Bernt fra Apeland

Hello, can you hear me! Da Bernt var 14 år satt han i barndomshjemmet på Ås og skrudde på radiosendere for å få kontakt med russere. Bernt ville snakke med verden. Han lærte seg morse, ble journalist i VG og Dagbladet, siden kommunikasjonssjef i Norges Røde Kors.

I Røde Kors likte han seg så godt at han bare måtte slutte. For verden må vel være større, tenkte han. Det ble FN-oppdrag i Irak, Indonesia og New York. Han kom hjem for å bli generalsekretær i Unicef; nå rydder 51-åringen kontoret for å ta over som toppsjef i Røde Kors.

– Det er ganske sterilt på kontoret ditt, ligner nesten på et tannlegekontor?

– Jeg har pakket ned det meste, men jeg er ikke så glad i rot uansett.

Ikke kynisk, men klinisk

I vinduskarmen ligger likevel noe; en rose i plast fra en jente i Libanon og en dukke fra et barnehjem i Ukraina. Begge får bli med på flyttelasset.

– Etter som jeg har blitt eldre har jeg begynt å ta mer innover meg alle mennesker jeg møter i felt. Jeg har lyst til å kjenne på det som er vanskelig i møte med fattigdom og nød, jeg våger å være mer sårbar nå.

– Var du mer kynisk før?

– Ikke kynisk, men klinisk kanskje. Det er viktig at ikke følelsene tar overhånd; at jeg synes synd på mennesker i nød har ingen verdi for dem. Men møtene minner meg på hva vi jobber med, utviklingsarbeid må aldri bli en skrivebordøvelse.

Agronom på kontor

Skrivebord, ja. Det var ikke opplagt at Apeland skulle sitte på ergonomisk tilpasset kontorstol. Unge student-Bernt gravde i åkeren i sommerferien og følte seg trist da han forsto han var på vei til å bli kontormann. Moren var gartner, faren professor i biologi på landbrukshøgskolen i Ås. Bernt laget snurpenot av plastpose og fanget gullfiskene i skolens karpedam (det var catch and release!). Hver sommer dro han til slektsgården på Apeland for å hjelpe til.

– Jeg kunne godt ha blitt agronom, jeg er sterkt knyttet til Apeland, til det som vokser.

– Ape?

– Nei, det betyr eple. Epleland.

Men det ble verden i stedet, selv om Ås var verden i Norge; forskere fra hele kloden kom dit, og mange norske reiste ut – til Afrika, Asia og Latin-Amerika for å bistå i utviklingsprogrammer. Da de norske kom hjem, bygget de hus for gode utenlandslønninger – så mange at Ås har en egen haug de kaller u-landsåsen.

Når Apeland ikke har jaktet katastrofer, har katastrofen funnet ham. I august 2001 reiste han til New York for å jobbe et sted sønnen skulle slippe å være redd for ham. Han satt på kontoret på Manhattan da det smalt. I tiden etter 9/11 ble dødelige miltbrann- bakterier sendt i konvolutter til kontorene rundt ham.

– Tiltrekkes du av katastrofer?

– Etter 9/11 forsto jeg at jeg håndterer slike hendelser godt. Jeg trives i komplekse situasjoner når et overgripende problem styrer agendaen. Jeg har nok en legning mot å like katastrofesituasjoner, men jeg føler meg ikke viktigere i felt enn på kontor.

Men noen blåmeiser har tvitret meg i øret at Bernt likevel fortsatt har kvae i årene. At han har en koie uten strøm og vann hvor det dessverre er mobildekning. At han er en Lars Monsen, fanger fisk med tennene. At han bader i isvann. «Bernt» betyr modig bjørn.

– Hva leter du etter der inne mellom trær og mose, og hva finner du?

– Balansen. Skogen for meg handler om lav-impuls. Jeg opptatt av å fylle livet med mange gode opplevelser, det gjør meg i stand til å ta inn over meg de vanskelige øyeblikkene. Jeg gruer meg ofte før jeg reiser ut i felt og bruker mye tid på det i forkant. I naturen og musikken finner jeg likevekten.

Apeland spiller piano. Ifølge ryktebørsen spiller han i husbandet The Humanitarians sammen med tre tidligere generalsekretærer: Jan Egil Mosan – sjef i Humanistforbundet, Olaf Thommesen, tidligere sjef i Plan, nå Ecpat, og Petter Eide – tidligere sjef i Care, Amnesty og Norsk Folkehjelp

Lyve for et godt formål?

Apeland har ledet Unicef siden 2011. Hva har han lagt igjen, slik han selv ser det?

– Unicef har hatt god vekst og vokst mer enn markedet når det gjelder inntekter. Jeg er fornøyd med å ha vært med på å ha etablert Unicef som en barnerettsaktør i Norge. Flere organisasjoner jobber for barns rettigheter i Norge, men mange har en politisk agenda. Unicef har bragt inn en stemme som hever seg over alle politiske diskusjoner.

– Var det et mål for deg å fjerne Unicefs rykte om å være ”bare en innsamlingsbøsse” til FNs store sluk?

– Unicef skal samle inn penger til FN, men er også så mye mer. Du må huske at også barns rettigheter i Norge blir utfordret. Unicef er en ekspert som bistår norske myndigheter. Unicef var også sentral i å få barns rettigheter inn i grunnloven.

For noen år siden pågikk en debatt om det var greit å lyve om kriser for å samle inn penger til nødhjelpsarbeid. Apeland var for.

– Jeg er ikke for å lyve. Men behovet for hjelp er alltid størst til å begynne med. FN kan ikke låne penger, og er avhengige av medlemslandene. I en tidlig fase av en krise mener jeg kravet til fakta kan være lavere, det må være lov å dra til litt ekstra for å få nok til å yte livsviktig hjelp. Men du kan spørre hvem som helst i Unicef; min jakt på korrekthet er stor – kanskje litt i overkant.

Politikk viktigst

Nå skal han lede en av Norge største humanitære organisasjoner; nesten 700 årsverk i Norge og 50 000 frivillige.

Når han begynner i Røde Kors er NRKs årlige tv-aksjon akkurat avsluttet. I forkant sa Frps Christian Tybring-Gjedde at han ikke ville gi et rødt øre når bøssebærerne kom på døra; Røde Kors har allerede 3 milliarder på bankkontoen. Årets tv-aksjon går blant annet til ofre for Syria-krisen. Grunnleggeren av Røde Kors-komiteen, Henry Dunant, mente i sin tid det var en plikt å hjelpe mennesker i nød. Han kranglet med sykepleieren Florence Nightingale som sa nødhjelp forlenget kriser – matrasjoner og medisinsk hjelp holdt krigen i gang eller tillot myndigheter å utarme befolkningen. Hva mener Apeland?

– Hvis du vil skape varige endringer må man jobbe med strukturer og politisk rammeverk. Samtidig har vi et ansvar for de som lever nå, vi kan ikke vente med å gi livsviktig nødhjelp. Vi må jobbe kortsiktig og langsiktig samtidig – vi setter gjerne vaksiner, men aller helst bygger vi helsevesen.

– Selv om nødhjelp kan forlenge en krise?

– Ja. Barn blir født inn i en verden uten mulighet til å påvirke situasjonen de lever i. Vi har et internasjonalt ansvar for å hjelpe. Jeg er likevel enig med regjeringen at vi må fokusere på land der behovene er størst. Land som har kommet et stykke på vei må selv ta ansvar for omfordeling i egne land.

Toppsjef i karusell

Nå skriver han på åpningstalen til de ansatte i Røde Kors. Den skal ikke handle om kriser men om kultur, ledelse og medarbeiderskap: verdien av å oppmuntre hverandre og vise respekt for hverandre på tvers av arbeidstemaer.

Da det ble kjent at Apeland fikk jobben, postet han et bilde på fjesboka av seg selv som femåring i en karusell og skrev: Hadde jeg vært yngre ville dette kanskje gått meg til hodet, derfor vil jeg vil minne meg selv og dere på at det er denne lille gutten som har fått jobben.

Men Apeland vet hva han går til.

– Røde Kors er et stort dyr med en komplisert struktur. Men jeg kjenner organisasjonen, det betyr at jeg kan bruke mindre tid på å lære, og mer på strategisk ledelsesarbeid.

Det gir han kanskje også mulighet til å være mer synlig i media enn sin forgjenger, som hadde bakgrunn fra SAS og Ski-VM. Fra 1. november er han på plass i ny jobb. Forhåpentligvis blir det noen dager med stille kontemplasjon og barkegrøt i Nordmarka før den tid.

Men selv ikke i skogen er det fred i Bernts øyne:

– Folk snakker om skogens stillhet, og det er stille i skogen; men det er en stille krig, naturens knallharde kamp om lys og ressurser. Men det får et veldig vakkert uttrykk.

– Vakrere enn når mennesker kriger.

– Ja, definitivt.