Jeg var der, den dagen i 2014, da utenriksministeren snakket så varmt om den norske ansvarligheten. Markerer Telenorsalget slutten på en epoke?

Audun Aagre

Tidligere leder i Burmakomiteen, spaltist i Bistandsaktuelt

Jeg var der den dagen i mars 2014. Utenriksminister Børge Brende besøkte det norske ambassadekontoret i Yangon, og snakket varmt om den norske ansvarligheten.

Ansvarlighet lå i norsk næringslivs DNA, sa Brende.

Han markerte at Telenor nettopp hadde signert en 15 års kontrakt med Myanmars pro-militære regjering. Den delstatlige norske mobilgiganten hadde vunnet anbudsprosessen om en lisens med svært aktiv drahjelp fra Norges statsminister, utenriksminister, ambassade og etater. Børge Brende beredet samtidig grunnen for kongeparets besøk til Myanmar senere samme år. Kongen og Dronningens besøk i landet sementerte de tette båndene mellom Norge og de tidligere generalene.

Statoil var med i kampen om leteblokker utenfor Rakhine-staten. SN Power ville bygge ut vannkraft i konfliktområder. Det så ut til å bli et godt sildeår for norske interesser.

Da Brende tok ordet for å snakke om den norske ansvarligheten, hadde Telenor allerede inngått avtale med Norges tidligere ambassadør som Executive Vice President. Det utløste sterk kritikk for rolleblanding og belønningssystemer mellom norsk næringsliv og utenrikspolitikk. Det norske eventyret var godt i gang, og Brende proklamerte at «myanmarerne har fått smaken på demokrati, det finnes ingen vei tilbake», før han avbrøt reisen og dro rett til Maidan-plassen i Kyiv.

Men for norske interesser i Myanmar så fremtiden lys ut.

Aung San Suu Kyis svar på den norske regjeringens næringslivsfokus og overdrevne tro på militærets endringsvilje, var at «de har glemt at dette er en regjering som i et halvt århundre var militærdiktatorer». Med det mente hun at militæret fremdeles hadde kontroll på store deler av det lokale næringslivet. Få visste bedre enn henne hvor skjør militærets endringsvilje var. Da hun vant valget året etter, ba hun velgerne gå hjem, ikke feire, i frykt for at en seiersrus ville utløse militære motreaksjoner. Hun sa det flere ganger i møtene jeg hadde med henne, og hun var særlig bekymret i forkant av valget i 2020.

I skyggen av Ukraina

I skyggen av Ukraina-krigen, hvor en hel vestlig verden nå har mobilisert for de som kjemper for demokrati og uavhengighet, har Telenor etterlatt metadata om 18 millioner kunder. Svært mange av disse har vært aktive i kampen for demokrati i Myanmar etter kuppet i fjor. Og svært mange valgte Telenor fordi de stolte på det norske selskapet.

Metadata sier noe om hvor kundene har vært, hvem de har snakket med og på hvilket tidspunkt, og er klassifisert som personsensitiv informasjon. Slike data er en honningkrukke for enhver despot, uavhengig av om navnet er Vladimir Putin eller Min Aung Hlaing.

For demokratiforkjempere kan dataene utgjøre forskjellen mellom liv og død, frihet eller fengsel. «Telenor har sjansen til å redde liv», skrev flere myanmarkjennere i forrige uke. Telenor og den norske regjeringen har tatt et valg om å utsette millioner av kunder for livsfare. Jeg vil påstå at det er en uansvarlighet fra et norsk selskap som savner sidestykke, i hvert fall på denne siden av 1945. Det er et veiskille for Telenor og for en regjering som forvalter statlig eierskap. Aldri før har så mange gjort så lite for å redde så mange. I det øyeblikket dataene overleveres fra Telenor til M1 Group kan ingen lengre si at ansvarlighet ligger i norske selskapers DNA.

Hva betyr salget for Telenors omdømme?

At Telenor trekker seg ut er forståelig. At de selger til M1 Group er heller ikke hovedproblemet. Telenor og Sigve Brekke har lenge visst at de selger til Shwe Byain Phyu, en militær partner, men har holdt informasjonen tilbake. De har hevdet at de overleverer data for å beskytte lokalt ansatte, mens de lokalt ansatte har protestert mot Telenor. Overskuddet fra 2021 vil overlates til det pro-militære selskapet.

Mangelen på redelighet sier mye om Telenors kommunikasjonsstrategi, og Telenors nye DNA. Alt dette er allikevel underordnet. Salget er ikke problemet. Burmesere vet at data heretter vil lagres og deles med militæret. Men for de historiske dataene, tilbake til kuppet i fjor og før det, er det annerledes. Dette er data som er produsert i en tid der kundene stolte på at Telenor var en garantist for sikkerheten, og de inneholder sensitiv informasjon om hvem som deltok i demonstrasjoner (lokasjonsdata) og hvem som kommuniserte med demonstranter som allerede er fengslet.

Disse dataene kan innebære at Telenor bidrar til en forbrytelse mot menneskeheten, som bør være uforenlig med Telenors ambisjon om å fremstå som et ansvarlig selskap. I et intervju med DVB uttalte Telenor at sletting av data «kan føre til dødsstraff» for de ansatte, uten å reflektere over hvorfor dataene har så stor verdi at militæret kommer med disse truslene. Dataene vil åpenbart brukes til å kneble enhver motstand, og dette har Telenor et ansvar for. Når Telenor sier de forlater Myanmar fordi de ikke vil utlevere data til militæret fordi det er etisk uforsvarlig, er det mildt sagt et paradoks å overlate de samme dataene til en ny eier, som vil utlevere disse dataene.

Gikk inn på feil premisser

De siste ti årene har flere norske virksomheter brent seg i Myanmar, ofte fordi de har underdrevet konfliktlinjene i Myanmar eller oversett militærets maktambisjoner. Jeg har ofte lurt på om årsaken til en slik rosenrød virkelighetsforståelse ligger i at norske myndigheters ensidige positive retorikk om militærets reformvilje og fredsprosessen. Selskapene senket guarden og gikk inn på feil premisser.

Dette kan samtidig forklare at Telenor åpenbart ikke har hatt en god plan for det åpenbare; et militært tilbakeslag, et kupp. Helt øverst på den kriseplanen burde flere spørsmål vært stilt: Hvordan skjerme de lokalt ansatte for farlige beslutninger, som å slette data? Kan data lagres på en måte som gjør det mulig å slette dem (bruker ikke Telenor skytjenester)? Hvordan sikre at dataene brukes til å spore opp politiske aktivister i tråd med menneskerettighetene?

Det er mulig norske utenriksministers optimisme er en del av forklaringen, men det er ingen unnskyldning for at et norsk selskap avstår fra å planlegge for et verst tenkelig scenario, særlig når man opererer i et land som kun har hatt fem år med et folkevalgt styre siden 1962.

Hva betyr overføringen av data for Norges omdømme?

Norge eier 59 prosent av aksjene av Telenor. Norge var en pådriver bak FNs prinsipper for et ansvarlig næringsliv, hvor et statlig eierskap pålegger staten et særlig ansvar. Stortingsrepresentantene Tage Pettersen (H) og Ola Elvestuen (V) har stilt næringsminister Jan Christian Vestre kritiske spørsmål om departementets håndtering av eierskapet. Svaret har vært variasjoner over følgende tema:

«Telenor har etter grundige vurderinger kommet til at et salg er det minst ufordelaktige alternativet, og at de blant annet ikke kan utsette ansatte for fare ved å ikke respondere på ordre eller lokale lover.»

Departementets holdning står i kontrast til private eiere, som Storebrand og DNB, som har stilt spørsmål ved om Telenor har tatt hensyn til kundenes sikkerhet. Statens forvaltning av eierskapet, uten å stille spørsmål ved Telenors versjon av virkeligheten på bakken, og uten å innhente førstehåndskunnskap fra lokalt ansatte, står i skarp kontrast til FNs prinsipper. Svarene fra regjeringen vitner om at politisk ledelse ikke ser lengre enn eierskapsmeldingen. Salget av et selskap der Norge er hovedeier vil utvilsomt gå ut over Norges omdømme. Det fremstår som skjerpende å være en distansert eier når norske myndigheter bidro aktivt til at Telenor fikk lisens og tegnet et bilde av militærets reformvilje som de færreste burmeserne kjente seg igjen i.

Må få et politisk etterspill

Tilbake til den norske ambassaden i 2014, og Børge Brendes forsvar for norsk ansvarlighet. Jeg husker jeg tenkte at norske selskapers handler mindre om selskapene enn den kulturen de har oppstått i. I Norge koster uansvarlighet mer enn det smaker, takket være en fri presse, et fritt organisasjonsliv og gode kontrollmekanismer; demokratiet selv. Et selskaps ansvarlighet kan med andre ord ikke ses løsrevet fra landet de opererer i.

Telenor var sitt ansvar bevisst da de etablerte seg i Myanmar, og ga inntrykk av ansvarlighet under selskapets historiske vekst i Myanmar. Men i motgang var det lite igjen av den norske ansvarligheten.

Burmesiske kunder vil betale prisen for det norske eventyret i mange år fremover. For meg har Telenor blitt et eksempel på et selskap som gir avkall på prinsipper i et land langt unna en norsk offentlighet, uten vilje til å gjøre tiltak for å beskytte kunders liv og helse. Når næringsdepartementet har valgt å se en annen vei i denne saken, er det et sterkt signal. Hva gjør norske myndigheter neste gang et norsk selskap havner i en krevende situasjon. Vil de fortsette å se en annen vei? Er dette norske selskapers nye DNA? Er eierskapsmeldingene regjeringens verktøy for ansvarsfraskrivelse fra enkeltpersoners liv og helse? Det er i så fall det motsatte av å være en ansvarlig eier.

Skaden i Myanmar har allerede skjedd, men håndteringen må få et politisk etterspill. Telenors avslutning i Myanmar må granskes, inkludert selskapets kriseplaner og hvilke tiltak som ble gjort for å unngå overføring av data. Arvestoffet som Telenor har vist frem i Myanmar er lite å bygge videre på.