Framtiden i Anjas hender

– Framtiden i våre hender har en historie jeg føler en veldig ærefrykt for å skulle få forvalte. Det er en stor oppgave, men det hadde den vært om jeg hadde vært 39 eller 49 også.

Anja Bakken Riise er byrådssekretær for miljø og samferdsel i Oslo og jobber fortsatt med å håndtere søppelskandalen som har herjet hovedstaden det siste halvåret. 29-åringen har beveget seg i maktens korridorer i halvannet år. Kjent medias sviende pisk. Som rådgiver for Miljøpartiet de grønnes (MDG) Lan Marie Nguyen Berg var hun i hardt vær på grunn av miljøbyrådens taxi-turer med dieseldrosje. Det var Anja som bestilte. 30 000 klager på manglende avfallshåndtering har også tæret på, men det er ikke det vi skal snakke om nå.

Tromsøværingen har nemlig fått jobben som leder for en av Norges største miljø- og solidaritetsorganisasjoner. Med over 25 000 medlemmer vil Framtiden i våre hender «at alle mennesker på jorda kan leve et verdig liv». Anja sier hun er ydmyk for å overta etter ledere som Arild Hermstad, Steinar Lem og Erik Dammann.

– Jeg måtte tenke meg godt om, men en sånn mulighet dukker ikke opp så ofte. Nå gleder jeg meg ufattelig til å arbeide med alle de flinke folkene som jobber der.

Dødsbillig mote

Anja forteller at hun ønsker at organisasjonen skal vokse seg større. Bli enda synligere i samfunnsdebatten. Formidle smarte løsninger til folket på en klok måte.

– Vi må klare å vise løsninger for mer bærekraftige samfunn. Vi har fortsatt et stykke å gå, men har samtidig fått til veldig mye bra.

Hun peker på at Framtiden i våre hender blant annet har jobbet for å få klesbransjen til å åpne sine leverandørlister og at press fra forbrukerne har gjort det enklere å avdekke uverdige arbeidsforhold ved fabrikker i utviklingsland.

– Aftenposten-serien om dødsbillig mote, som bygget på en idé fra Framtiden i våre hender, er et godt eksempel på hvordan man kan tenke nytt. Samtidig er ikke dette et avsluttet kapittel. Hennes & Mauritz og andre store aktører har en tendens til å si «vi jobber med ny policy. Den skal være på plass i 2020». Det blir litt sånn «Hallo! Dere har visst om dette i flere tiår, og fortsatt ikke gjort nok!»

Kritikken kommer fra en som selv har solgt billige klær for Hennes & Mauritz, hjemme i Tromsø gjennom fem år fra hun var femten.

– Jeg husker moren til en venn av meg etterspurte informasjon om hvor en lue var laget. Hun fikk meg til å stille spørsmål til sjefen min og lese meg opp på arbeideres rettigheter. Det sier noe om hvordan vi som enkeltmennesker kan ha påvirkningskraft. Vi kan kanskje ikke redde verden hver for oss, men vi kan gjøre det sammen, sier Anja som ti år etter at hun stod i kassa på Hennes & Mauritz selv skal lede en organisasjon som vil fortsette å holde klesgiganten i øra.

Et klumsete barn?

Anja Bakken Riise bor på Tøyen i Oslo, men vokste opp med to eldre søsken i enden av en vei «så langt du kommer opp på fjellet» på Tomasjord, nær Ishavskatedralen i Tromsø. Faren er prest, moren farmasøyt.

– Naturen var tett på. Vi lekte over alt, hadde frihet til å prøve og feile. Jeg har et barndomsbilde av meg selv som viser kulen jeg konstant hadde i panna. Noen vil kanskje hevde at jeg var et klumsete barn, men jeg var i hvert fall en veldig utforskende type.

Hun forteller at moren er SV-er, faren stemmer AP. Det var et hjem med heftige diskusjoner, og de tre søsknene ble tidlig eksponert for politiske spørsmål.

– Jeg har en samfunnsengasjert familie, men meningsforskjellene mellom foreldrene mine var nok synligst under EU-konflikten i 1994. Mamma tok meg med i fakkeltog. Pappa hadde vært i Wien og kom hjem med vanvittige mengder EU-merch. Det var flagg og jo-jo og caps, mens mamma gikk med Stem Nei-button. Jeg var syv år og syntes det var så feil at noen skulle sitte et sted i Europa og bestemme hvordan bananene skulle se ut.

Anja sier foreldrene har fortalt at hun var mye sint som barn. Som yngst i søskenflokken følte hun seg ofte urettferdig behandlet. Rettferdighetssansen videreutviklet seg kanskje i en bakgate i Roma, en gang på nittitallet.

– Vi var på ferie i Italia og jeg så tiggere for første gang. Det var så urettferdig at jeg kunne spise god italiensk is, mens de satt der på gata og hadde ingenting.

Politikk og musikk

Senere engasjerte hun seg i elevrådet og Operasjon dagsverk. Danset jazzballett og spilte revy. En barndomsvenn forteller at hun i ungdomsårene var del av en gjeng som ville redde verden. De hørte på The Killers og Yeah Yeah Yeahs og synes selv de «var veldig kule».

– Haha, det får stå for hans regning. Jeg er ikke så veldig kul og måtte nok ta kul-heten ned noen hakk da jeg kom til Oslo. I Tromsø tenkte jeg nok at jeg var alternativ, men i en større og mer mangfoldig by har jeg måtte erkjenne at jeg i grunnen er ganske streit.

Anja bekrefter vennens karakteristikk av at hun «nesten bare kjøper brukte klær og møbler» og at hun har valgt å bosette seg på Tøyen i Oslo på grunn av mangfoldet, men sier samtidig at det var «det enormt store kjøkkenet – med plass til mange middagsgjester, og utsikt til Botanisk hage» som gjorde at hun havnet midt i Oslos siste gentrifiserings-hype.

– Det er bra at vi har det så bra i Norge, men jeg kjenner på at vi stadig skal måtte ha mer, kjøpe mer; oppgradere oss selv. Jeg prøver å ikke påvirkes for mye av det forbrukspresset som populærkulturen formidler.

Hun sier det er hårreisende hvor lite ansvar norske myndigheter har tatt for klimatrusselen.

– De har snakket og snakket; om kvotehandel, internasjonale avtaler – og resirkulering! I realiteten er det mye mer vi som samfunn kan gjøre, og det er ikke rart at folk mister motet. Som enkeltmennesker kan vi kjøre litt mindre bil, spise litt mindre kjøtt, fly mindre. Samtidig er det viktig at miljøbevegelsen aldri legger hele byrden på vanlige folk. Det blir feil om vi som individer føler at klimasaken henger på om vi kjøper Kvikk Lunsj med palmeolje eller ei.

Ingen klimafanatiker

Når Anja Bakken Riise skal svare på hva som er den største enkeltstående miljø-seieren de siste årene smiler hun litt, men er ublyg nok til å trekke frem en av kampene hun selv stod i bresjen for da hun jobbet i Framtiden i våre hender – før hun gikk til politikken.

– At vi fikk Stortinget til å gå inn for at Oljefondet skulle selge seg ut av kull var veldig stort. Det var en vanvittig innsats fra miljøbevegelsen der vi allierte oss med finansmiljø, fagbevegelse og trossamfunn for å påvirke stortingsflertallet. I all beskjedenhet mener jeg Framtiden i våre hender var helt sentral i arbeidet, og det viser at det er mulig å få til store endringer når man jobber sammen.

Hun sier det trengs en god dose pragmatisme for å lykkes med klimakampen.

– Jeg er ingen klimafanatiker, men opptatt av at vi skal ha et velfungerende rettferdig samfunn. Mange i Norge føler en tilknytning til oljen, til jobbene som er skapt, velstanden. De er kanskje redde for hva som skjer når oljekrana stenges. Det er en bekymring vi må ta på alvor, og vi må derfor vise at en annen vei er mulig.

Det var under en backpacker-tur til Latin-Amerika Anja bestemte seg for å ta utviklingsstudier. Hun begynte på Høgskolen i Oslo og Akershus og engasjerte seg i Studentenes og Akademikernes Internasjonale hjelpefond (SAIH) der hun til slutt endte opp som leder. Hun var del av gjengen som ble hyllet for kampanjen «Africa for Norway» – en reklamefilm der afrikanere ville hjelpe iskalde nordmenn med litt varme.

Afrika for Norge

– Ideen om en omvendt innsamlingsaksjon kom på et julebord der noen kreative SAIH-ere gjorde en tekstanalyse av Band Aids Do They Know it’s Christmas. Jeg synes det var en kjempeidé og tok den bare videre, søkte UD om midler. Venner fra Sør-Afrika som drev et produksjonsselskap gjorde filmopptak og en student ved musikk-konservatoriet lagde musikken. Kampanjen ble drevet frem med frivillighet, og er sett av millioner. Vi fikk folk til å tenke annerledes om mennesker i utviklingsland. At de er mer enn bare ofre. Det var viktig.

– Hvorfor tror du at du ble valgt til å lede Framtiden i våre hender.

– Dét lurer jeg litt på også. Jeg har i hvert fall lyst til å være en samlende leder og liker selv ledere som kan inspirere meg til å jobbe litt hardere, som får frem det beste i folk.

– En kollega av deg på rådhuset sa mye pent om deg, men også at du kanskje er litt konfliktsky. Hva tenker du om det?

– Det stemmer nok ganske godt. Jeg har nok etterhvert lært at jeg noen ganger må sette ned foten og si at nok er nok. Samtidig har jeg sett at litt diplomati for å få på plass pragmatiske løsninger ofte funker. Dét var for eksempel tilfelle i arbeidet med å få til tverrpolitisk enighet på Stortinget om å få oljefondet ut av kull.

Før Anja Bakken Riise begynner i ny jobb skal hun avslutte engasjementet for MDG i Oslo. Bidra til en «smooth» overgang og være med å stake ut kursen for partiets stortingsvalgkamp. I sommer skal hun med kjæresten, «snart samboer på Tøyen», på ferie til Kenya. Hente krefter.

– Vi skal i et bryllup i Nairobi. Og når vi først flyr så langt, skal vi bli der i en hel måned. Vi skal gå fotturer i fjellet og ta den gamle jernbanen fra hovedstaden ut til Mombasa-kysten. Så vil vi til Hells Gate, en nasjonalpark der du kan sykle rundt på egenhånd med ville dyr og løver. Hvis jeg ikke blir spist opp, begynner jeg i Framtiden i våre hender etter ferien.