Subsidiert drivhus­effekt

Leder av OECDs utviklingskomité Erik Solheim har et likelydende budskap i et intervju med Bistandsaktuelt. (Se utgave 1/2015 side 30).

Den samlede verdien av verdens subsidier til forbruk av bensin, gass og kull er på om lag 550 milliarder dollar per år (tall for 2013). Det er en astronomisk sum. Til sammenligning er det om lag fire ganger mer enn verden hvert år gir i bistand til utviklingslandene.

Oljeprisfallet er grunnen til at spørsmålet om subsidiering av fossile brensler har kommet på dagsorden. Lavere utsalgspriser på bensin åpner opp for en mulig reversering av en hodeløs og skadelig subsidiepolitikk i mange land – med redusert risiko for at det skal føre til politisk uro.

«Hvis dere vil kan dere korsfeste meg, drepe meg», sa Venezuelas president Nicolás Maduro da han i en tale nylig varslet at tiden er kommet for å kutte i de 15 milliarder dollar staten har betalt for at folk skal kunne kjøre bil nesten gratis. Bensinprisen i landet har ligget på 15 øre per liter. Du leste riktig: 15 øre per liter.

I hovedsak er det utviklingsland som har stått for denne subsidiepolitikken. Venezuela er i selskap med land som India, Indonesia, Iran, Egypt og Nigeria. Dette er både svært folkerike land og relativt store økonomier. Noen av dem er oljeprodusenter, andre ikke.

Subsidiering av bensin, gass og kull er veldig dårlig miljøpolitikk. Det bidrar både til lokal forurensing og å øke de skadelige utslippene av drivhusgasser til atmosfæren.

Hoveddelen av subsidiene består av bensin- og dieselsubsidier. Dette er subsidier med «omvendt Robin Hood-effekt». Staten gir penger til de i landet som eier biler. Det blir mindre penger igjen til å finansiere offentlig skole og helsetilbud. De fattige taper.

I gjennomsnitt utgjør subsidiene 5 prosent av landenes brutto nasjonalprodukt. Dette er penger som heller bør brukes på utdanning og helse enn å subsidiere de som lever øverst på samfunnsstigen i de samme landene.