Sturla Stålsetts sårbarhet

Den første låta på Sturla Stålsetts nye plate heter HEVN. Med store bokstaver. Men han lover at det ikke er et kruttlager av gammalt grums som har forårsaket tittelen. For man kan jo noen ganger lure; en prest, prestesønn til og med, og alltid på de svakes side; bor det egentlig et monster der inne som vil ut?

– Musikken har alltid vært et frirom for meg, et sted hvor jeg også kan få ut gørra. Å være prestesønn er å vokse opp med visse typer forventninger. Å vokse opp på Oslo Vest var en annen type striglethet. Så da pønken kom, ble den en ventil. Og det beste av alt; vi trodde på at det var bare å kjøpe en gitar og hamre løs. Og det gjorde vi.

Liberale verdier

Ikke et monster, men en pønker altså. Uten hanekam, men det behøver ikke Stålsett, han har funnet andre måter å bli synlig på. Som leder i Kirkens Bymisjon har han høylytt forsvart tiggere, narkomane, prostituerte, kirkeasyl og flyktninger.

Som tidligere styreleder og aktivist i Åpen folkekirke har han frontet liberale verdier innen Kirken. Hans forsvar av ekteskap mellom mennesker av samme kjønn har skaffet den radikale professoren både fiender og venner i kirkemiljøet.

De sistnevnte er så mange at avisen Vårt Land har lansert ham som kandidat til ny biskop i Borg og Oslo, etter Ole Christian Kvarme. Årsaken er blant annet at Åpen folkekirke har flertall i Oslo bispedømmeråd. Om han ikke blir biskop i denne runden, mener mange at han vil bli det om åtte år.

Pønk i prestegården

Da Sturla var 14 år og hørte Sex Pistols på vinyl, tenkte han allerede på verden. Han hadde sett den på rundreise i Øst-Afrika som femåring, og kan fortsatt huske den varme mørke kvelden, lyden av fattigdom og gresshopper. Faren, den gang sogneprest Gunnar Stålsett, var sosialt og politisk engasjert og hadde tatt med familien på tur. Lille Sturla var engstelig av seg, men mener han ble kurert i løpet av de to månedene de var på reise. Tanzania, Etiopia, Madagaskar, Nairobi, Kenya … Stålsett den eldre inviterte også verden hjem til Elverum, i form av folk som Desmond Tutu, som var gjest i prestegården.

Familien hadde flyttet hit fra Røa i Oslo, og bygutten Sturla vekket oppmerksomhet med bustete hår, merkelige bevernylonsbuker og el-gitar. Alltid for sent til timen – eller til nød akkurat på slaget – selv om han bare hadde en håndballbane mellom sengen og klasserommet. Sikre kilder sier han sov over pulten. Han drømte om svalestup i Glomma og om låt-tekstene han skrev for punk-bandet han akkurat hadde blitt med i. Sangene handlet om NSB (sure tryner overalt så langt ditt øye ser) og om enveiskommunikasjon (den endeløse ordflommen finner veien ut av ditt romslige gap – læreren skal ha tatt det personlig). Bandet het Fort & Gæli, de øvde i prestegården og ­turnerte i Østerdalen. Ryktebørsen sier de fortsatt har en dedikert fanklubb.

De sårbare

I dag provoserer ord mer enn en hanekam. Nå har den tidligere pønkeren fylt 200 sider med dem, i sin nye bok – Religion i urolige tider – en bok om menneskers sårbarhet i den globale økonomien.

Boken ble lansert 15. mars, og er passe deprimerende, slik de fleste ­bøker om samfunnsspørsmål er. «Kloden er en kamparena som skaper vinnere og tapere. Globaliseringen er et system organisert for å få utbytte av ekstrem menneskelig sårbarhet. Trygghet har blitt en mangelvare.» Men også ørlite grann håpefull (den er jo skrevet av en prest) – for menneskers sårbarhet kan også være en ressurs, mener Stålsett.

– Sårbarhet er nært forbundet med risiko, utsatthet og mangel på kontroll. Både terror, klimaendringer, epidemier og økonomiske kriser gjør denne sårbarheten synlig. Men det er store ulikheter i verden når det gjelder hvem som blir rammet av disse globale utviklingstrekkene.

I boken skriver han om forskning som viser at jo mindre menneskelig sikkerhet og velferd det er i et samfunn, jo flere mennesker er religiøse.

– Det er ingen ateister i en slum...

– Nei, nettopp. Religiøsitet handler om å takle erfaringen av eksistensiell og fysisk sårbarhet. Men religiøsitet er selvsagt mer enn det.

– Så hvordan kan sårbarhet være en styrke?

– Sårbarheten har alle mennesker felles. Å anerkjenne at ingen er usårbare gir oss evne til medfølelse og fellesskap, det er en betingelse for moralsk handling. Og de etiske forpliktelsene kan ikke begrense seg til nær familie eller eget land, de må være internasjonale og strekke seg til fremtidige generasjoner, sier Stålsett.

Bibelen for de fattige

Reisen til Øst-Afrika og en oppvekst med engasjerte foreldre satte spor. I studietiden var den unge teologistudenten klar for verden på ny. Gjennom engasjementet i sosial-etisk gruppe i Røa menighet hadde han møtt Petter Skauen – Kirkens Nødhjelps mann i Guatemala, senere kjent for sin rolle i fredsavtalen der.

Stålsett fikk Skauens kontakter, og så bar det til Mexico, El Salvador, Guatemala, Nicaragua, Costa Rica…De som kjenner landene vet hvor dette bærer, for de som ikke gjør det, er stikkordet frigjøringsteologi. En lesing av Bibelen som et kampskrift mot fattigdom og undertrykkelse, prester som kjempet (og ble drept) på de fattiges side, og som kritiserte de rike landene for å bygge sin ­rikdom på å utnytte de fattige. Retningen vokste frem i Latin-Amerika fra ­slutten av 1960-tallet, den var radikal og nyskapende og det ga gjenklang i den norske studentens unge ører, og gjør det fortsatt.

Etter hvert ble det jobb i Kirkens Nødhjelp som ansvarlig for prosjektene i Latin- Amerika.

Religionen vender tilbake

I boken hevder Stålsett at å forstå religiøsitet er viktigere enn noen sinne for å skjønne hva som driver samfunnsutviklingen.

– Det har lenge vært vanlig å se på religion som et hinder for utvikling, og jo mer moderne et samfunn er, dess mindre viktig vil religionen bli. Mye bistandsarbeid har også hatt en slik grunnholdning, sier han.

Også Norad har hatt det han ­kaller sekulariseringstesen som utgangspunkt.

– Det er bare det at verden ikke blir mer sekulær. Selv her i det sekulære nord har religionen fått ny aktualitet. I møtet med andres religiøsitet, innvandrere som kommer til Norge for eksempel, blir vi plutselig nødt til å ta stilling selv – Hva tror jeg på? Møtet kan føre til at vi hegner om det vi kjenner og frykter andres ­religiøsitet. Eller det kan skape nysgjerrighet for de andre. I dag snakker alle om religion, slik var det ikke for bare 15 år siden.

– Undervurderer bistandsorganisasjoner og utenrikspolitikken hvor viktig religion er i landene Norge jobber i?

– Ja, mange gjør det. I land hvor staten ikke er til å stole på, kan religionen bli den institusjonen folk først og fremst vender seg til, både for fellesskap, støtte og informasjon.

Religion er politikk

For Stålsett var det aldri noe alternativ å ikke være kristen. Men han var lenge usikker på om han skulle studere samfunnsvitenskap eller teologi.

– Noen ganger er det vanskelig å vite om du er politiker eller prest. I det siste har det også vært debatt rundt at kirken blander seg inn i politikken...

– All religion har politiske konsekvenser, og all politikk må forholde seg til religion. At politikk og religion skal være adskilt er også et politisk utsagn. Det er å lure seg selv å påstå at politikk og religion er to helt adskilte størrelser. Som prest har jeg et ansvar for å bidra til å tolke hva troen sier om vårt liv, ikke bare det indre sjelslivet, men også felleskapets liv i samfunnet. Men det er viktig å understreke at ingen uttaler seg direkte på vegne av Gud, og at det ikke er Gud som lager lover i samfunnet. All menneskelig religiøsitet er nettopp det – menneskelig.

– Har de kristne tatt over for venstresiden når det gjelder å snakke om internasjonal solidaritet? Det er Krf som kommer med det grundigste utviklingsprogrammet, som opprettholder bistandsbudsjettet og Pave Frans er jo mer sosialistisk enn Che Guevara? Venstresidens Aganda og Manifest snakker sjelden om internasjonal solidaritet, og det er ikke mye vi hører fra Sosialistisk Venstreparti eller Rødt heller?

– Siden 1970-tallet har det vært stor enighet i kirken om at den skal engasjere seg i spørsmål om internasjonal solidaritet. Der vi kan ­krangle så busta fyker om andre temaer, enes vi gjerne her. Flyktningkrise, tiggere, klimaspørsmål og fattigdom er temaer kirken er opptatt av. Makt­utredningen viser at prestene er blant de mest progressive lederne – det er en ganske ny rolle for kirken som tidligere har blitt koblet til konservative krefter.

Tempoet i musikken har roet seg siden tiden med Fort&Gæli i Elverum. Under boklanseringen, der han samtaler med Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre, synger Stålsett om kraftstasjoner og høst uten sommer, om glansdager og timer som teller dobbelt. (Søren heller, her er det ikke mye pønk igjen, og jeg som hadde tenkt å skrive pønke-prest i overskriften ...)