Bistand bør ha effekt, men regjeringen bryr seg ikke
MENINGER: Dersom den norske utviklingshjelpen skal hjelpe flest mulig, må vi kanalisere midlene gjennom de mekanismene og programmene som er mest effektive. Så langt har regjeringen valgt å se bort fra dette, skriver Ingjerd Schou.
I utviklingsbudsjettet for inneværende år, gjennomfører regjeringen brutale kutt både i utdanningsstøtten og til effektive tiltak for å bekjempe matusikkerhet. Det forteller både at Solberg-regjeringen prioriterte disse områdene, og at den nye regjeringen ikke gjør det.
Ingjerd Schou
«Det blir ikke så mye læring dersom barna ikke har mat i magen.» Disse ordene ble sagt av utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim på spørsmål fra meg under Stortingets spørretime 24. November i fjor. Jeg kunne ikke vært mer enig. Derfor gir regjeringens prioriteringer i utviklingspolitikken ingen mening.
Noen av de farligste senvirkningene av pandemien globalt, vil være frafall av utdannelse og matmangel. For å vri på Tvinnereims ord, står vi nå overfor en situasjon hvor svært mange barn og unge vil oppleve fravær av både læring og mat i magen.
I utviklingsbudsjettet for inneværende år, gjennomfører regjeringen brutale kutt både i utdanningsstøtten og til effektive tiltak for å bekjempe matusikkerhet. Det forteller både at Solberg-regjeringen prioriterte disse områdene, og at den nye regjeringen ikke gjør det.
Kutter flere hundre millioner
Kuttet til utdanningshjelp har vært heftig debattert. Det er ikke så rart. Kuttet er både betydelig, og sender et svært uheldig signal internasjonalt om Norge som pålitelig bistandspartner.
Posten skal reduseres med 662 millioner kroner i hovedsak gjennom å redusere bidraget til Det globale partnerskapet for utdanning (GPE). Utdanning er nøkkelen til likestilling og varig vekst i utviklingsland. Det varsles også at Norges fremtidige forpliktelser til GPE blir halvert. Vår mangeårige innsats på dette området virker nå å være avblåst.
Når det gjelder «mat i magen» for barna, gjennomfører regjeringen et betydelig kutt på 200 millioner kroner til Verdens matvareprogram WFP. Kuttet ble, utrolig nok, forsterket med ytterligere 120 millioner etter budsjettenigheten med SV.
Regjeringen gjemmer seg bak en økning til tilskudd til matsikkerhet, og at det slik er snakk om en omprioritering. Det må de gjerne kalle det, men det er i så fall en endring det er vanskelig å bli klok på, annet enn et ønske om å dreie norsk bistand vekk fra multinasjonale mekanismer, og over i et rent norsk spor.
Ser bort fra den mest effektive hjelpen
Problemet med dette, er at de multinasjonale kanalene både har vist seg mer effektive og fleksible. De er i stand til å få hjelpen frem til der det trengs i større grad, enn om hvert bidragsland fører sin selvstendige utviklingspolitikk.
Det er ikke for ingen ting at WFP ble tildelt Nobels Fredspris i 2020. I sin begrunnelse for tildelingen minnet komiteen om at «Verdens matvareprogram er verdens største humanitære organisasjon for bekjempelse av sult og fremming av matsikkerhet.» Regjeringen mener derimot at den selv vet best hvordan sult skal bekjempes.
Det er en kritisk tid vi går inn i. Strømmestiftelsens fattigdomsrapport for 2021 estimerer at 90 prosent av verdens skolebarn- og ungdom har blitt rammet av stengte skoler under pandemien. Dette gir mindre læring under kritiske år i oppveksten. Samme rapport viser til at i sårbare land, slik som i Vest-Afrika, opplever halvparten av befolkningen vanskeligere tilgang til mat.
Norsk utviklingshjelp bør være mest mulig effektiv og hjelpe flest mulig. For å oppnå dette, må vi distribuere midlene gjennom de kanaler, mekanismer og programmer som er mest effektive. Så langt har regjeringen valgt å se bort fra dette - eller den har «omprioritert», som den selv kaller det.
