Den siste olje
UTSYN: Oljen har gitt oss over hundre år med økonomisk vekst og dermed bidratt til bekjempelse av global fattigdom. Nå er oljeutvinningen i ferd å kvele livsgrunnlaget til små og store samfunn rundt hele kloden. Men vi er avhengig av nok energi for fortsatt økonomisk vekst og utvikling. Målet må være å ha gode nok alternativer til å stoppe utslippene, ikke utviklingen.
Nok energi har vært en viktig forutsetning for den økonomiske utviklingen som har løftet flere hundre millioner ut av ekstrem fattigdom og reddet liv.
Når det går riktig ille, vil man gjerne tro at det ikke kan bli enda verre, men det kan det.
Setningen er hentet fra den finske forfatteren Arto Paasilinnas bok, Adam og Eva, der en finsk, forfyllet versjon av Reodor Felgen finner opp løsningen på verdens energikrise etter å ha sprengt verkstedet sitt til himmels. Boka kom ut i 1995, etter FNs første klimapanel, men lenge før Greta Thunberg.
Bokas hovedperson finner opp verdens mest energieffektive batteri og blir jorden rikeste mann på et patent som over natten ville rasert den globale verdensøkonomien og skiftet makten fra de som har oljen til de som fikk rett til å bruke patentet. Løsningen på klimaproblemet, skapte problemer for verdensøkonomien. Må det være slik?
Oljen har gitt vekst
Den samme oljen som har gitt oss over hundre år med økonomisk vekst, er i ferd å kvele livsgrunnlaget til små og store samfunn rundt hele kloden. Men samtidig som Greta Thunberg beskylder verdenslederne for å ha stjålet hennes fremtid, har tilgang til energi og økonomisk vekst bidratt til at flere barn faktisk har fått en fremtid.
Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom er falt fra 40 til 9 prosent siden 1980, matproduksjonen har steget mer enn befolkningen og andelen barn som dør før fylte fem år har falt fra 12 til 4 prosent. Men over 600 000 barn dør fortsatt hvert år av akutte respiratoriske sykdommer. Halvparten skyldes av fyring med mindreverdig brensel, som ved, kull og tørket møkk til matlaging og varme.
Ifølge det internasjonale energibyrået IEA mangler hele 1,3 milliarder mennesker tilgang til elektrisitet, hovedsakelig i India, Pakistan, Bangladesh, Indonesia og Afrika sør for Sahara. Strøm fra kullkraftverk kunne reddet liv på kort sikt, selv om vi alle vet at det ikke er bærekraftig og at det haster med å finne alternativer.
Trenger fortsatt energi
Nok energi har vært en viktig forutsetning for den økonomiske utviklingen som har løftet flere hundre millioner ut av ekstrem fattigdom og reddet liv. Energi nok til å utvikle industri, fylle hjem med lys og varme, binde verden sammen gjennom transport og nå nylig internett og datakraft. Nok energi er nødvendig for fortsatt økonomisk vekst og utvikling. Nok energi er nødvendig for å gi flere barn en faktisk fremtid.
Men dersom vi kommer så langt at vi må bruke den siste olje, har menneskeheten feilet. Målet må være å ha gode nok alternativer til å stoppe utslippene, ikke utviklingen.
Menneskeskapte klimautfordringer må løses av menneskeskapt teknologi, men vi vet at teknologi alene ikke vil være nok til å løse utfordringene.
Et grønt skifte trenger ikke bety mer rød politikk, snarere tvert om. At klimademonstrantene har rett i problembeskrivelsen, betyr ikke at de eier løsningen. Økonomisk vekst er en forutsetning for det grønne skiftet. Problemet er at alt for mange forbinder markedsøkonomi med en negativ spiral, med press på arbeidstakeres rettigheter og lønninger, rovdrift på naturressurser og lokalmiljøer.
Dette skjer når økonomiske og politiske interesser blandes sammen, og samfunnets interesser satt til side. For at veksten skal være inkluderende og rettferdig, trenger vi fundamentale endringer i hvordan skatter, avgifter og reguleringer er innrettet. Da trenger vi reformer på markedsøkonomiens premisser.
Ingen andre økonomiske systemer har de innebygde mekanismene for innovasjon og effektiv produksjon som en godt regulert markedsøkonomi der ressursene og innsatsfaktorene er riktig priset. Menneskeskapte klimautfordringer vil løses av menneskeskapt teknologi, men det krever også gjennomgripende endringer i hvordan samfunnet er organisert og finansiert.
Har ikke tid til å mislykkes
I år er det femti år siden Neil Armstrong satte en fot på månen. Da president John F. Kennedy sa at de skulle dra til månen, så var det ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. At USA ikke skulle være en del av utviklingen, men lede utviklingen. Det ble starten på en teknologisk utvikling som mangler sidestykke i gjennomføring og resultat.
Det mobiliserte industribedrifter og kompetansemiljøer til å bidra med løsninger som ledet til et lite skritt for mennesket, og et stort steg for menneskeheten. Samme kveld som Armstrong ytret de berømte ordene, ble det lagt en blomsterbukett på Kennedys grav, med et kort der det sto «Mr. President, the Eagle has landed».
I Norge ble den rødgrønne månelandingen, et fullskala renseanlegg for CO2 på Mongstad, en politisk kræsjlanding. I perioden 2007-2012 brukte de rødgrønne til sammen 7,3 milliarder kroner på prosjektene på Kårstø og Mongstad, og engasjerte seg direkte i teknologiutviklingen ved anlegget.
Riksrevisjonen var ikke nådig i sin refs av prosjektet, og slo ettertrykkelig fast at kompleksiteten i gjennomføring av CO2-håndtering ble undervurdert. Det er ingen som kommer til å legge blomster på Mongstad, med et kort som sier «Testanlegget er nå i drift». Likevel mangler det ikke på de som ønsker å sette i gang nye prestisjeprosjekter.
De bør huske på disse prosjektene finansieres i dag av og knytter oss enda tettere til oljeinntektene, der det ikke bare er overføringene fra oljefondet vi bruker på statsbudsjettet. De direkte inntektene fra petroleumsnæringen er 240 milliarder i skatter, avgifter, utbytte fra Equinor og inntekter fra oljefelt. Sløser vi med disse, så både forurenser vi og taper pengene samtidig. Miljøvernere og klimaaktivister burde virkelig være opptatt av effektivisering og budsjettstyring av offentlig virksomhet.
I USA var det konkurransen om å finne de beste løsningene, uavhengig av teknologi og politisk styring, som gjorde at amerikanerne vant månekappløpet. En månerakett besto av hele 5,6 millioner deler - teknologi, komponenter, systemer, drevet frem av romfartsprofitører gjennom konkurranseutsetting. God samhandling mellom offentlig og privat skapte gjennomføringskraft.
Kloden koker, Amazonas brenner, havene øker og arter forsvinner. Når det går riktig ille, vil man gjerne tro at det ikke kan bli enda verre, men det kan det, skrev Arto Paasilinna. Nå trenger vi den samme konkurransen og samhandlingen mellom klimaprofitører og det offentlige som under romkappløpet.
Vi har ikke tid eller råd til mislykka politiske prosjekter. Skal vi lykkes, kan ikke den siste olja tas opp, men bli liggende der den er.
