Å blø for den peruanske drakta

Den peruanske fotballdrakta har en karakteristisk rød diagonal fallende stripe på hvit bakgrunn, gjort verdenskjent da Teofilo Cubillas og lagkameratene markerte seg i fotball-VM 1970, 1978 og 1982. Så forsvant Peru fra dette verdensteateret i en mannsalder for igjen å dukke opp i VM i Russland i 2018.

Godt utstyrt med mineralinntekter dro en nyslått middelklasse over Atlanterhavet i et slikt antall at tribunene i Sochi, Saransk og Yekaterinburg så ut som det peruanske nasjonalstadionet, ikledd de hvite draktene med den røde stripen.

Eller omvendt fargekombinasjon i bortedrakta. Fargekombinasjonen var uansett dominerende. Med gladfotball av Paolo Guerrero og de andre ballkunstnerne på banen og like glade supportere med sang og moro på tribunen, overrasket de fotballverden positivt, og er nå skrevet inn som en nasjonalbragd epos i den peruanske kollektive bevissthet.

Og den røde stripen på hvit bakgrunn er selve helten i historien.

Når vi spoler fram til sist ukes presidentvalg i Peru, er drakten like dominerende i det nasjonale mediebildet. Kandidat Keiko Fujimori approprierte dette felles symbolet tidlig i valgkampanjen. Hver gang hun gikk på talestolen, i studio eller i velgermøter tok hun drakta på. Tilhengerne svarte med ditto klesvalg, og farget dermed både torg og gater røde-hvite.

Nasjonen skulle forsvares mot den kommunistiske faren som motkandidat Pedro Castillo representerte på samme måte landslagsspillerne ga alt for å stoppe angripende dansker, franskmenn og australiere under fotball-VM.

Fotball, politikk

Forbindelsen mellom en høyre-presidentkandidat og landslaget forble imidlertid ikke bare en allegori, men materialiserte seg i direkte støtte til et politisk prosjekt. Èn etter en stod spillerne på fotball-landslaget fram i reklamesnutter i sosiale medier, proklamerende til folket under en kampanje med navnet «Ta på deg drakta». En typisk beskjed var «Jeg ber dere om å stemme ansvarlig, og at dere informerer dere. Jeg er ikke kommunist, jeg stemmer for demokratiet!».

En politiker fra Fujimori sitt parti ble siden anmeldt for å ha betalt 10-30 000 amerikanske dollar til hver av fotballspillerne for å stå fram i denne orkestrerte kampanjen. Vi bør ikke overdrive betydningen av en heller beskjeden sum penger for å overtale fotballspillere til å involvere seg politisk, men heller vektlegge hvordan politikere kan presse og overtale aktører på helt andre samfunnsarenaer til å støtte sin sak. Og det skal i sannhetens navn understrekes at ikke alle landslagsspillerne stilte opp for Fujimori sin kampanje.

Men hvis Keiko Fujimori hadde vunnet valget, ville disse siste nevnte nok vært bekymret for sin plass på laget. Under pappa Alberto Fujimori styre på 1990-2000-tallet, var de fleste posisjoner i samfunnet politisert.

Valget i Peru illustrerer tre viktige fenomener i latinamerikansk politikk. Det første er hvordan den venezuelanske tragedien skremmer middelklassen til å akseptere og omfavne korrupt politikk langt til høyre i frykt for at kandidater fra sentrum eller venstresiden skal forvandles til «Chavistas».

Et kjent onde

I Peru er det 1 million og i Colombia minst 2 millioner venezuelanske flyktninger. Over hele kontinentet minner disse fattige flykningene fra det tidligere oljesmurte økonomien i nord som nå i praksis er over fallittens rand, befolkningen om hvor galt det kan gå med en venstre-regjering. Mange føler at det er bedre å velge et onde som er kjent, enn et gode som kan gå veldig galt.

Så selv om Keiko er anklaget for korrupsjon og har sittet i varetekt i over ett år, samt farens forhistorie med å innføre et autoritært regime gjennomsyret av korrupsjon og overgrep, vil de heller ha henne enn motkandidaten Pedro Castillo, en bonde, lærer og fagforeningsmann fra høylandet som predikerer omfordeling og sosial rettferdighet.

Den andre dimensjonen er nemlig det store velgerskillet mellom både klasse og rase. I det overveldende hvite- og mestis-befolkede elite og middelklassen i Lima fikk, Keiko 65 prosent av stemmene, mens 70-90 prosent av velgerne i typiske rurale strøk med indiansk bakgrunn, støttet Castillo.

Det er to parallelle verdener hvor folk sjelden møtes til tross at alle i praksis har et relativt godt materielt liv som følge av mineralinntekter, på samme måte som vi nordmenn lever godt på oljen.

Det siste forholdet er det politiske systemet med separate valg på lovgivende og regjerende myndighet som ofte skaper politisk kaos og trolig har etter min forståelse gitt svært svake partistrukturer i Latin-Amerika. I det peruanske kongressvalget i januar ble stemmene fordelt på en rekke partier og valgunioner som mer er å regne som personlige politiske prosjekter enn partier i tradisjonell forstand. Denne spredningen medførte dermed at flertallet av velgerne ikke støttet noen av kandidatene som gikk videre fra første valgomgang siden Castillo kun oppnådde 19 prosent og Fujimori 13 prosaent av stemmene. For mange framstod annen valgomgang som å velge mellom «korrupt» pest og «kommunistisk» kolera.

Ny politikk?

I skrivende stund ser det ut som Castillo vant annen runde i presidentvalget med 50,14 prosent mot Fujimori med 49,85 prosent av de gyldige stemmene, fattige 51000 stemmer skiller dem ut av 25 millioner stemmeberettigede.

Fujimori beskylder motstanderen for valgfusk og valgmyndighetene må vurdere 802 konkrete valgkretser før den offisielle vinneren kan utropes. Få tror det er noe som helst hold i anklagene. Men hvordan skal den venstreorienterte Castillo kunne gjennomføre sin politikk som president med støtte fra bare 42 av 130 representanter i kongressen og de resterende 88 representanter i allianse med Fujimori?

Siden politikk gjennomføres med et lovforslag vil kongressen kunne stoppe alle endringer. I valgkampanjen for første valgomgang framstod Castillo som en svært radikal kandidat med løfte om ny grunnlovsforsamling og bekjempelse av nyliberalismen og monopolkapitalismen. Da han til egen og andres overraskelse faktisk gikk videre til annen valgomgang ble det radikale budskapet kraftig tonet ned i en markedsvennlig retning.

Castillo kan likevel presse igjennom ny politikk med folkeavstemninger som dermed forbigår kongressen. Han har liten mulighet til å styre med dekreter siden det vil fordre formell aksept av kongressen. Ingen av disse alternativene er særlig trolige siden kongressen har vist at de har makt til å avsette presidenter i tilsvarende svake posisjon tidligere.

Midt under koronapandemien opplevde landet politisk kaos og handlingslammelse med tre innsatte og deretter avsatte presidenter i løpet av en uke. I dag ligger landet nesten høyest på covid-19 statistikken i verden. Det kan nok derfor være mer fristende for Castillo å forhandle seg til støtte fra småpartier som tidligere har vist seg å være lite lojale mot bestemte politiske linjer. «Prisen» for slik overtalelse kan bli like høy som vi observerte under Lula i Brasil. Det siste alternativet er derfor å avfinne seg med handlingslammelse ved å videreføre status quo, og heller bygge opp partiet mot nye valg om fem år for å ta makten over både kongress og regjering. Først da kan en planmessig omstrukturering av samfunnet være mulig.