Før krigen var han pizzabaker, nå tar Maksim (38) jobben med å fjerne Putins skjulte dødsfeller

Vi er i Mykolaiv-regionen i det sørlige Ukraina. På et sted der det pleide å være tett mellom traktorene og der millioner av knallgule solsikker og myke hveteaks i årevis danset fritt i vinden.

I dag er situasjonen en annen. 

Mange av de en gang frodige jordene som brakte jobber, inntekt og velstand til jordbruksområdene nær Svartehavet ligger brakk. Nytt av året er at de er omgitt av stolper med røde skilt og tydelige hvite dødninghoder. 

Delfinansiert av Nansen-pakken

Slik vil det fortsatt være i noen måneder. Bøndene må vente med å kjøre redskapen ut på åkeren og skolebarna må vente med å ta snarveien gjennom skogen. 

Først skal en gigantisk ryddejobb gjøres ferdig.

Ryddeoppdraget er gitt av president Volodymyr Zelenskyjs statsapparat. Den erfarne norske organisasjonen er blitt nøye vurdert og godkjent for oppdraget. Deretter har Folkehjelpas lokalkontor fått tildelt et prioritert område - drøyt 360 mål med minelagte åkrer utenfor den krigsherjede landsbyen. Målet er friskmelding, det vil si: å bringe den grøderike jorda tilbake til sin tidligere bruk. 

Det er en av Norsk Folkehjelps største internasjonale mineryddingsoperasjoner i 2024. Finansieringen kommer fra Tyskland og det norske Stortingets Nansen-pakke. For Ukraina og befolkningen er det en jobb av stor betydning.

Livlinen i Ukrainas økonomi

Jordbruksproduksjonen er selve livlinen i Ukrainas økonomi. Men når bøndene ikke kan kjøre traktoren ut av garasjen, uteblir inntektene både i statskassa og i de enkelte bøndenes lommebøker. 

Frykten for å bli drept eller lemlestet av skjulte sprenglegemer er et annet problem - for barn og voksne i landsbyene som russiske soldater okkuperte i noen måneder for et drøyt år siden. Lokale beboere tør knapt å hakke i bakhagen eller bevege seg utenfor veien på vei til jobb eller skole, av frykt for udetonerte sprengladninger.

277 personer – blant dem 14 barn – er drept av landminer og eksplosiver siden starten på den russiske «fullskala-invasjonen» i februar 2022, opplyste Ukrainas department for sivil beredskap ved årsskiftet. I tillegg var 608 skadd i eksplosjoner, hvorav 74 barn.

Les mer: Her raste harde-kamper - ett år etter preges hverdagen av kulde, ødeleggelser og minefrykt

Foreløpige funn: 165 anti-tankminer

Hundrevis av miner ble etterlatt i kjølvannet av russernes retrett høsten 2022, trolig for å bremse ukrainske framskritt under deres motoffensiv østover mot byen Kherson. Det som sannsynligvis hadde militære hensikter er i dag i all hovedsak en trussel for sivilbefolkningen i de frigjorte områdene. 

Hver enkelt mine er en potensiell dødsfelle.

– Vi har funnet 165 anti-tankminer så langt og én anti-personellmine. De ligger oppå bakken, ingen er gravd ned. Det virker som om minene bare er slengt ut under en hastig retrett, sier Norsk Folkehjelp Ukrainas programdirektør for minerydding Alberto Serra.

Slik de ligger på overflaten er de russiskproduserte TM-62 anti-tankminene lette å få øye på, men minerydderne aner ikke hva som også kan skjule seg rett under bakken. Det har de ikke råd til å unnlate å ta hensyn til.   

Det er noen få varmegrader, men kald vind denne dagen. Smeltevann fra et snøfall tidligere i uka har omgjort hjulsporene i veien og åkrene rundt til vannpytter og sleip gjørme. Det er dette som er arbeidsplassen deres: minerydderne. 

Vi snakker med fire av dem der ute i minefeltet, to kvinner og to menn. Alle er ukrainere, men fra ulike byer og regioner. 

Alle fire hadde bakgrunn fra andre yrker. Tre av fire hadde ingen erfaring med landminer eller andre eksplosiver før de tok oppdraget for den norske organisasjonen. Likevel er de – etter kursingen – å anse som godt kvalifiserte for oppdraget, forsikrer minerydder-sjef Serra. 

Når vi treffer dem har de holdt på med den nitidige ryddejobben ute på åkrene i snart fire måneder, uten en eneste ulykke. 

Maksim Maksiuta (38), lagleder

Utdannet i matematikk og fysikk, senere eier av pizzarestaurant, fra Kherson-regionen.

– Før krigen jobbet jeg med restaurantdrift. Jeg eide en pizzarestaurant, som gikk bra. Ved årsskiftet 2021-2022 åpnet vi enda en restaurant. Men så kom bakkeinvasjonen og endret alt, sier Maksim Maksiuta.

Sammen med kona, de to barna (nå 2 og 5 år) og moren hans flyktet de til Mykolaiv-regionen lenger vest, der ukrainske styrker senere holdt stand mot den russiske offensiven. Høsten 2022 ble russerne gradvis presset tilbake, inntil ukrainske styrker inntok og gjenvant regionhovedstaden Kherson.

Han forteller at restaurantene hans nå ligger innenfor det russiskokkuperte området.

– Vi unnslapp krigshandlingene i Kherson, men mistet både huset og restaurantene. Av samme grunn begynte jeg å se etter en ny inntekt. Det var da jeg fikk høre at det trengtes folk innen humanitær minerydding, sier Maksiuta.

Nå er den tidligere realfagsstudenten og næringslivsmannen leder for et lag med mineryddere, og det er han som gir oss den tekniske oppdateringen om arbeidet der ute på målområdet.

Til sammen 366.700 kvadratmeter med gjørme og jord – tilsvarende drøyt 51 fotballbaner – skal finkjemmes for eksplosiver. Forsiktig, forsiktig, centimeter for centimeter, i henhold til strenge prosedyrer og sikkerhetskrav. Inntil området kan erklæres for friskmeldt og klar for traktorer, skurtreskere og smilende bønder med penger i blikket – en gang utpå våren 2024.

– Nå gjør vi jobben her. Senere håper jeg å kunne gjøre den samme jobben hjemme, i området der vi kommer fra, sier Maksiuta. 

Olena Postelnyak (27), lagleder

Tidligere orienteringsløper på landslagsnivå og trener for barn og unge, utdanning innen idrett og journalistikk, fra Sumy

– Jeg kommer fra Sumy, fra et område som var okkupert av russerne i en og en halv måned etter bakkeinvasjonen. Det var en fæl periode, med store følelsesmessige påkjenninger, sier Olena Postelnyak.

Den tidligere orienteringsløperen hadde bakgrunn fra aktiv idrett på høyt nivå, og hadde representerte Ukraina internasjonalt både som junior og voksen. «Også Verdenscupen, inkludert konkurranser i Norge», forsikrer hun.

Som atlet og senere trener for yngre løpere var Postelnyak vant til å være i svært god fysisk form både fysisk og psykisk, men hun innrømmer at krigshandlingene i nærområdet påvirket humøret og helsen hennes. Selv om russerne ble drevet ut av hjembyen, og foreldrene og familien overlevde, var landet fortsatt i krig. Hun følte behov for å bidra på sin måte.

– Da krigen kom til hjemstedet mitt endret det også mine holdninger. Jeg følte at de tidligere arbeidsoppgavene mine ikke var nok lenger. Jeg trengte et nytt fokus – noe mer meningsfullt og samfunnsnyttig. Det var da jeg søkte og fikk denne jobben, sier hun.

Fra mars til mai 2023 var Postelnyak under opplæring av Norsk Folkehjelps erfarne eksperter på området, sammen med titalls andre ukrainere. De har ulike oppgaver; innen arbeid med bevisstgjøring av lokalbefolkningen, forundersøkelser og kartlegging via droner til minerydding og kvalitetskontroll ute i felt. Ledere på ulike nivåer, hundeførere og helsearbeidere inngår også i staben.

Noen og åtti av dem er i sving ute på jordet den dagen Panorama besøker operasjonsområdet.

Den 27-årige akademikeren er blant dem som allerede har en lagleder- og kvalitetssikringsrolle overfor et lag bestående av fem andre mineryddere og en helsearbeider.

– Hva sa vennene dine da du fortalte at du hadde fått jobb som minerydder?

– Jo, de ble veldig overrasket – og det var flere som tenkte at det var farlig. Jeg har sagt at dette betyr noe spesielt for meg og at det er mitt valg, ingen andres. 

For å roe ned sine nærmeste har Postelnyak gitt inngående beskrivelser av opplæringen og alle sikkerhetsprosedyrene.  

– «Ingen grunn til å bekymre seg», gjentar jeg. Og nå er vi jo i full gang med jobben. Så ved siden av å tenke at det er farlig, så er de også imponert.

Hun forteller at reaksjonene hun fikk innledningsvis i dag er vendt til positivitet og støtte.

– I dag er det slik at alle venner og familien støtter meg. 

Olha Moskovchenko (38), lagleder

Tidligere statsansatt miljøvernrådgiver, fra den krigsherjede byen Mariupol i Donetsk-regionen.

– Mariupol, svarer Olha Moskovchenko når vi spør henne om hvor hun kommer fra. Det var der hun bodde sammen med sønnen og datteren helt til de måtte flykte. 

Byen – som før krigen hadde rundt 450.000 innbyggere – er kjent for å ha vært åsted for harde og langvarige kamper, ekstreme ødeleggelser og representerer trolig et av krigens verste blodbad. Hele kvartaler av byen i Øst-Ukraina, som nå er under russisk kontroll, ligger i grus. Men nå bor Moskovchenko en bolig i tryggere omgivelser, i en leid leilighet sammen med datteren sin i byen Mykolaiv, der Folkehjelpa har sitt hovedkvarter for den store Sør-Ukraina-operasjonen.

– Hva vet du om hjemmet ditt i Mariupol nå?

– Akkurat det er et av de verste spørsmålene for meg. Hjemmet vårt er overtatt av de samme folkene som fikk oss til å flykte, folk fra den såkalte Folkerepublikken Donetsk. Det er hjerteskjærende å tenke på! For meg hadde det vært bedre om hjemmet vårt var blant de som var ødelagt!

Moskovchenko levner ingen tvil om hva hun mener om krigens motpart og de ukrainere som har valgt å støtte Russland i krigen. Hun er samtidig den av de fire vi snakker med som har desidert mest erfaring å vise til – innen mine- og eksplosivrydding. 

Allerede i 2019 sluttet hun seg til Halo Trust, en annen organisasjon som driver humanitær minerydding i Ukraina. Det skjedde som en følge av krigshendelsene i øst-Ukraina, som startet i 2014.

Hun ble i den jobben i to-tre år, før hun hadde et opphold og gikk løs på andre oppgaver. Men da Norsk Folkehjelp søkte etter folk i 2023, gikk hun tilbake til minerydderoppgaven.

– Akkurat som alle andre her gjør jeg dette delvis for å hjelpe familien min og meg selv - og delvis for å hjelpe landet. En dag håper jeg å kunne dra hjem, å gjøre den samme jobben hjemme, i hjembyen min Mariupol, sier hun. 

Volodymyr Stanichnyi (44), minerydder

Tidligere arbeider ved skipsverft, fra Mykolaiv.

Ute på åkeren, langs en «trygg sti» treffer vi også en fjerde minerydder; Volodymyr Stanichnyi. På samme måte som de andre har han bombevest og hjelm. Den røslige karen er fra Mykolaiv, den tradisjonsrike verftsbyen som blant annet sto bak byggingen av krigsskipet «Moskva», flaggskipet i den russiske Svartehavsflåten. 

Også Stanichnyi har bakgrunn som verftsarbeider. Blant annet har han jobbet i seks år ved skipsverft i Finland, forteller han. Hjemme har han kone og en sønn (20).

– Du hadde en god jobb. Hva var motivasjonen for å jobbe med minerydding?

– Vi er midt i en krig, men jeg hadde ingen militær bakgrunn og erfaring. Av samme grunn fikk jeg heller ikke noen innkalling fra rekrutteringskontoret. Da tenkte jeg på dette. Det var en annen måte å hjelpe landet mitt, sier Stanichnyi til Panorama.

Se fotoreportasjen fra Liubomyrivka, Ukraina:

Her ble det utkjempet harde kamper. Ett år etter får Ivanna (7) kun lov å sykle rett utenfor gjerdet