Greier ikke å skaffe nok investeringer til lavinntektsland

To Oljefond i året, eller 2500 milliarder dollar. Det er så mye penger som inntil i fjor krevdes av ekstra investeringer i utviklingsland om verden skal lykkes med å nå FNs bærekraftsmål.

Etter covid-19-pandemien har finansieringsgapet økt til 4200 milliarder dollar, ifølge OECD, som står for utregningene.

Å bruke offentlig bistand til å øke private investeringer har vært sett på som nøkkelen for å lykkes med å tette dette finansieringsgapet. Norfund og dens europeiske søsterorganisasjoner, som omtales som Development Finance Institutions (DFI), har sammen med de internasjonale utviklingsbankene en viktig rolle i å mobilisere privat kapital til utviklingsformål.

En ny rapport viser imidlertid at utviklingen går med museskritt, og ikke de tigersprangene som trengs for å nå målene. Det har ikke vært noen kraftig opptrapping i mobiliseringen av kapital til utviklingsland etter at bærekraftsmålene ble vedtatt, og DFI-enes rolle har ikke endret seg vesentlig.

- Det har vært framskritt, men det har gått sakte, sier seniorforsker Samantha Attridge ved den britiske tenketanken Overseas Development Institute (ODI).

Det er ODI som står for den nye rapporten, med Attridge som hovedforfatter. Hun mener det er overraskende at det ikke har vært noe markert temposkifte i investeringene, de store behovene tatt i betraktning.

Som supermodeller

Rapporten anbefaler at DFI-ene tar en sterkere rolle i å tilrettelegge for å styrke investeringsklimaet i de fattigste landene. Det pekes også på et behov for at store investorer skal kunne delta i investeringer i utviklingsland. Da må det legges fram investeringsmuligheter i stor skala.

- Akkurat som supermodeller ikke står opp fra senga om morgenen for mindre enn 10 000 dollar, så er store institusjonelle investorer generelt ikke interessert i investeringsbeløp på mindre enn en halv milliard dollar, sier Attridge.

Utfordringene er mange. DFI-er får sine retningslinjer fra offentlige myndigheter, og skal både bidra til utvikling og samtidig være lønnsomme i det lange løp. Det kan være enklere å lete etter prosjekter som er klare for å investere i, heller enn å utvikle nye.

Samantha Attridge er seniorforsker i den britiske tenketanken ODI og ekspert på mobilisering av privat kapital til utviklingsformål. Hun slår fast at svikten i investeringer i lavinntektsland ikke er veid opp av økte investeringer fra bistandsfinansierte finansieringsinstitusjoner.

Verst stilt er lavinntektsland, som har vanskelig for å tiltrekke seg kapital, og dessuten har opplevd et stort fall i utenlandsinvesteringer i 2020. Også i perioden 2013-2018 falt de samlede utenlandsinvesteringene i denne gruppa av land. Innsatsen fra DFI-er og utviklingsbanker har ikke evnet å oppveie for dette.

- Investeringene i lavinntektsland er på et lavt nivå, på tross av forpliktelser om å rette mer innsats mot disse landene, sier Attridge.

I rapporten inngår et bredt utvalg DFI-er og flere multinasjonale utviklingsbanker. Den viser at hovedtyngden av investeringene går til mellominntektsland. I 2018 var kun 6,4 prosent av investeringene som er omfattet av rapporten gjort i lavinntektsland.

Norfund er best i lavinntektsland

Norfund skiller seg positivt ut blant finansieringsinstitusjonene som er omfattet av rapporten. Det norske utviklingsfondet investerer en mye større andel i lavinntektsland enn det de andre DFI-ene gjør.

I ODI-rapporten heter det at dette er en konsekvens av at Norfund har klare mål på området. 33 prosent av investeringene skal være i minst utviklede land (MUL-land). Norfund har for eksempel ifølge rapporten i perioden 2013-2018 investert mer i rene penger i lavinntektsland enn både britiske CDC Group og franske Agence Franҫaise de Developpement (AFD), på tross av at begge disse er betydelig større i samlet investeringsbeløp enn Norfund.

- Det er riktig at Norfund skiller seg ut fra de fleste DFI-er ved at vi har en større andel som går til lavinntektsland. Det har vært en følge av en tydelig strategi der vi har arbeidet etter klare mål for å oppnå vårt mandat og bidra der vi kan tilføre mest mulig gjennom våre investeringer, opplyser Per-Kristian Sbertoli, leder for samfunnskontakt i Norfund, i en epost.

Stort behov for økte investeringer

Norfund bekrefter hovedinntrykkene fra ODI-rapporten om at behovene er store, men at det er tungt å mobilisere for investeringer i de fattigste landene. Norfund skal ikke investere alene, og er alltid avhengig av å ha med seg partnere.

- Etter en periode med mye optimisme, rundt 2010-2012, blant annet knyttet til høye råvarepriser, har private investeringer i våre prioriterte markeder dessverre hatt en negativ trend gjennom mange år, påpeker Sbertoli.

Han mener det er særlig viktig at Norfund kan mobilisere mer kapital i perioder da markedet ikke gjør det. Investeringstørke under pandemien har gjort behovene større.

- Det er altså behov for å øke innsatsen, noe Norfund er klare til å bidra med. I 2020, da direkte utenlandsinvesteringer til utviklingsland falt med hele 12 prosent som følge av pandemien, økte Norfund investeringene med 20 prosent, og vi planlegger for en videre kraftig økning i år, opplyser Sbertoli.

I tillegg til å investere mer i de fattigste landene, skiller Norfund seg ut fra andre DFI-er ved å hovedsakelig investere i egenkapital i selskaper. Andre europeiske DFI-er bruker mye lån. Egenkapital er viktig i utviklingsland fordi det er ofte er en stor mangelvare, og fordi egenkapital kan brukes som sikkerhet for lån i nasjonale banker. Norfund har som mål at minst 70 prosent av investeringene skal være i egenkapital.

Bistandskroner vokser ikke mangedobbelt

I likhet med alle andre DFI-er sliter imidlertid også Norfund med å få private investorer med i prosjektene.

De største optimistene har snakket om at én bistandskrone kan bidra til å utløse det mangedobbelte i private investeringer. Blant annet lanserte Verdensbanken i tilknytning til bærekraftsmålene slagordet «From billions to trillions», for å illustrere hva det kan bety å oppskalere utviklingsfinansiering, blant annet gjennom å mobilisere privat kapital.

Den nye ODI-rapporten viser at effekten av å investere i bistandskroner i virkeligheten er mer beskjeden, og de høyeste forventningene kan jekkes ned noen hakk.

DFI-er og multinasjonale utviklingsbanker som er omfattet av rapporten økte graden av mobilisering for én investert krone, men kun fra 0,49 i 2013 til 0,69 i 2018.

Det siste tallet vil si at én bistandskrone mobiliserte 69 øre ekstra i privat kapital.

Attridge har i en tidligere ODI-rapport lagt fram tilsvarende resultater.

Hun peker på at investeringer i regi av DFI-er har mange fordeler. Det er kapital som ofte kan brukes flere ganger, investeringene skaper jobber, og det er gjerne store ringvirkninger i samfunnet. Samtidig er det viktig å ha realistiske forestillinger.

- Det er viktig å forankre forventningene om hva disse måtene å investere på kan oppnå, og hva de ikke kan oppnå, sier hun.