gjøres rede for og at etterlatte må få anledning til å sørge og minnes de som er borte. På ett punkt i samtalen ble biskopen særdeles engasjert. Det er når han beskriver de to "elver" som renner gjennom Sri Lankas historie; den singalesiske og den tamilske. Begge folkegrupper har historiske hjemland, er nasjoner, har eget språk og kultur og særpreget økonomisk struktur. Først når denne helheten anerkjennes, kan vi snakke om den moderne srilankesiske staten og nasjonen. Denne realitet krever at det skrives en ny grunnlov der det eksplisitt sies at Sri Lanka er et multi-etnisk, multi-lingvistisk, multi-religiøst og multi-kulturelt samfunn, sa han.

Som åndelig hyrde for tamilene , også for mange i den norske diasporaen , var han svært opptatt av den ødeleggende tamilske splittelse. Derfor sto han fram som sammenkaller av Tamil Civil Society Forum , et løst nettverk av sivilsamfunnsaktivister fra nord og øst for å gi styrke til målet om anerkjennelse av tamilene som en nasjon med iboende rettigheter, men også for å gi samarbeidserfaringer.

I 2015 fikk biskop Rajappu et hjerneslag som lenket ham til en sykeseng i bispegården helt fram til sin død. På et av mine sykebesøk dit, medbrakte jeg en hilsen fra en stor gruppe tamiler i Oslo, skrevet på tamilsk med en nydelig håndskrift . Deres takknemlighet rørte ham og jeg kunne se en liten tåre bak det gjenkjennelige og forsiktige smilet .