Tyvgodset skal hjem!

• Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jan Arild Snoen

Forfatter og samfunnsdebattant

Presset for å tilbakeføre kulturskatter fra samlinger i Vesten til opprinnelseslandet øker, særlig etter at politidrapet på George Floyd i 2020 satte skarpt søkelys på rasisme og i neste omgang avkolonisering.

Senest i juli ble det inngått en avtale mellom myndighetene i Nigeria og Tyskland som starter hjemsendelsen av en mengde Benin-bronser. Moralsk sett er dette ganske enkelt, for det handler ofte om tyvgods.

Denne praksisen med å kolonimakten eller andre tok med seg store mengder kulturskatter til hjemlandet forbindes først og fremst med attenhundretallet.

Går vi langt tilbake i historien, var det snarere vanlig å jevne tapernes kultur med jorden, selv om det sjelden ble gjort så grundig som da Kartago ble utradert.

Noen trofeer ble riktignok gjerne tatt med, men ikke i store mengder.

Ofte var det likegyldigheten som dominerte, som under osmanernes langvarige styre i Hellas. Minnesmerkene på Akropolis fikk forfalle, eller det som verre var.

Propylae, inngangspartiet til Akropolis bygd under Perikles, ble brukt som kruttkammer, og gikk i luften i 1656. Det gjorde ikke tyrkerne mer forsiktige.

Selveste Parthenon ble brukt til samme formål, og osmanernes store fort lå like ved. Da en venetiansk hær angrep i 1687, ble det staslige templet beskutt, og kruttet som var lagret inni eksploderte, med omfattende ødeleggelser som resultat.

Dette forsvarer ikke at Lord Elgin mellom 1801 og 1803 fikk saget løs brorparten av frisene på toppen av templet (noen ble ødelagt i prosessen) og fraktet dem hjem til London.

Men det gir en viss forankring for en utbredt oppfatning blant mange briter – og franskmenn, tyskere og andre, om at vest-europeerne «tok vare på» noe som var i ferd med å bli borte.

Det står også strid om Elgin faktisk stjal dem, eller om han hadde tillatelse fra de lokale myndighetene, slik den britiske regjeringen hevder.

Men da er vi over til spørsmålet om de osmanske erobrerne hadde rett til å selge kulturskattene til det erobrede folket. Bedre det enn å sprenge dem i luften, vil nok mange briter si.

I dag er det et stort flertall i det britiske folk som vil sende frisene tilbake.

Gode og dårlige utslag av vestlig interesse

Den store interessen for fremmede kulturer som oppsto på 1700-tallet ved vest-europeiske universiteter, senere ved å vise frem kunst fra fremmede land i museer, var et resultat av opplysningstiden.

Interessen var kombinert med et betydelige innslag av rasisme, som fikk et vitenskapelig ferniss. Og den ga seg altså utslag i at kulturskatter ikke bare ble kjøpt, men også tusket til seg og regelrett stjålet.

De kinesiske keiserne var under Ming- og Qing-dynastiene fra det 14. århundret på sin side ikke overvettes interessert i vestlig kultur, selv om keiserne på 1600-tallet holdt seg med noen jesuitter ved hoffet som bidro til kunnskapsoverføring. Kina, verdens sentrum, var seg selv nok.

Da kong George den tredjes utsending George Macartney fikk audiens med keiser Qianlong i 1793, uttalte keiseren at Vesten ikke hadde noe av interesse for ham.

Islam, som i en tidlig fase hadde vært åpen og kreativ, lukket seg fra det trettende århundret. I mange hundre år deretter ble nesten ingen bøker oversatt til arabisk, og vi har sett hvor lite aktsomme osmanerne var med greske kulturminner.

Beskyttelse og tilgang

Dette argumentet om «å ta vare på» fremmede kulturuttrykk har fremdeles en viss gyldighet. Vi har blitt minnet om at ønsket om å utradere erobrede kulturer lever videre, for eksempel i jihadismen vi har sett utspilt i Irak, Afghanistan og Syria, der kulturminner er ødelagt og museer plyndret.

Det ville ikke være noen god idé å sende tilbake kulturminner til Talibans Afghanistan. Det har sine fordeler at kulturskatter fra Ninive (dagens Mosul) hadde hatt opphold i Europa i århundrer da IS erobret byen.

Men når det gjelder Elgin-frisene er dette åpenbart ikke noe å legge vekt på. Hellas er en velfungerende stat, og et flott museum er bygget ved foten av Akropolis der det bare er å sette frisene på plass der kopier nå befinner seg.

Den globale allmennhetens tilgang til kunstskattene er heller ikke et tilstrekkelig argument mot retur bare fordi flere vil se dem i London enn i Lagos eller Benin City. Men det er et argument for at de fremdeles skal være spredd i flere land.

Lån og kopiering

Den tyske avtalen om Benin-bronsene er basert på et kompromiss. Av mer enn 1100 gjenstander sendes en del tilbake – i første omgang bare to, andre blir i Berlin og andre tyske byer, men den formelle eiendomsretten går over til Nigeria. Det er inngått en lånekontrakt, foreløpig på ti år.

Minst 16 amerikanske museer er også i ferd med å overføre sin eiendomsrett, blant annet Smithsonian i Washington D.C. Et britisk museum har på samme vis overført eierskapet, og universitetene i Oxford og Cambridge vil gjøre det samme.

Enn så lenge ikke er inngått en avtale for den største samlingen av alle, som finnes i British Museum i London, som også eier Elgin-frisene.

Britene håper å kunne inngå en låneavtale med grekerne om Elgin-frisene, slik at disse og annen gresk kunst kan rotere mellom British Museum og Akropolis-museet.

Men fordi de ikke er enig i at frisene ble stjålet, insisterer de på å beholde eiendomsretten, og det vil trolig hindre at en avtale faktisk inngås.

Et alternativ til lån er å lage bedre kopier, noe ny teknologi kan bidra med. Men fremdeles gjenstår at originalen alltid vil ha en annen verdi og interesse enn selv den beste kopi. Dette blir nok helst en løsning for de som må gi originalen fra seg.

Bedre med en riktig god kopi enn en ganske dårlig en (stikk innom den antikke samlingen på Nasjonalmuseet i Oslo).

Hvem er dagens eiere?

Benin-frisene illustrerer et annet problem: Hvem er det egentlig kunstskattene skal returneres til?

Kongen av Benin, som i dag har en seremoniell rolle, krever dem til sitt eget museum som skal bygges nær slottet, mens en annen gruppe ledet av finansmannen Phillip Ihenacho vil bygge et fancy museum i Benin City for å huse dem. Han har støtte fra den lokale guvernøren. En giftig strid har oppstått mellom de to rivalene.

I tillegg melder nasjonale myndigheter seg på, og denne striden mellom tre parter må løses før større mengder kulturskatter fysisk vender tilbake til Benin.

Nigeria er langt fra så stabilt som Hellas, utsatt for militærkupp og med krig mot jihadister og dyptgående og blodige etniske konflikter. Men landet er heller ikke så ustabilt som Afghanistan. Hovedproblemet er korrupsjonen, og at de som styrer kan anse museenes innhold som sin private eiendom.

Sikkerheten på eksisterende museer er også dårlig. I en lang artikkel om Benin-prosjektet skriver David Frum i The Atlantic om sitt besøk i Nigerias nasjonalmuseum, som har den største samlingen av Benin-bronser etter London og Berlin.

Det er preget av forfall og er omtrent tomt for besøkende. Deler av samlingen der er stjålet i flere omganger, og noe av tyvgodset dukket opp igjen i USA eller Europa.

I 1973 troppet presidenten, militærdiktatoren Gowon, opp på museet, og tok rett og slett med seg et Benin-hodet, som han senere ga til dronning Elizabeth som takk for britenes støtte under borgerkrigen noen år før. Hodet befinner seg på Windsor-slottet til denne dag.

Men selv med alle disse innvendingene ender jeg der jeg startet: Tyvgods bør returneres. Men det er lurt å gjøre dette i et tempo og på en måte som sikrer at kulturskattene ikke blir stjålet igjen, og helst slik at museer verden rundt får låne noen av dem, både på korttids- og langtidslån.