Telenors call

Telenor hadde ingen mulighet til å fortsette i Myanmar. Etter at hærsjef Min Aung Hlaing kuppet makten i februar har regimet tatt livet av 1150 sivile, fengslet 7000, drevet tusenvis på flukt og kjørt økonomien i grøfta.

Myanmars befolkning og dets valgte ledere i samlingsregjeringen står midt i en kamp mot en militær overmakt i moralsk forfall. Nettopp derfor var det så viktig at Telenor fortsatte å levere sikre tjenester til kundene i tiden rett etter kuppet.

Da militæret i februar innførte en cyberlov som sikret dem retten til å overvåke Telenors kunder, var det i realiteten en oppsigelse av lisensen. Når regimet krevde at loven faktisk ble etterlevd, og utlevere data om kundene med utstyr som er underlagt vestlige sanksjoner, var det å krysse en rød linje for Telenor.

Så langt er det lett å følge Telenors logikk.

«Det minst dårlige alternativet»

Men Telenor gir ingen gode svar på hvorfor et salg er bedre enn å beskytte sikkerheten til 16 millioner kunder. Ingen ansvarlige selskaper ville valgt å godta overvåkning av egne kunder. Når Telenor velger å selge, er det følgelig til et uansvarlig selskap. Telenor begrunner valget med at det var det minst dårlige alternativet, og at salget ble gjort av hensyn til de ansatte.

Beslutningen har ført til at 474 burmesiske organisasjoner, via den nederlandske organisasjonen SOMO, har klaget Telenor inn for OECDs norske kontaktpunkt for å ha gjort for dårlige vurderinger av menneskerettighetene. At kontaktpunktet har valgt å behandle klagen er en riktig og viktig beslutning.

Telenors kommunikasjonsstrategi har vært å svare på kritiske spørsmål som ikke er stilt. Kritikken av Telenor handler ikke om at de trekker seg ut av Myanmar. Alle skjønner at Telenor ikke hadde noe valg. Kritikken handler heller ikke om frykten for at Telenor vil oversende innhold i kundenes korrespondanse, data Telenor uansett ikke skal ha tilgang til.

Bekymringen ligger i metadataene. En tredje mulighet handler om at Telenor trekker seg ut, men fryser virksomheten i Myanmar, siden regimet har brutt kontraktsvilkårene, som gjør det umulig å fortsette.

Hvem, når, hvor og hvor lenge?

Dette er et alternativ som eierne bør være interessert i at Telenor utreder, når Telenor nå innrømmer overfor Bistandsaktuelt at de ikke tar ansvar for metadatene, og salget ikke bare inkluderer metadata om hvem som er kunder (som er greit), men også data om hvem som har kommunisert med hvem, når, hvor og hvor lenge (som er veldig ugreit).

Dette betyr at Telenors salg kan føre til fengslinger av sivile, som bør være en rød linje for Telenor og for Telenors eiere. Etter februar var Telenor svært tilbakeholdne med informasjon til kundene om hvilke risikoer de utsatte seg for ved å bruke Telenors tjenester. Det var kritikkverdig.

Dersom data generert i denne perioden blir en del av salget, og kan brukes fritt av regimet, er det direkte uansvarlig at Telenor ikke varslet kundene om risikoen de utsatte seg for ved å være kunder i Telenor.

Et tredje alternativ

At det ikke finnes gode alternativer betyr ikke at Telenor landet på det beste valget. Når det er umulig å selge til et ansvarlig selskap, når verdien er nedskrevet til null, det ikke er mulig å oppnå en god pris og man heller ikke kan garantere at metadata ikke kommer på avveie, bør Telenor vurdere et tredje alternativ.

Dette alternativet handler om å fryse kontrakten, begrunnet i militærets kontraktbrudd, hvor cyberloven ville tvunget Telenor til å bryte vestlige lands sanksjonspolitikk og menneskerettighetene. En slik posisjon ville vært modig, og ville i liten grad rammet kundene, som kan velge Ooredoo fremfor å gå over til M1 Group, eller at de velger en regimetro operatør, hvor politiske aktivister vet de må bruke teknologier som VPN, kryptering og ToR.

Å fryse kontrakten ville i tillegg økt presset på generalene og enda viktigere, de militære nestlederne, som har betalt prisen for hærsjefenes kupp. Fra regimets side ville en forretningsmessig begrunnelse hatt langt større effekt enn en menneskerettslig begrunnelse. Dessuten ville det vært en moralsk støtte til de som står i bresjen for demokratiet i Myanmar. Og aller viktigst:

Telenor hadde kunnet garantere at persondata ikke kom på avveie, og slik sett bidratt til at tilliten til egne kunder ikke blir brutt. Summen av dette kunne balansert de negative konsekvensene, som at de ansatte ville mistet jobben. Det er ingen enkle valg, men det er oppsiktsvekkende om ikke dette alternativet har vært utredet.

Bør sette en exit-standard

Telenor er opptatt av å ikke bryte kontraktsvilkårene i sine offentlige uttalelser, som er umusikalsk når det er militæret som har spolert Telenors muligheter til å drive ansvarlig i Myanmar. Det ser heller ikke bra ut når Telenor nekter å møte Aung Myo Min, minister for menneskerettigheter i samlingsregjeringen (NUG), som er valgt av folket og i opposisjon til regimet.

Grunnen er åpenbar. Telenor er redd for at et møte vil føre til at salget blir underkjent, men de bør innhente råd fra politiske ledere som representerer det burmesiske folket. De har allerede uttrykt sterk bekymring for konsekvensene av et salg. Det er heller ikke gitt at salget vil gå igjennom. Ytterliggående buddhistiske nasjonalister er lite interessert i at «muslimske land» eier to av Myanmars mobile nettverk. Militæret, på sin side, har interesser i at Telenors nett ikke blir solgt, siden de selv har eierinteresser i mobiloperatøren Mytel.

At OECDs kontaktpunkt aksepterte klagen til behandling gir enda en grunn til å revurdere en plan B. Hensynet til Telenors 16 millioner kunder bør veie minst like tungt som hensynet til Telenors 730 ansatte i Myanmar.

Telenor satt standarden for ansvarlighet da de gikk inn i Myanmar. De bør sette en tilsvarende standard for sin exit også. Om ikke Telenors ledelse forstår det selv, er det et ansvar for Telenors eiere. Arbeiderpartiets forrige regjering bidro aktivt for å sikre Telenor kontrakten i Myanmar. Arbeiderpartiets nye regjering bør bidra til en ansvarlig avslutning av Telenors engasjement i Myanmar. Det er i både Telenors, Norges og Myanmars interesse.