"Utviklingsministre skaper ikke jobber og økonomisk vekst"

De store utfordringene verden står overfor er så tett sammenvevet at det gir liten mening å skape et skille mellom fattige lands og andre lands utviklings- og øvrige problemer. FNs nye bærekraftsmål viser tydelig at utfordringene må sees i og løses i sammenheng. Da er det dumt å mure seg inne i en liten bistandsverden.

Det er mange viktige grunner til at vi ikke bør gjøre dette.

Jeg skal nevne fem:

1. Utviklingsministre fra rike land har ikke maktet å få i gang økonomisk vekst i fattige land. En litteraturgjennomgang fra Christian Michelsen Institutt i 2016 viser at det ikke er vitenskapelig dekning for å påstå at bistand gir økonomisk vekst. Erfaringer tilsier det samme.

Tanzania som fra 1984 til 2015 fikk 63 milliarder dollar i bistand og som har vært med på de fleste giverkrumspring for å skape vekst og utvikling, har knapt femdoblet sitt bruttonasjonalprodukt per innbygger mellom 1970 og 2015 (fra $179 til $842). Sør-Korea som startet på nesten samme nivå i 1970 mottok ikke netto bistand etter 1982, men hadde i 2015 et BNP per innbygger på 25.022 dollar. Det er 87 ganger det det var i 1970 og på nivå med Spania.

Det ene landet er blitt en moderne industrinasjon. Det andre er fortsatt et fattig bondesamfunn. Dette kan forklares på mange måter, men det indikerer ikke at bistand/ vestlig utviklingspolitikk er avgjørende for å skape utvikling. Andre store bistandsmottakere i denne bakevjen er for eksempel Ghana og Malawi.

• Les mer:

Egen utviklingsminister - en lavthengende frukt

– Inn med utviklingsministeren, ut med egeninteressene

Mange har fått bedre helse og utdanning i disse og andre land, men det er få tegn til bred utvikling.

Det fattige land trenger mer enn en ny norsk utviklingsminister er antakelig at OECD-landene begynner å føre en mer åpen handelspolitikk og en jordbrukspolitikk som både kan gi fattige land økte inntekter og oss tilgang på produktene deres – særlig landbruksvarer. Erfaringsmessig er ikke dette noe en utviklingsminister kan klare.

2. I motsetning til hva mange norske politikere tror og sier så skaper bistand heller ikke jobber i nevneverdig grad. Økonomisk vekst og gode rammebetingelser for investeringer og handel kan gi flere bedrifter og arbeidsplasser, men gitt at bistand ikke gjør noen synlig forskjell når det gjelder økonomisk vekst, så kan en kanskje spare seg både jobbskapingsretorikken og pengene. Det er særlig ungdom en vil få i arbeid, og det trengs.

En studie fra Norad i 2016 viser at befolkningsøkningen og økonomisk vekst i Afrika sør for Sahara tilsier at det i snitt vil ta 40 år å doble BNP per innbygger – fra et fra før lavt nivå. I 2030 vil 80-90 prosent av verdens ekstremt fattige, bo i denne regionen.

Stadig flere av disse er ungdom. Arbeidsløsheten blant unge menn mellom 15 og 24 år er allerede godt over 50 prosent i mange land. Svimlende tall, men igjen er det god politikk og handel, ikke bistand og utviklingsministre som skaper jobber.

3. En utviklingsminister kan ikke motvirke migrasjon og rekruttering til terrorisme og skal heller ikke prøve på det, for bistand skal kun brukes til å redusere fattigdom. Dersom bistand hadde gitt klar økonomisk vekst, slik mange i EU og Norge tror, ville en bivirkning vært flere jobber og færre misfornøyde ungdommer som rekrutteres til IS og emigrerer til Europa.

Men mirakelet uteblir, og i mellomtiden ser og hører arbeidsløse unge i utviklingsland at det gode liv og arbeidsplassene er i Europa hvor lønnen er 30 – 40 ganger høyere enn hjemme. For myndighetene i hjemlandet betyr nye emigranter at flere sender sårt tiltrengt utenlandsk valuta hjem. De har dermed ingen interesse av å prøve å begrense utvandringen. Det er lite en utviklingsminister kan gjøre med dette.

4. En utviklingsminister kan neppe bekjempe korrupsjon og fremme godt styresett i utviklingsland. I land som Angola, Mosambik, Somalia, Malawi, Gabon, osv. er grådigheten på toppene grenseløs. I noen land tar presidentsønner og døtre over ethvert vellykket næringsinitiativ, samtidig som institusjonene som skal passe på, ikke får gjøre jobben sin. Kritikk fra sivilsamfunnet undertrykkes, mens ledere med bankkonti i Sveits og leiligheter i London forlenger sine mandater.

Under slike forhold har ikke utvikling en sjanse. Som giverland er det likevel disse myndighetene vi må diskutere tiltak mot korrupsjon med. Samtalene dreier seg da gjerne om en upersonlig og institusjonalisert virkelighet hvor det er ”noen andre” som er skurkene.

Løsningen blir å styrke riksrevisjonen og anti-korrupsjonsbyrået, mens både vi og befolkningen i disse landene vet hvor skoen egentlig trykker. Hva kan en utviklingsminister gjøre med dette?

5. En utviklingsminister kan neppe gjøre noe fra eller til med å stabilisere sårbare stater; blant andre; land fra Mali over Sør-Sudan og Somalia via Midtøsten til Afghanistan. Det er viktig at sårbare stater stabiliseres for å gi de fattige levelige kår og unngå at kriminalitet, terrorisme og ufred smitter til andre land og gir opphav til nye flyktningestrømmer. Disse landene har utviklingsproblemer i n-te potens i forhold til ”vanlige” utviklingsland, men i sårbare stater henger de sikkerhets- og utviklingsmessige utfordringene så nært sammen og er i den grad avhengig av internasjonalt sikkerhetssamarbeid, at det å gi ansvaret for den utviklingsmessige delen av oppgaven til en utviklingsminister, vil bety et tilbakeskritt og fragmentering av oppgaven.

Bistand har bidratt til å redusere aids og malaria i verden og til at flere jenter nå får gå på skole. Dette er viktig, men innsatsene er dyre og hva skjer når de skal overtas av myndigheter som kanskje ikke er like opptatt av sin befolkning som vi er?

Kanskje bør vi se på utdanning og helse som en type politisk nødhjelp og betale for det inntil et generelt høyere utdanningsnivå får folk til å kvitte seg med sine korrupte ledere?

Dette er like mye en utenrikspolitisk som utviklingsmessig oppgave.

Fordel for bistandsindustrien

De som antakelig har størst fordel av en utviklingsminister er bistandsindustrien. Alle de forskere, tenketanker, utviklingsbyråkrater, private fond, sivilsamfunnsarbeidere og en stor leverandørindustri som er avhengig av at folk flest mener at bistand virkelig er hjelp til selvhjelp og vil bidra til å utrydde fattigdommen innen 2030.

For lønnsomheten og arbeidsplassene i denne store industrien ville det vært en katastrofe om den såkalt langsiktige bistanden som vi har drevet med i 60 år ble kraftig redusert.

En utviklingsminister kan være en politisk forsikring mot dette, men det er neppe grunn god nok til å kjøpe en slik polise.