Med en plan for Plan

-Han er jo Høyre-mann, vettu. He he.
Kjell Erik Øie lener seg over bordet, rister litt på hodet og humrer. Han har nettopp fortalt hvordan han og broren en sen nattetime var millimetre unna å bli kastet ut av en nattklubb fordi dørvaktene trodde de var i ferd med å begynne å slåss. Men det var ikke lyskespark og springskaller som lå i lufta. Neida – gutta diskuterte politikk. Og når entusiasten og energibunten Øie diskuterer politikk kan det fort gå en kule varmt.
– Jeg kan nok bli litt ivrig, medgir han.
– Er det denne «iveren» din som har fått den månedlige kameratklubben til å nedlegge forbud mot politiske diskusjoner i perioder?
– Assa – det der er sannelig ikke bare min skyld. De andre gutta – blant dem en ivrig Høyre-mann – er minst like ille som meg. Men det er riktig at vi har hatt politikkforbud i perioder. Jeg liker å diskutere og tror veldig på verdien av gode diskusjoner. Men jeg ser at jeg er kanskje er litt «skada» fra mine mange år som aktivist. Jeg blir fort kompromissløs og hard hvis det er noe jeg oppfatter noe som urettferdig.

Børge var nabo

55-åringen vokste opp i et særdeles møblert hjem i Trondheim. Faren var forretningsmann og gjorde det godt innen blant annet eiendom og glass. De fem Øie-barna vokste opp en i romslig villa med svømmebasseng. Blant nabogutta var både Trond Giske og Børge Brende. Far og mor i Øie-klanen var Høyre-folk. Mormoren satt i bystyret for Høyre. Barna ble tidlig meldt inn i Riksmålsforbundet, og det var som forventet da unge Kjell Erik meldte seg inn i Unge Høyre.
– Kan den lett krakilske tilnærmingen til Høyre-folk skyldes at du selv kommer fra en slekt med lange tradisjoner for å stemme Høyre? Er det et slags opprør?
– He he. Muligens. Men jeg har stor respekt for Høyre-folk og jeg kan jo retorikken deres godt. Jeg hadde et veldig godt forhold til faren min. For han var det nok verre at jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet enn at jeg i 1985 sto fram som homse over tre sider i Adresseavisa. Det mener jeg faktisk.

Støres førstevalg

I begynnelsen av 2015 forsvant Olav Thommesen brått ut at sjefskontoret i Plan Norge. Heldigvis for Plan lå løsningen på den akutte ledermangelen rett foran nesa deres: De hadde allerede Øie i stallen.
Han hadde vært programsjef i Plan siden 2009. Han hadde også blant annet vært politisk rådgiver for barne- og familieminister Karita Bekkemellem samt statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Det sies at Jonas Gahr Støre hadde ett ufravikelig krav da han motvillig gikk fra utenriksministerposten for å bli helseminister: Øie som statssekretær.
55-åringen er nesten mistenkelig godt likt og respektert av nåværende og tidligere kolleger. (Hvis det skulle skje, kjære leser, at du en gang skal intervjue Øie og i forkant prøver å finne en kollega som har noe stygt eller i det minste noe litt ufordelaktig å si om mannen, så ikke være for optimistisk. «Kan bli litt utålmodig» var det mest kritiske denne journalisten fant. Ikke akkurat et karaktermord...)
Uansett – det gikk som det måtte gå. Øie ble ny generalsekretær i Norges nest største fadderorganisasjon.

Strateg

– Men hvorfor bistand og hvorfor Plan Norge?
– To hovedgrunner til det: Helen Bjørnøy – som jeg hadde jobbet sammen med i Kirkens Bymisjon – spurte meg om jeg ville jobbe i Plan. Og jeg hadde fått det for meg at jeg skulle slutte med politikk. Det viste seg jo å være feil.
– Og den andre grunnen?
– Jeg vet det er en klisjé, men allikevel: Når jeg er så utrolig privilegert at jeg lever i Norge på et perfekt tidspunkt i historien så føler jeg en moralsk plikt til å bidra. Jeg jobber med noe jeg synes er utrolig viktig og givende: å bidra til at barn i vanskelige situasjoner får bedre liv.
– Du har et enormt nettverk, er på fornavn med svært mange av de som betyr noe i politikken. Hvor stor fordel er det for Plan Norge?
– Kontaktlista på min mobil inneholder nok flere samfunnstopper enn de fleste andres, det er ikke noe å legge skjul på. De vet hvem jeg er og jeg har tillit, trenger ikke bruke tid på å opparbeide det. Det er selvsagt en fordel i noen sammenhenger. Men samtidig er jeg uhyre bevisst på at det ikke misbrukes. Jeg kan ikke bare ringe til Børge eller Jonas i hytt og pine.
– Hvordan får man et sånt nettverk?
– Det hjelper veldig å være statssekretær noen ganger. Og å ha mange år i politikken.

Bordplassering

– Er du en sånn sleiping som planlegger hvem du skal snakke med på fest av strategiske grunner?
– Tvert imot. Hvis jeg er på en middag og det er bordplassering sjekker jeg umiddelbart hvem jeg skal sitte ved siden av. Og da tenker jeg kun hygge, altså – ikke nytte. Jeg er elendig på small talk.
– Det tror jeg ikke noe på.
– Det er sant. Havner jeg ved siden av noen jeg ikke har noe til felles med, så kan det bli en lang taus kveld.
– Vi får la tvilen komme deg til gode. Du er altså ikke strategisk sosialt, men du er en strateg?
– Det er jeg. Jeg liker å tenke langsiktig, sette mål. Jeg har begynt å tenke på hvor Plan skal være om 2 år, om 5 år og så videre.
– Å ja?
– Jepp. Vi er større enn i dag. Vi har flere kampanjer som vekker oppsikt. Vi erkjenner at bistand ikke løser alle problemer, det må næringsutvikling og investeringer til. Derfor samarbeider vi med næringslivet på andre måter. Vi skal utfordre maktbalansen mellom giver og mottager.
Dette er viktig: Vi skal hele tiden gi fra oss makt og innflytelse. Det er de vi jobber med som skal legge premissene for det vi driver med. Og – en kjepphest – vi skal slutte å bruke begrepet «felt». Vi snakker som om felt er et slags land utenfor Norge, og som om dette ikke handler om ulike byer, områder og land med sin egenart.

Ikke åpen på reise

I 2008 ble Øie kåret til Årets æreshomo under Skeive dager i Oslo, som takk for mangeårig innsats for homofiles rettigheter. Han var blant annet sentral i arbeidet med å få på plass partnerskapsloven og var fra 1987 til 1991 leder for Det norske forbundet av 1948.
Men mannen som for ikke så mange år siden stormet inn på en gudstjeneste i Oslo Domkirke med ropert i handa og ropte slagord om kjærlighet for alle, er i dag forsiktig med å snakke om at han har levd sammen med sin kjære Trond i over 20 år. Ikke i Norge, men når han er ute i verden for Plan Norge. For eksempel i Uganda eller Tanzania.
– Det er litt kjelkete det der, altså. Og det er selvsagt noe jeg har tenkt mye på, det er jo veldig uvant for meg å ikke være helt åpen. Men når jeg er på jobb for Plan så er jeg ikke på jobb som homoaktivist. Mitt liv og mine behov skal ikke komme i veien for den jobben jeg skal gjøre.
– Men du kan mene noe om homofiles rettigheter som generalsekretær i Plan Norge?
– Selvsagt. Plan skal være tydelig på at vi støtter homofiles rettigheter og jeg kan selvfølgelig snakke om dette som sjef i Plan Norge.

Ullmann

Når Øie ikke er ute og reiser eller jobber lange dager på kontoret liker han seg godt hjemme på Røa i Oslo. Der er det også nok å gjøre, sammen med samboeren har han en drøss med høner og kaniner. På fredager trener han, etterpå er det obligatorisk med whiskey og sjokolade.
Øie påstår at han er flink til å slappe av, men han er ikke mer bedagelig anlagt enn at han har skrevet en roman det siste året. Boka kommer i august.
– Så nå er Kjell Erik Øie også forfatter?
– Som forfatter heter jeg Kjell Erik Ullmann Øie. (Liv Ullmann er Øies tante, red.anm.). Når jeg først er en Ullmann og heter Ullmann føles det riktig å bruke hele navnet mitt. Og så skal jeg ikke benekte at navnet kan hjelpe meg til å få ekstra oppmerksomhet. Så jeg bruker Ullmann-navnet når boka kommer. Litt sleipt kanskje. He he.