Her er Bistandsaktuelts reporter på vei ut av fengselet – forteller om 21 dager på skitten celle

Klokka var rundt 9.30 om formiddagen. Plutselig sto tre menn utafor og banket kraftig på porten, helt til husvertinnens sønn Tariro åpnet.

- Jeg er her for å se etter min venn Jeffrey Moyo. Er han i nærheten, spurte en av mennene.

Tariro varslet meg om de uventede besøkende.

Samarbeid med New York Times

Snaut to uker tidligere, 8. mai, hadde mine kolleger fra The New York Times, blitt deportert fra Zimbabwe, angivelig på grunn av falske pressekort. De hadde kommet til landet noen dager for at vi skulle samarbeide om reportasjer.

De to, Christina Goldbaum og Joao Silva, valgte å ikke bestride deportasjonen. Det skjedde selv om de godt visste at de hadde de riktige akkreditivene, som jeg hadde hjulpet dem å skaffe fra Zimbabwe Media Commission (ZMC).

Mediekommisjonen ZMC er en uavhengig instans i statsapparatet som har som formål og intensjon nettopp å fungere uavhengig. Men uavhengigheten undergraves. Det skjer ved at Zimbabwes informasjonsdepartement alltid blander seg opp i deres saker, og selv tar rollen med å avslå eller innvilge søknader om presseakkreditering fra utenlandske journalister.

Anti-terrorpoliti

Da jeg gikk til portdøra denne dagen, ble jeg umiddelbart omringet av de tre mennene. De holdt fram ID-kort som angivelig viste at de var sivilkledde politifolk fra Criminal Investigations Department (CID).

- Vi er fra CID Anti-Terrorism Unit ved Harare Central Police Station, og vi vil avhøre deg om dine kolleger fra New York Times og hvordan de fikk akkreditering. Vi må gå nå, sa en av politifolkene til meg.

- Hva vet du om denne saken, spurte en annen av dem i en hissig tone.

Jeg forsøkte å ta et skritt bakover. En av politimennene (med et lett kjennelig utseende) ropte:

- Ikke kast bort tida vår. Ikke prøv deg på noe. La oss gå, sa han mens han kom mot meg.

- La meg først ringe advokaten min og informere henne om at dere har arrestert meg, sa jeg i en ganske rolig tone.

En av dem sa jeg kunne ringe.

Heldigvis tok advokaten min, Beatrice Mutetwa, telefonen med en gang, og jeg fikk raskt varslet henne om arrestasjonen. Hun ba meg beskrive de tre politifolkene, og hun gjenkjente umiddelbart en av dem som Justin, som senere viste seg å lede etterforskningen.

Uten arrestordre

Politifolkenes flunkende nye hvite Benz sto parkert, uten skilter, bare noen meter unna.

- Jeg går ikke inn i bilen deres. For det første har den ikke skilter, som betyr at den er uregistrert. For det andre er jeg ikke trygg på at dere vil ta meg til politistasjonen, som dere sier. Jeg er heller ikke sikker på om dere er ekte politietterforskere. Jeg har ingen grunn til å være sikker på at dere ikke vil ta meg til et annet sted enn politistasjonen, sa jeg til politifolkene.

Jeg sa jeg ville bruke min egen bil, og om de ville kunne en av dem bli med i bilen min. To av dem, Justin og en annen, hoppet inn i bilen min. De bombarderte meg med spørsmål mens vi kjørte av gårde.

- Hvem kjenner du på ZMC? Hvorfor har du valgt å skrive for The New York Times? Hvorfor vil du ikke heller jobbe for The Herald, spurte de.

The Herald er en statskontrollert avis i Zimbabwe, kjent for å sprøyte ut propaganda for regjeringen.

Da vi kom fram til sentralpolitistasjonen i Harare ble synet mitt plutselig slørete på grunn av øyeskade jeg har hatt, men jeg så at det på dørskiltet sto skrevet «CID Anti-Terrorism Unit».

Forsøk på avlytting

Mine advokater, Beatrice Mutetwa og Doug Coltart, kom raskt til politistasjonen og hadde et møte meg med i et separat kontor politietterforskerne hadde stilt til rådighet. En smarttelefon, som åpenbart tilhørte en av politifolkene, lå på bordet i kontoret, og jeg ble redd for at vi trolig ble avlyttet.

Doug tok med telefonen til politifolkene i kontoret ved siden av, og sa at en av dem trolig hadde glemt telefonen sin. En av politifolkene bare humret og gliste.

Forholdene på politistasjonen var horrible. Jeg sov i ei urinstinkende celle sammen med fem andre varetektsfanger. Jeg måtte ta av meg sko, sokker, skjorte og genser, og fikk bare beholde jakka.

Den natta sov jeg på betonggulvet, uten teppe, fordi politiet sa de ikke hadde flere tepper igjen. Jeg måtte krype inntil de andre innsatte, som hadde noen stinkende, utslitte tepper.

• Les tidligere sak: Bistandsaktuelts journalist nektet kausjon

Måtte til en annen by

Dagen etter skulle jeg framstilles i forhørsretten. Men i stedet for å møte for retten i Harare, kom de tre politietterforskerne som hadde arrestert meg marsjerende inn i cella og sa at vi skulle til forhørsretten i Bulawayo, 400 kilometer sørvest for Harare. Bulawayo er Zimbabwes nest største by.

- Det er bra for oss. Vi får i det minste våre daglige diettpenger, overhørte jeg Justin skryte til sin kolleger ved politistasjonen i Harare før vi dro av gårde.

Det var mange mediefolk til stede ved forhørsretten i Harare om morgenen 27. mai, dagen etter at jeg hadde blitt arrestert, for å dekke min ventede framstilling for retten. Min kollega Christina Goldbaum i The New York Times hadde ikke kastet bort tiden, men varslet hele verden om arrestasjonen. Også min kone Purity og andre slektninger og venner hadde møtt fram. De ble sjokkert da de fikk vite at jeg var blitt fraktet til Bulawayo, sammen med min med-siktede Thabang Manhika.

Han arbeider ved ZMC og hadde angivelig produsert akkrediteringen til mine to kolleger før de ankom landet via Joshua Mqabuko International Airport i Bulawayo.

Så vi dro av gårde til Bulawayo. Min advokat Doug, som også var på vei til rettshøringen i Bulawayo, ringte flere ganger til politifolkene som var med for å få vite hvor langt vi var kommet. Og hver gang svarte Justin med en løgn.

- Vi forteller aldri sannheten når noen spør hvor vi er når vi er sammen med mistenkte. Det er av sikkerhetsgrunner. Hva om noen brukte denne informasjonen, kastet seg over oss og drepte deg, sa Justin.

Jeg var mer bekymret over at politimannen som kjørte bare lå på 60 til 80 kilometer i timen, og var litt mistenksom over motivet for å holde en så lav fart. (Det har skjedd før at arrestanter i Zimabawe er bortført og har "forsvunnet", mens de var i politiets varetekt. Red.anm.)

Vi ankom Bulawayo Central Police Station etter mer enn åtte timers kjøring, en reise som normalt tar rundt fem timer.

Klemt inn i ei celle

Jeg og min med-siktede ble plassert i ei stappfull celle. Vi var 18 personer klemt sammen, og det var ikke plass til å snu seg i løpet av natta. Verken jeg eller min med-siktede fikk tepper. Vi sov rett på betonggulvet, i en kvelende stank av urin. Toalettet var inne i cella. Det var ikke lys der, og dessverre havnet jeg rett ved siden av toalettet, der den nådeløse odøren gjorde tilværelsen enda surere.

Jeg prøvde å rope gjennom den lille åpningen i celledøra og ba om lov til å ringe min advokat for å fortelle om forholdene i fengselet. Jeg ble nektet denne retten.

I forhørsretten dagen etter bestemte forhørsdommer Rachel Mukanga at jeg skulle holdes i varetekt til 31. mai i påvente av kausjonshøringen. Jeg ble nektet kausjon og fikk forlenget varetekt til 10. juni.

Det betydde automatisk at jeg ble satt i det lokale fengslet. Jeg fikk mitt eget fangenummer, 1293/21.

Saken min hadde allerede fått mye medieoppmerksomhet, både i Zimbabwe og internasjonalt. Forhørsdommer Mukanga sa det var risiko for at jeg ville flykte, og sa seg enig med påtalemyndigheten i at jeg var en «trussel mot nasjonal sikkerhet» og at landets «suverenitet ble undergravet fordi utenlandske journalister hadde intervjuet zimbabwere», med referanse til mine to kolleger som regjeringen deporterte 8. mai.

Dette sa Mukanga selv om politiet hadde siktet meg for brudd på paragraf 36 i Zimbabwes immigrasjonslov ved å hjelpe mine to New York Times-kollegaer få pressesakkreditering fra ZMC.

Langvarig varetekt

Mens advokaten min kjempet for å en kausjonssøknad opp for en høyere rett, forble jeg i varetekt i sentralfengselet i Bulawayo

Cellene i det 124 år gamle fengselet er primitive, med små vinduer og gamle, tunge tredører. Og de er skitne, med stank av urin og avføring.

Den eneste luftingen man får er når celledøren innimellom blir åpnet. Natta gjennom holdt jeg på å kveles av sigarettrøyk, fordi andre innsatte puffet i vei på sigaretter de hadde fått smuglet inn. Vi var 26 personer i cella i Bulawayo-fengselet. De første tre dagene hadde jeg ikke noe eget teppe, fordi det ikke var nok tepper til alle innsatte.

Lusene viste ingen nåde og gjorde meg til sitt yndlingsmåltid.

Kona mi reiste hele veien fra Harare, og gjennom fengselsansatte fikk jeg fortalt henne at jeg trengte et teppe, som hun fikk lov til å ta med inn, etter hjelp fra mine advokater.

Sønnen på åtte fant pcen

Hun fortalte at vår sønn, åtte år gamle Jayden, var svært bekymret.

- Han fant laptoppen din stående på skrivebordet på hjemmekontoret, laptopveska på gulvet og telefonladeren og nødladeren på kontoret da han kom hjem fra skolen den dagen du ble arrestert, og han hadde mange spørsmål, fortalte Purity, som la til at hun måtte lyve til vår sønn og fortalt han at jeg hadde reist på kort varsel på en jobb i Bulawayo.

- Pappa reiser ikke bort på jobb uten å ta med laptop-en sin. Han reiser ikke uten lader og alle den andre jobbegreiene sine, skal Jayden ha svart.

Fryktelige forhold

Men tilbake til fengselet. Forholdene i Bulawayo-fengselet var så fryktelige at fengselssjefen ved en anledning åpent fortalte de innsatte at de måtte stålsette seg for utfordringene i fengselet.

- Vi har ikke skikkelige tepper og maten vår holder ikke mål, men vi vet at dette skyldes at landets økonomi ikke er særlig bra for øyeblikket. Men når vi får bedre tider håper vi at alt skal bli bedre, sa Clifford Ruhukwa, fengselssjef ved Bulawayo-fengselet.

Til frokost fikk vi hver dag enkel grøt uten sukker eller salt. Lunsj ble servert 11.30 og besto av velling og kokt, tørket spinat. Middagen fikk vi klokka 15.00. Den besto av kokte bønner uten salt eller olje.

Da jeg kom til Bulawayo-fengselet veide jeg 78 kilo. Jeg gikk ned til 71 kilo før jeg ble løslatt mot kausjon 16. juni.

Jeg var fullstendig utestengt fra verden utenfor. Min eneste kilde til nyheter ble fengselsbetjentene, som foret meg med oppdateringer fra den konstante strømmen av nyheter de hørte om meg fra utsiden av fengselsmurene. De ga meg nyheter, om hvem som hadde tvitret hva om meg, og mye annet.

I tillegg til den begredelige maten og de elendige sanitære forholdene må jeg legge til at jeg hadde et utrivelig møte med en kvinnelig helsebetjent i fengselet, som slo meg hardt i ansiktet mens hun testet meg for covid-19.

Jeg hadde skjøvet på stolen. Det ble hun sint for, og dro til meg.

Alle måtte gå til åpen krig mot lusene. Hver dag etter at celledørene ble åpnet fant hver eneste innsatt en plass i sola og plukket lus fra klær og tepper, og til og med fra undertøyet, og knuste de blodfylte skapningene mellom fingrene. Og vi klødde og klorte oss selv etter bittene fra blodsugende lus.

Fortalte vitser

Men det var også lysere stunder i fengselet. En innsatt i min celle, Emmerson Dambudzo Mnangagwa med tilnavnet ED, fortalte vitser som fikk oss til å le og glemme fengselets begredelighet.

- Barna mine, i dag vil jeg lage en salt pisk til dere. Det er for å forberede dere på mer tørkede grønnsaker uten salt, sa ED mens han skrittet opp og ned på cellegulvet og etterapet Zimbabwes sterke mann (som har etternavnet Mnangagwa. Red. anm.). Og vi brøt alle ut i latter.

Noen ganger kunne innsatte gå sammen i mindre grupper og synge en sjanger av Ndebele-korsang kjent som Imbube, som ble en kjærkommen form for underholdning for de andre innsatte.

Andre innsatte samlet seg i løpet av dagen foran fengselets eneste tv, som for det meste sendte regjeringspropaganda fra Zimbabwe Broadcasting Corporation (ZBC).

Venter på løslatelse

Den 14. juni fikk jeg nyheter fra min kone om at advokatene mine hadde ringt og fortalt at Bulawayo High Court ikke hadde motsatt seg kausjon, men at jeg ikke ville bli løslatt umiddelbart fordi det gjensto mye papirarbeid som måtte gjøres.

Den natta holdt jeg nyhetene for meg selv av frykt for å bli overbegeistret. Dagen etter sivet det inn nyheter om at rettens printer angivelig hadde sviktet og at de derfor hadde problemer med å printe ut en ordre om at jeg skulle løslates fra fengselet.

Samtidig hadde fengselsvakter gjort seg klare til å overføre meg til Khami høysikkerhetsanstalt, over 20 kilometer fra Bulawayo, som de hevdet skulle være stedet som jeg skulle løslates fra. Advokaten min kjempet hardt for å få overføringen omgjort, og den ble til slutt kansellert av den ansvarlige lederen for fengselet.

Min kone og flere journalister hadde slått seg til utenfor fengselet i påvente av min løslatelse. Men selv da fengselsbetjenter kom seinere om kvelden med rettspapirer om at jeg skulle løslates, måtte jeg likevel tilbringe enda ei natt i fengselet.

Fengselsansatte strevde med å gi en overbevisende forklaring om hva som hadde hindret løslatelsen, og sa at det de kalte CBR-nummeret på min løslatelsesgaranti hadde blitt forvekslet med det til min medsiktede, Manhika, som ikke hadde fått innvilget kausjon. Det betydde at jeg ble holdt tilbake i fengselet enda ei natt, inntil en fengselsbetjent kunne dra til retten for å få rettet feilen på min løslatelsesgaranti - hvis det var noen feil.

Smaken på frihet

Og så - bar det ut i frihet - 21 dager etter at politimennene arresterte meg. Jeg spaserte ut av Bulawayo-fengselet rundt klokka 10.30, og kunne smake på friheten.

Etter tre lange uker kunne jeg møte kona mi og sønnen min igjen. Jeg fikk klemmer og felte gledestårer. Jeg sto der, arm i arm med min kone og sønn, mens journalister svermet rundt oss.

Det eneste jeg ønsket meg der og da var å reise hjem sammen med familien, få meg et varmt bad og et varmt måltid, og mimre over mine prøvelser.

Advokatene mine, Douglas, Beatrice og Amanda Ndlovu, hadde kjempet godt.

The New York Times, mediekolleger og millioner andre sympatisører, blant dem utenlandske diplomater, hadde lagt press på Zimbabwes regjering, med det resultat at jeg omsider fikk innvilget kausjon.

- Pappa, du må kalle din erfaring «21 dagers lockdown i fengsel», sa sønnen min Jayden.