Norges utfordring: Putin versus Maduro

Benedicte Bull

Professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo

Som et resultat av oljesanksjonene mot Russland sendte USA i forrige uke en delegasjon til Venezuela for å forhandle om gjenopprettelse av oljeimport fra landet, etter at sanksjoner forbød det i 2019. Det kan være et vendepunkt i en fastlåst krise, men det kan også stille vesten – og Norge – overfor vanskelige utfordringer. Vi kan få se at USA må velge mellom hvilken autokrat man skal forsøke å felle: Putin eller Maduro. Og da er vel svaret allerede gitt.

Det var på mandag i forrige uke at tre toppdiplomater fra USA besøkte Nicolas Maduro. Det er i seg selv oppsiktsvekkende siden USA ikke anerkjenner Maduro som landets rettmessige president, men opposisjonsleder Juan Guadió. Besøket skjedde også bare en uke etter at Maduro bedyret sin uforbeholdne støtte til den russiske invasjonen i Ukraina. I etterkant av samtalen, annonserte Maduro gjenopptakelse av dialog med opposisjonen. Det ble av mange tolket som at forhandlingene som har pågått i Mexico med Norge som tilrettelegger, kan komme tilbake på sporet.

Sanksjoner førte til russisk handel

For å forstå omfanget av endringen som er i ferd med å skje, må vi rulle tilbake noen år. USA innførte sanksjoner mot Venezuela allerede i 2006. Da var årsaken at Venezuela ikke bidro i kampen mot terror, og straffen var en våpenembargo. Den fikk få andre konsekvenser enn å føre Venezuela rett i armene til Russland. I løpet av få år gikk våpenimporten fra Russland fra å utgjøre 0 til 72 prosent av Venezuelas våpenkjøp. Under Obama ble det innført sanksjoner mot enkeltmedlemmer av regimet som følge av brudd på menneskerettigheter og narkotikahandel. Men det var ikke før i 2017, etter at Maduro hadde tilsidesatt den demokratisk valgte Nasjonalforsamlingen, at Venezuela ble utestengt fra finansmarkeder. Etter valgfusk ved presidentvalget i 2018, ble opposisjonslederen Juan Guaidió anerkjent av USA og 56 andre land (ikke inkludert Norge) som den rettmessige presidenten, og USA forbød import av venezuelansk olje.

Oljesanksjonene var da først og fremst et problem for Venezuela. USA hadde gjort seg relativt uavhengig av Venezuelansk olje ved å øke sin egen produksjon og import fra Canada. Oljeraffineriene i Mexicogulfen, som var spesialbygd for den venezuelanske tungoljen, fikk isteden forsyninger fra Russland. Russland på sin side støttet Venezuela med rundt 17 milliarder dollar i lån, og russiske selskaper ble redningsplankene for å få fraktet venezuelansk olje til andre steder i verden da USA ble stengt. Det hindret ikke at produksjonen i Venezuela nærmest kollapset etter mangeårig vanstyre og sanksjoner.

I Venezuela hadde sanksjonene store konsekvenser, men ikke de man håpet på. Inflasjonen, fattigdommen og korrupsjonen ble enda verre, og utvandringen økte raskt. Det er nå 5,5 millioner venezuelanere som har flyktet. Maduro svarte med å innføre en «strukturtilpasningspakke» hvor dollar ble tillatt, bedrifter privatisert, offentlige lønninger holdt nede, og handel liberalisert. Men det var svært få demokratiske endringer, og Maduro strammet stadig grepet om makten. Venezuela fikk glasnost uten perestroika. I dag er det varer i butikkene for dem som har råd, og en form for autoritær kapitalisme har erstattet sosialismen.

Handel kan svekke Norges omdømme

Det er i den situasjonen Norge har forsøkt å få partene tilbake til forhandlingsbordet. Første gang Norge tilrettela for forhandlinger var sommeren 2019. Da hadde opposisjonen relativt sterke kort på hånden: anerkjennelse fra 57 av verdens rikeste land og både olje- og finanssanksjoner som kunne byttes mot demokratiske endringer. Likevel brøt forhandlingene sammen. Da de ble gjenopptatt i Mexico i fjor var opposisjonens kort langt dårligere. Guaidó’s popularitet var falt og opposisjonen ble igjen splittet. Man oppnådde noen små demokratiske endringer, men Maduro satt klippestøtt.

Det eneste utfallet av forhandlingene mellom USA og Venezuela så langt er frigivelse av to amerikanske oljearbeidere. Kommer det til gjenopprettelse av Mexico-forhandlingene vil menneskerettigheter og demokrati i bytte for sanksjonslettelse igjen stå i sentrum. Men mens forhandlingene tidligere foregikk mellom Maduro-regjeringen og opposisjonen, med Norge som en nøytral tilrettelegger, vil USAs skygge nå henge tungt over bordet. Biden kan ikke gå med på en avtale som ikke innebærer noen demokratiske innrømmelser – det vil koste for dyrt i sentrale miljøer særlig i Florida – i det forestående mellomvalget. Men Maduro vet godt at USAs interesse for å få på plass en avtale er mye større enn før, og at han har fått en direkte linje til det hvite hus for å koordinere.

Håpet kan nå knyttes til at flere av Maduros strategier for å omgå sanksjonene blir vanskeliggjort ettersom sanksjonene mot Russland stenger landet ute fra verdensøkonomien. Maduros retorikk har også blitt noe mindre uforbeholdent Putin-vennlig de siste dagene.

Om Norge skulle gjenoppta rollen som tilrettelegger vil det likevel være en helt ny situasjon. Forhandlingene vil ikke handle bare om demokratiske garantier og en transisjonsregjering, men hvilken side Venezuela skal stå på i en global konflikt. Opposisjonen risikerer å bli satt under hardt press for å akseptere noen mindre innrømmelser fra Maduro, mot en lettelse på oljesanksjonene uten egentlig å ha oppnådd et demokratisk regimeskifte. Med åpne oljekraner og en pris som stiger til himmels, vil Maduro og hans allierte kunne ha trygget sin fremtid. Det vil kunne svekke Joe Bidens troverdighet som en leder for demokratiene i Amerika, men også Norges omdømme som en nøytral tilrettelegger. Enn så lenge kan vi håpe på at USA, Norge og andre aktører bruker momentet som nå er skapt til å få på plass en avtale som kan få en slutt på den største økonomiske, sosiale og migrasjonskrisa i Latin-Amerikas nyere historie.