Globalisering 4.0: Er det bøllene eller vanlige folk som vinner?

Aldri før har vi hatt vi hatt så gode midler som nå til å gjøre denne visjonen til virkelighet. I Afrika, for eksempel, blir jeg opprømt over å se hvordan solenergi ekspanderer raskt, uavhengig av strømnettet. I Kenya har mobil-banker gitt langt bedre tilgang til finansielle tjenester, særlig for fattige kvinner.

Disse og andre teknologier assosiert med den fjerde industrielle revolusjonen (4IR) har potensial til å fremme produktivitet, inntekter og fritid for arbeidere, og i tillegg gjøre økonomien karbonfri og befri kvinner fra byrden med ulønnet omsorgsarbeid. Men for å realisere dette potensialet, må vi få en helt ny tilnærming til globalisering.

Må bryte med nyliberalismen

Tema for det årlige møte i Verdens økonomiske forum i Davos er globalisering 4.0, som omfatter mange av de konkurrerende narrativ som nå preger vår verden. I det dominerende narrativ de siste 40 årene var brutto nasjonalprodukt BNP kongen, og landene gikk inn for deregulering, svekket kapitalkontroll, kuttet selskapsskatter og liberaliserte arbeidsmarkedene.

Det folkelige sinnet som har blusset opp og skapt politisk uro i mange land de siste årene, har sine røtter i denne feilslåtte nyliberale modellen. Men det finnes ingen økonomisk lov som krever at globalisering må være et kappløp mot bunnen. Tvert imot, om menneskeheten skal ha noe håp i det hele tatt, må globalisering 4.0 bryte med nyliberalismen for godt.

Jeg frykter at de økonomiske og politiske elitene som samles i Davos ikke har fattet dette fullt ut. Inntil de gjør det, vil globaliseringen fortsette å skape økt ulikhet og så misnøye rundt om i verden.

Ulikhet truer utvikling

Økende ulikhet truer mye av den framgangen vi har gjort det siste halve århundret. Mens de én prosent rikeste i verden sikret seg 82 prosent av all ny formue det siste året, rapporterte Verdensbanken at «nedgangen i fattigdomsrater går saktere, og skaper bekymring for målet om å utrydde fattigdom innen 2030». Og mer sjokkerende: Ekstrem fattigdom i Afrika sør for Sahara er faktisk økende, og nesten halvparten av alle mennesker på jorda er bare én medisinsk regning eller én feilslått avling fra naken nød.

Disse realitetene vil vedvare så lenge det er milliardærene - i Silicon Valley, Afrika eller andre steder - som skriver framtidsnarrativet om globalisering. Vi trenger nye fortellinger som kan utfordre status quo. Tenk på den om Budi, som arbeider på en rekefarm i Sørøst-Asia. Han må pille 950 reker i timen for å få minimumslønn. Det vil ta Budi over 5000 år å tjene det samme som en amerikansk supermarkedsdirektør tjener på ett år.

Eller tenk på de kvinnelige bøndene i min hjemlandsby Ruti i Uganda, som lurer på om økonomisk vekst noen gang vil resultere i gratis og god undervisning for barna deres. Skolegang for alle er en viktig grunn til rike lands velstand. Men i utviklingsland rundt om i verden er skolepengene som kreves i kommersielle skoler med på å drive familier dypere ned i fattigdom.

Og vi må tenke på historien til Berta Cáceres, urbefolkningslederen i Honduras som ble drept i mars 2016, fordi hun kjempet mot et destruktivt vannkraftprosjekt. I november fastslo en domstol at drapet på Cáceres ble begått med kjennskap, og samtykke, fra ledere i Desa, selskapet bak kraftprosjektet.

Uten regler vinner bøllene

Når globaliseringen ikke har spilleregler eller dommere, er det bøllene som alltid vil vinne. Selv forskning fra Det internasjonale pengefondet IMF viser at den finansielle globaliseringen har medført «betydelig økninger i ulikhet». Det samme har økt handel i enkelte utviklingsland. På samme vis er klimaendringer symptomatisk for en massivt ulik økonomi, der de rike utnytter miljøet for privat vinning.

Globalisering 4.0 må utforme et nytt narrativ som kan erstatte den urettferdige, utplyndrende og sexistiske nyliberalismen fra de siste tiårene. Vi vil trenge mye mer samarbeid mellom regjeringer om reglene for finans, handel, lønninger og skattlegging. Bare da kan vi sikre at 4IR kommer vanlige folk til gode.

Med det for øye bør vi ønske nyskapende teknologier velkommen. Men vi skal også stille tøffe spørsmål om eierskap og hvilke interesser de tjener, spesielt der nye monopoler vokser fram. Vi kommer til å trenge en klok blanding av insentiver, offentlig eierskap og reguleringer for å handtere de endringene som ligger foran oss.

Vi vil også trenge en ny holdning til skattlegging og offentlige utgifter. De rikeste husholdningene og selskapene har altfor lenge unngått å betale sin rettmessige andel, og samtidig hindret meningsfulle reformer. Det var spesielt skuffende å se næringslivsledere på det siste Davos-møtet som feiret president Donald Trumps skattekutt på billioner av dollar. Hvis velmenende eliter mener alvor med snakket om en mer inkluderende form for globalisering, må de også gjøre ord til handling.

Multilateralt samarbeid er fortsatt den eneste måten å handtere disse politiske utfordringene. Men rammeverket for internasjonalt samarbeid må bli mye mer demokratisk, feministisk og menneske-sentrert. Når vi diskuterer retningen for globalisering i framtida, må en kvinnelig småbonde i Nakuru, Kenya, telle like mye som en sjefdirektør på Manhattan. Vi trenger multilaterale institusjoner som kan tøyle kommersielt råkjør og stålsette det sivile samfunnet mot økende autoritære styrer.

Lydhørt og modig lederskap fra nasjonale regjeringer vil også trenges for å handtere globalisering 4.0. I stedet for å prøve å manipulere borgernes sinne, må politikere forstå og ta tak i de grunnleggende årsakene til innbyggernes misnøye.

Heldigvis er ikke slike ledere mytiske skapninger. Sør-Koreas president Mon Jae-in takler ulikhet med en blanding av skattlegging av selskaper og de velstående, høyere minimumslønn og økte sosiale bidrag. New Zealands statsminister Jacinda Ardern har også en ambisiøs agenda for å redusere ulikhet, og hun har gjort innbyggernes velferd til en sentral målestokk på regjeringens suksess. Og Canadas statsminister Justin Trudea har åpent omfavnet en politikk for feministisk global utvikling.

Disse lederne er levende bevis på at globalisering kan bli styrt på en måte som kommer alle til gode. De stiller til skamme dem som står i takknemlighetsgjeld til giftig nyliberalisme, og de gir håp om at en mer human global økonomi er innen rekkevidde.

Copyright: Project Syndicate, 2018.