Sri Lankas venstresving: En ny mulighet for utvikling og demokrati?

MeeNilankco Theiventhran

Doktorgrad i samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo og leder for masterkurset i utviklingsstudier ved UiOs sommerskole

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Sri Lanka har nettopp gjennomført et presidentvalg som var usedvanlig fritt og fredelig, og som ga et oppsiktsvekkende resultat. 

Anura Kumara Dissanayake, en selverklært marxist, ble valgt til landets niende president. En ny regjering er oppnevnt med en merittert akademiker og feminist, Harini Amarasuriya, som Sri Lankas tredje kvinnelige statsminister.

Kristian Stokke

Professor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo

Begge representerer People's Liberation Front (JVP), som tidligere har forsøkt å ta makten gjennom væpnete opprør i 1971 og 1987–89. Nå har JVP vunnet regjeringsmakt i et fritt, demokratisk valg.

Valgresultatet sendte en sjokkbølge gjennom det politiske landskapet. Med et bakteppe av elitistisk politikk, økonomisk krise, gjeldsforhandlinger og regionale geopolitiske spenninger, ligger det an til en turbulent regjeringsperiode.

Valget av en venstreorientert president har imidlertid også skapt forventninger om utvikling og demokratisering, og muligens en mulighet for forsoning 15 år etter den brutale avslutningen på Sri Lankas borgerkrig.

Spørsmålet er om den nye regjeringen vil klare å innfri disse forventningene, eller om optimismen vil bli etterfulgt av skuffelse, slik det har skjedd før med lovende politiske åpninger på Sri Lanka.

Økonomisk vanstyre og folkelig motstand

Valgutfallet må forstås i lys av landets økonomiske krise, skapt gjennom langvarig økonomisk vanstyre. Store låneopptak mens brødrene Mahinda og Gotabaya Rajapakse satt ved makten, førte til en enorm utenlandsgjeld.

I 2022 var valutareserven tømt, og det oppsto en akutt mangel på mat, medisiner, drivstoff og andre importvarer. Dette resulterte i store protester (Aragalaya) som til slutt tvang president Gotabaya Rajapakse til å gå av. 

Rajapakse-familien og den øvrige politiske eliten innsatte deretter Ranil Wickremesinghe som president for å stabilisere økonomien og sikre elitens egne interesser.

Wickremesinghe har lenge vært en forkjemper for markedsliberale reformer og ble utnevnt fordi han kunne forhandle med internasjonale finansinstitusjoner, men han er upopulær blant folk flest. Hans nyliberale politikk var en av grunnene til at fredsprosessen på 2000-tallet møtte bred motstand, der JVP spilte en sentral rolle, og at han tapte presidentvalget mot Mahinda Rajapakse i 2005.

Da Wickremesinghe ble innsatt som president uten et folkelig mandat og dessuten forsterket undertrykkingen av Aragalaya, sank hans popularitet ytterligere. JVP, på sin side, var en viktig støttespiller for Aragalaya og fortsatte mobiliseringen etter at protestene ble slått ned.

Disse motstridende posisjonene reflekteres i valgresultatet: Wickremesinghe fikk bare 17 prosent av stemmene og ble eliminert i første valgrunde, mens Dissanayake vant med 56 prosent i andre runde.

Sri Lankas venstredreining

JVPs valgseier innebærer et klart venstreskifte i srilankisk politikk. Velgerne har avvist den nyliberale innstramningspolitikken og krever et mer rettferdig økonomisk system. 

Den nye presidenten har lovet å redusere sosiale ulikheter, gjenopprette offentlige tjenester og reforhandle avtaler med internasjonale finansinstitusjoner. Utfordringen vil imidlertid være å balansere disse løftene med de nasjonale og internasjonale økonomiske realitetene landet står overfor.

Sri Lankas utenlandsgjeld har økt, valutaen har falt og den økonomiske krisen vedvarer selv om den ikke er like akutt som i 2022. Regjeringen vil måtte avstemme behovet for umiddelbare lettelser med langsiktig økonomisk omstilling.

Den nye presidentens sosiale programmer vil kreve betydelig finansiering, noe som blir vanskelig uten internasjonal bistand. Hvis regjeringen ikke klarer å finne en løsning på de økonomiske utfordringene kan landet oppleve en ny pendelsvingning ved neste valg, økt polarisering og fornyet fare for konflikter.

Demokratisk fornyelse mulig

Valgresultatet skaper også et håp om demokratiske reformer, men den nye regjeringen må navigere et komplekst politisk landskap. Mens Sri Lanka har en lang historie med valgdemokrati, er demokratiet mer formelt enn reelt, og politikken har vært dominert av noen få familiedynastier.

Den politiske eliten har brukt klientelisme, populisme og etnisk nasjonalisme for å mobilisere støtte og vinne valg, men folket har fått få goder og liten medbestemmelse mellom valgene. Dette har skapt en politisk historie preget av sosial polarisering, folkelig mobilisering og væpnede konflikter, som har blitt møtt med autoritær maktbruk fra staten og den politiske eliten.

Presidentvalget representerer et brudd med denne politiske arven og har skapt håp om demokratisk fornyelse etter år med tilbakegang. Men det vil unektelig bli en svært krevende jobb å gjennomføre reelle demokratiske reformer.

Skulle den nyvalgte presidenten og regjeringen likevel lykkes, kan det få store ringvirkninger for utvikling og demokrati på Sri Lanka. Det kan også skape muligheter for forsoning på tvers av etniske og religiøse skillelinjer. Dissanayake har understreket viktigheten av å forene ulike grupper, men dette er også et svært vanskelig farvann med mange skjær i sjøen.

Regionale konsekvenser?

Presidentvalget kan også få regionale konsekvenser. Sri Lankas venstredreining kan for eksempel inspirere lignende bevegelser i Nepal og Bangladesh, som står overfor tilsvarende utfordringer med innstramninger og sosial ulikhet. Utviklingen på Sri Lanka kan også påvirke venstreorienterte partier, spesielt i India, hvor disse har spilt en avgjørende rolle i enkelte delstater.

Mye er usikkert, men en ting er allerede klart: Sri Lankas politiske system har gått inn i en ny æra som kan få store konsekvenser for landets framtid.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.