Kan naturvern og økoturisme i Afrika føre til lokal utvikling?

Det er knapt et tema i bistands- og utviklingsdebatten hvor frontene er skarpere og konfliktene større enn i spørsmål om naturvern. Ulike interesser og verdier kolliderer om hvordan vern bør skje og hvilke prioriteringer som bør være avgjørende. Fakta er også omstridt.

På den ene siden presenterer naturvernorganisasjoner, bistandsytere og turistindustri tiltak for å verne natur i det Globale Sør som vellykkede. Ikke bare vernes neshorn og elefanter ved opprettelse av nasjonalparker og andre verneområder, men lokalbefolkningen får også store fordeler ved at økt turisme fører til fordeling av inntekter lokalt og skaping av arbeidsplasser.

På den andre siden har aktivister for menneskerettigheter og urfolk samt en del forskere kritisert naturvernet for å være nykolonialistisk og en form for grønt jordran med minimale sosiale og økonomiske gevinster for folk som blir berørt. I tillegg konkluderer noen forskere basert på empiriske casestudier at det har skjedd en militarisering av naturvernet de siste årene med økt bruk av vold inkludert drap på folk som mistenkes for krypskyting. I spesielt mitt eget fagfelt, politisk økologi, har kritikken av naturvern vært sterk og økende internasjonalt de siste 10-15 årene.

Urettferdig naturvern vil feile

Jeg tilhører altså kritikerne av hvordan naturvern i Afrika foregår i praksis. Dette er basert på min egen forskning samt internasjonal forskning innen politisk økologi, som etterhvert er blitt svært omfattende. Det betyr ikke at jeg er imot naturvern, noe jeg har skjønt at enkelte tror.

Snarere tvert imot. Jeg er overbevist om at et naturvern som er dypt urettferdig vil feile i lengden. Det ser vi allerede ved at krypskyttere lett rekrutteres fra lokale landsbyfolk som føler at de blir overkjørt av naturverninteresser. I tillegg er det etisk uakseptabelt å la naturvern og turisme, som i stor grad initieres og styres utenfra, overta områder og samtidige avspise eierne med brødsmuler.

Men jeg er åpen for at naturvern i kombinasjon med turisme kan føre til lokal utvikling, om det gjennomføres på en god måte.

Conservancies er Kenyas modell

Jeg skriver dette i Kenya hvor jeg har vært i to uker for å se nærmere på ulike private verneområder (conservancies), som er den kenyanske modellen for lokalbasert naturvern. Namibia og Kenya nevnes ofte som best i klassen på naturvern som kommer lokalsamfunn til gode. I Kenya har jeg vært i Masai Mara sammen med Teklehaymanot Weldemichel (PhD-student i geografi ved NTNU) og Connor Cavanagh (postdoktor ved NMBU). Begge har brukt mye tid i landet for å studere naturvern.

Conservancies ble introdusert i Kenya av hvite jordeiere, men har raskt spredd seg spesielt til tidligere grupperancher som har blitt privatisert. Modellen som følges i Masai Mara baserer seg på at investorer henvender seg til en gruppe jordeierne og får dem til å leie ut et område til dem. Ofte er jordeierne masaier. Investorene bringer så inn safariturister.

Tilhengerne av modellen hevder den hindrer inngjerding av individuelle eiendommer, noe som ellers har skjedd i raskt tempo de senere år utenfor disse verneområdene. I dag finnes det en buffersone av slike verneområder langs den nordlige grensen til Masai Mara-reservatet. Utenfor dette området igjen er mange eiendommer inngjerdet. Disse gjerdene blokkerer både migrasjonen av ville dyr og er et hinder for husdyrholdet som er basert på gjeting.

Betaler leie til masaiene som eier jorda

I tillegg fører modellen til lokale inntekter. I hvert verneområde er det flere investorer som hver for seg har en eller flere «camps» hvor turistene som regel overnatter i luksuriøse telt. Dette er et tilbud til et pengesterkt klientell hvor døgnprisen ligger på mellom 400 og 1700 amerikanske dollar.

Investorene spleiser så på betalingen til masaiene som eier jorda. Maksimal størrelse på en jordeiendom er 150 acres, noe som i de best betalende områdene gir en månedlig inntekt på 230 dollar. Dette er altså maksimalt av hva en grunneier kan få i leieinntekt. I mange områder er inntekten enda mindre og mange eier også mindre enn 150 acres. De få som er så heldige å eie jord der investorene bygger sine camps får i tillegg vanligvis 10 dollar per turist per døgn, noe som gjør at disse tjener langt mer enn de andre jordeierne.

Det største godet for lokalsamfunnet er imidlertid arbeidsplassene som skapes. De fleste investorene ansetter lokale masaier som ofte er ufaglærte og må læres opp til å yte den servicen som dette kundespekteret krever. De aller fleste kelnere, kokker og rengjørere er lokale masaier.

Norsk, prisbelønnet safaridestinasjon

Norske Svein Wilhelmsen er en av investorene i Masai Mara som eier av Base Camp. Dette er en feiret safaridestinasjon, både i norsk presse og som mottaker av ulike priser innen naturvern og økoturisme. Base Camp initierte Naboisho Conservancy som blant annet vant førsteprisen for viltforvaltning på konferansen “World Travel Market Africa” i Cape Town i 2016. Base Camp har også etablert en lokal organisasjon, Base Camp Foundation, som driver bistandsprosjekter i lokalsamfunnet, blant annet en skole for masaijenter. I dag drives denne organisasjonen med midler fra Norad og Strømmestiftelsen.

Base Camp og Naboisho må altså regnes som noe av det ypperste og mest bærekraftige som kan oppdrives av lokalbasert naturvern kombinert med turisme i Afrika. Det er ingen tvil om at Base Camp og enkelte andre investorer jobber bra både med naturvern og støtte til lokale masaier i form av jobbskaping og ulike prosjekter i lokalsamfunnet i Masai Mara.

Liten andel av inntektene til jordeierne

Likevel er det et stykke å gå før man kan snakke om et generelt likeverdig samarbeid mellom investorer og lokalbefolkning i dette området. La meg nevne tre kritiske punkter.

Selv der hvor utbetalingene til jordeiere er høyest, er det likevel glassperler som fordeles sammenlignet med bedriftens inntekter. De som har de største eiendommene får som nevnt 230 dollar eller under 2000 kroner i måneden. Dette er mindre enn hva en turist betaler for en natt. Fortjenestemarginen synes med andre ord å være stor.

Prosessen med signering av kontrakter i de ulike verneområdene ble også beskrevet til oss som en form for bondefangeri hvor masaiene, mange av dem analfabeter, ble presentert for 20 siders lange leiekontrakter på et juridisk engelsk, og fikk en time på seg til å signere. Man kan derfor lure på hvor mange som faktisk skjønte, da de signerte, at de ga fra seg bruksretten til jorda for 15 år. I tillegg har ikke masaiene fått kopier av kontrakten de har signert. Mange masaier er imidlertid over tid blitt mer bevisstgjorte på dette spørsmålet, og når kontraktene skal reforhandles om 6-7 år kan man regne med at jordeierne kraver langt høyere betaling.

Det er bra at det ansettes mange lokale masaier, men lønningene er lave og arbeidsdagene lange. Lønningene for servitører på 150-200 dollar i måneden er godt over minstelønnen i Kenya. Vurdert etter antall arbeidstimer blir imidlertid bildet ganske annerledes. Arbeidsdager for servitører varer ofte fra klokken 4 om morgenen til 22 om kvelden, selv om det kan være mulig å hvile noe midt på dagen. En vanlig turnus er to måneder med slike arbeidsdager hver dag og så to uker fri. Dette betyr at de fleste arbeidstakerne er borte fra familien to måneder i strekk.

Grunneierforeninger kan bedre forholdene

Selv om det er mange positive sider ved modellen for private verneområder i Kenya, er det også en del som gjenstår før den kan ses på som en modell for reelt likeverdig samarbeid. Det at det presumtivt beste eksempelet på lokalbasert naturvern og økoturisme har såpass store skjevheter sier noe om hvor lang vei naturvern i Afrika har å gå før man kan snakke om en rettferdig modell.

Vi er vant til at både grunneiere og arbeidstakere står sterkt i Norge. Men i Masai Mara står de svakt. Problemet er at de står splittet både som grunneiere og arbeidstakere og ikke fremmer felleskrav. Da blir de lette å utbytte i en bransje med stor fortjenestemargin. Grunneier- og fagforeninger ville kunne bedre forholdene. Dette er et eksempel på et område der erfaringer fra Norge kunne spilt en positiv rolle.