Fornybar energi kan ikke stå alene

Det er tre grunnleggende punkter:

• Energibehovet i utviklingsland er enormt, spesielt i Afrika sør for Sahara.
• Tilgang til elektrisitet er helt nødvendig for utvikling og for bekjempelse av fattigdom.
• Energiforsyningen som utvikles bør være renest mulig.

I gjennomsnitt lever i dag to av tre mennesker i Afrika sør for Sahara uten tilgang til elektrisitet. Dette er et stort hinder for menneskelig utvikling og fattigdomsbekjempelse. Fra 2000 til 2012 økte energibruken i Afrika sør for Sahara med 35 prosent (EIA,2014). Den alt for beskjedne veksten skapte likevel et økt press på de nasjonale strømnettene, og økende utkobling eller brudd på kraftforsyningen. Alle land Sør for Sahara har derfor lagt ambisiøse planer for å bygge mer kapasitet. Dersom planene gjennomføres vil energiproduksjonen mangedobles og millioner av mennesker vil få tilgang til elektrisitet. Det vil gi dem økte muligheter for å ta skrittet ut av fattigdom. Til å lykkes med det trengs partnere og kapital fra institusjoner som Norfund.

Kombinere flere energikilder

Energiutfordringene i Afrika sør for Sahara kan ikke dekkes av fornybare ressurser alene. Fornybare energikilder er avhengige av at solen skinner, vinden blåser, at det regner og at tørkeperiodene ikke blir for intense. Upålitelige kraftsystemer i Afrika fører til tusenvis av timer med strømbrudd årlig. Dette resulterer i store tap for industri og næringsliv, og hindrer økonomisk vekst.

Selv i Norge hvor vi har spesielt mye tilgjengelig vannkraft, må vi i perioder med ekstra press på vannkraftverkene bruke gasskraft eller importere kjernekraft fra Sverige for å stabilisere krafttilgangen. På samme måte vil fornybare kraftkilder som sol og vind i Afrika gi best utnyttelse når de kombineres med kraftkilder med kontrollerbar produksjon. Vestlig bistand sluttet å bygge vannkraft med dammer på 90-tallet på grunn av kritikk fra deler av miljøbevegelsen. Derfor er lite av potensialet innen vannkraft i utviklingsland utbygget, og det som er utbygget er elvekraftverk som produserer når vannet renner. I dag er eneste alternativ å bygge olje, kull- eller gassfyrt kapasitet for å øke leveringssikkerheten. På sikt håper vi det kommer nye lagringsmuligheter, for eksempel i form av batterier.

Maksimering av fornybarandelen i utviklingsland fordrer dessuten betydelig utbygging og vedlikehold av nett, i og med at kraftverkene nødvendigvis må bygges der hvor energikilden er best tilgjengelig – ofte langt fra byer og andre bebygde områder. Dette er kostbart og tidkrevende.

Frem til man har utviklet bedre løsninger for lagring av energien og bygget ut tilhørende nett, vil altså et robust kraftsystem måtte kombineres med fossile kraftkilder.

Gass, mindre utslipp og mer kraft for pengene

De fleste afrikanske land ønsker å utvikle energi/elektrisitetssystemet ved hjelp av lokalt tilgjengelige ressurser framfor å være avhengig av importert energi – akkurat slik som Norge har gjort de siste 30 år. Det er viktig at Norfund og Norge framstår som en seriøs utviklingspartner for landene vi bistår, og da må vi evne å lytte til deres behov.

Ved siden av sol, vind og vann, seiler nå naturgass og kull opp som energikilder med stort utviklingspotensial i mange land. Naturgass er en stabil energikilde som slipper ut betydelig mindre CO2 enn andre fossile energikilder. Gass kan fungere godt til både grunnlast og til å regulere produksjonen med forbruket. Utbygging av gasskraftverk har dessuten som regel lavere etableringskostnader enn kraftverk basert på fornybare energikilder. Center for Global Development (CGD) har regnet ut at dersom 10 milliarder dollar ble investert i fornybar energi teknologi i Afrika sør for Sahara ville 30 millioner mennesker fått tilgang til strøm. Dersom den samme summen ble brukt på gasskraftverk ville tre ganger så mange mennesker – 90 millioner – få tilgang.

Verdens fattige må få bli med på utviklingen

Fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst krever økt tilgang på energi. Inntil teknologiske løsninger er utviklet som gjør fornybar energi like kostnadseffektiv og hensiktsmessig som å bruke som andre energikilder, kan ikke vi kreve at verdens fattigste skal ta den største byrden med å redusere utslippene som vi har forårsaket. Det vil jo være underlig om Norge som olje-nasjon skal nekte utviklingsland å ta i bruk alle egne fossile ressurser.

Skal Afrika nå sine ambisjoner og oppnå en utvikling som tilsvarer de ambisiøse, men realistiske scenarioene for kraftsektoren, må vi være villige til å støtte gjennomføringen av optimale og realistiske løsninger på kort til mellomlang sikt. Samtidig skal vi selvsagt bidra til at fornybar energi blir verdens viktigste (og eneste) energikilder på lang sikt.