Vi trenger debatten om avkolonisering av akademia

I sommer kom den internasjonale debatten om «avkolonisering» også til Norge. Det må være lenge siden et akademisk begrep har satt sinnene i kok på samme måte her hjemme. Mens frontene har vært skarpe, har debatten også vært preget av stråmannsargumenter og at man har snakket forbi hverandre.

Hvilke verdenssyn dominerer i dagens akademia? Hvem sine verdier formidles? Hvordan kan perspektiver fra urfolk og koloniserte folk inkluderes i forskning og undervisning? Og hva har dette å si for hvordan miljø, naturressurser og arealer forvaltes?

Det siste spørsmålet er viktig, men har vært lite fremme i den norske debatten. Det er noe jeg vil si mer om.

Dette er ikke bare en stor og bred debatt, men den har også lange røtter tilbake til teoretikere som Franz Fanon, Aimé Césaire, Samir Amin og Edward Said samt afrikanske statsledere som Léopold Senghor, Thomas Sankara og Julius Nyerere.

Mens tilhengerne av avkolonisering mener at debatten fremmer tradisjonelle akademiske verdier om fri og uavhengig tenkning samt større mangfold, mener kritikerne at den kan føre til mer anti-vitenskapelig ideologi og relativisme (at det ikke finnes sann kunnskap).

SAIH-resolusjon møter kritikk

Selv om Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) på Ås var først ute med et møte om avkolonisering den 30. april i år, tok debatten i Norge først av med et seminar på PRIO den 8. juni. Kritikerne har spesielt hengt seg opp i en resolusjon fra SAIH vedtatt i april hvor studentorganisasjonen fremmer tre prinsipper:

• God utdanning skal legge til rette for kritisk og selvstendig tenkning og gjøre studenter i stand til å identifisere maktstrukturer, innenfor alle fagfelt
• Høyere utdanningsinstitusjoner bør formidle kunnskap som ikke ensidig fremmer en vestlig kunnskapsforståelse, for å unngå å reprodusere holdninger som er diskriminerende
• Høyere utdanning som tar utgangspunkt i urfolks og afroetterkommeres verdenssyn, kultur og kunnskapsforståelse må anerkjennes på lik linje med annen høyere utdanning

Det er spesielt formuleringen «på lik linje med» under punkt 3 som kritikerne har hisset seg opp over og blåst opp ut over alle proporsjoner, selv om det er lett å være enig i at vitenskapelig etterprøving bør legge premissene for kunnskapsforståelsen. Resolusjonen baner vei for sjamanisme, homeopati og overtro på pensumlistene mener kritikerne, og det «vil undergrave kunnskapstilegnelsen ved verdens universiteter» slik professor Jens Saugstad og flere av hans kolleger ved Universitetet i Oslo (UiO) formulerer det. «Selvsagt skal studentene oppøves til kritisk tenkning, men dette må skje uten ideologiske føringer fra noe hold», skriver Saugstad & co videre.

Voodoo valgfag på universitetet?

Oppildnet av dette mener Klassekampens forskningsjournalist Bjørn Vassnes også at et slikt perspektiv «undergraver det vitenskapelige prosjektet». Han har i tillegg sammenliknet avkolonisering med motstand mot vaksiner og evolusjonsteori. SAIHs resolusjon har også trigget professor Kristian Gundersen ved UiO som først og fremst er opptatt av å kritisere alternativ medisin og behandling. Han mener at SAIH står for er «en helt ekstrem kunnskapsteoretisk holdning og en farlig politisering av vitenskapen».

Slik har debatten i Norge tatt av i en litt pussig retning, som om det dreide seg om en bevegelse for å innføre voodoo som valgfag på norske universiteter. Derfor er det på sin plass å minne om at avkolonisering opprinnelig handler om å ta tilbake kontroll over landarealer og naturressurser som er blitt kolonisert på ulike måter og at en del vestlig vitenskap har bidratt til å legitimere en slik kolonisering, mens alternative perspektiver er blitt marginalisert. Dette er både en historisk prosess og noe som fremdeles pågår i dag.

Mitt eget engasjement i denne debatten kommer av at jeg over lang tid har observert hvordan dårlig vitenskap har fungert som alibi for nykolonial politikk i form av ekskludering av lokale brukere i en ovenfra-og-ned-forvaltning som ofte tjener politiske og økonomiske eliters interesser. Mitt første møte med dette spørsmålet var for 30 år siden da jeg studerte «ørkenspredning» i Sahel, som mange forskere feilaktig påsto var et alvorlig problem forårsaket av husdyrgjetere og småbønder.

Slik var disse forskerne med å gi et vitenskapelig alibi til en politikk drevet av både nasjonale myndigheter, bistand og FN, en politikk som førte til at gjetere og bønder mistet tilgang til arealer og ressurser.

Overkjører lokale interesser

Jeg har også observert, i likhet med mange andre forskere, hvordan naturverntiltak i Afrika overkjører lokale interesser, og ofte fører til lokal motstand, samtidig som mektige aktører påstår på flotte websider og i sosiale medier hvor vellykket naturvernet er og hvordan lokalbefolkningen deltar og tjener på vernet i form av økt levestandard. Når dette ikke stemmer med realitetene, blir det en dobbelt overkjøring – først mister folk levebrødet sitt for så også å tape informasjonskampen.

I forsøk på å stoppe krypskyting av elefanter og neshorn er naturvernet også blitt stadig mer voldelig. Dette innebærer blant annet et «shoot on sight»-prinsipp, altså om man befinner seg ulovlig i en nasjonalpark, kan man skytes på stedet. Dette skjer stadig i det sørlige Afrika i naturvernets navn. Ikke alle som skytes er krypskyttere. Og mange av de som er det har latt seg rekruttere nettopp på grunn av naturvernets ovenfra-og-ned-politikk.

Slik voldsutøvelse blir av mange naturvernere og naturvitenskapelige forskere sett på som en akseptabel kostnad i kampen for en viktig sak. Bakenfor ligger vestlige malthusianske forestillinger om skadelig befolkningsvekst og allmenningens tragedie, som gjør det mulig å se noen liv som mindreverdige. Samtidig er denne volden usynlig for de mange i Vesten som donerer penger online til vern av neshorn og elefanter.

Norge er en sentral deltager i globalt naturvern

Innenfor fagfeltet politisk økologi finnes det nå en stor forskningslitteratur som dokumenterer naturvernets konsekvenser for levekår og brudd på menneskerettighetene. Samtidig har mange biologer, både profilerte professorer og ansatte i naturvernbransjen, tydelig forsvart en tilnærming som i praksis medfører alvorlige konsekvenser for fattige mennesker. Når Kenya nå vil innføre dødsstraff for krypskyting, ser for eksempel sekretariatet for CITES-konvensjonen ut til å støtte dette, noe de også er blitt kritisert for.

Debatten om avkolonisering er også relevant for Norge som sentral deltaker i internasjonalt naturvern og bistand. Det er derfor merkelig når rektoratet på Norges største universitet foreslår at man ikke bruker begrepet «avkolonisering», fordi det er importert fra utlandet og lite relevant for oss.

Et enda tydeligere norsk eksempel på dette begrepets relevans her hjemme er forskning på samisk reindrift. Denne forskningen inngår i en lang norsk kolonial tradisjon for forskning om samer og det samiske. Det er ikke uten grunn at «forsker» nærmest er et skjellsord blant reineiere.

Innen reindriftsforskningen har fagøkologene i lang tid vært enerådende som premissleverandører for statens koloniale reindriftspolitikk. Økologer bidrar altså med en «vitenskapeliggjøring» av statens reindriftspolitikk som baserer seg på ideen om at det er for mange rein i forhold til beitegrunnlaget på Finnmarksvidda. Noen biologer støtter til og med ideen om at reindriften bør legges ned, mens biologiprofessor Gundersen har hevdet at den samiske reindriftens kunnskapsgrunnlag er som en overlevning fra hippie-tiden, basert på «en forestilling om at urbefolkninger besitter en dyp visdom om å leve i pakt med naturen». Slik reproduseres majoritetssamfunnets hånlige ovenfra-og-ned-blikk på reindriften.

For mange rein?

På oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet har økologer målt og veid vegetasjon på Finnmarksvidda i 1998, 2005, 2010 og 2013. De gjennomsnittlige resultatene for målingene viser kort fortalt at lavmattene har økt betraktelig fra 1998 til 2013, selv om det er lokale og tidsmessige variasjoner (se her og her). I stedet for å formidle dette til allmenheten har forskerne etterlatt et inntrykk av at dataene støtter idéen om krise på vidda med raskt tap av lav forårsaket av for mange rein. Dette er også den almene fortellingen som formidles i media.

Det er mange som ønsker å redusere reindriften, fordi den står i veien for annen arealbruk med sterke aktører bak som gruvedrift, vindmølleparker og utbygginger av hyttefelt. Noen ser også reindriften som et hinder for økte bestander av rovdyr. Til sammen fører dette til at det er en rekke aktører i det norske samfunnet, med egne talerør i Stortinget, som ønsker en redusert reindrift.

Basert på biologenes anbefalinger presser staten reindriften inn i en struktur med simleflokker som produserer kalver på våren og med kun noen få okser til reproduksjon. Resultatet er en reindrift som er mer sårbar under harde vintre med vanskelige snøforhold.

Reineierne på sin side besitter en praktisk kunnskap basert på prøving og feiling gjennom århundrer som blir neglisjert innen den rådende betraktningsmåten. De sier for eksempel at det er lurt å ha en god andel sterke dyr i flokken, som okser og kastrater, for å grave opp snø og is og gi tilgang til beitene om vinteren.

Diskusjonen har bare så vidt begynt

Denne typen tradisjonsbasert kunnskap utfyller den vitenskapelige kunnskapen uten at den behøver å stå i kontrast til den. Den passer for eksempel fint til nye økologiske perspektiver innen det som kalles «non-equilibrial ecology».

Å ta slik kunnskap i bruk har ingenting med relativisme å gjøre. Det er motstanderne av at forskningen slik aktivt forholder seg til tradisjonskunnskap som er anti-vitenskapelige.

I forsvaret for status quo er de også minst like politiske og ideologiske som oss som er tilhengere av en diskusjon om avkolonisering. Denne diskusjonen er heldigvis ikke over. Den har bare så vidt begynt.