Telenors uansvarlighet

Forrige uke ble det kjent at militærregimet godkjenner Telenors exit i Myanmar. Telenor selger til Investcom, en fersk konstruksjon av libanesiske M1 Group og burmesiske Shwe Byain Phyu. Investcom ble til fordi militæret stilte krav om burmesiske eierinteresser. Shwe Byain Phyu er eid av Oo Paing, eller Myanmar Economic Holdings, som kontrolleres av militæret. Telenor selger altså sin virksomhet til militære eierinteresser, og bryter trolig internasjonale sanksjonsregler. Salget innebærer at Telenor overfører sin kundebase til militæret, inkludert historiske metadata om hvor kundene har vært, hvem de har snakket med og på hvilket tidspunkt. Telenors eiere påfører dermed sine kunder for en stor sikkerhetsrisiko, inkludert fare for liv og helse. Telenor har gjentatte ganger bekreftet at metadata er en del av salget, og er klar over risikoen. Siden militærkuppet 1. februar 2021 er 1519 bekreftet drept av militæret og 8977 er fengslet. 45 er dømt til døden, inkludert to mindreårige.

De militære kuppmakerne får nå tilgang til data som vil komme godt med i jakten på opposisjonelle.

55 kroner per hode

Prisen for Telenors 18 millioner kunder i Myanmar var om lag en milliard kroner, og det er fristende å regne prisen pr hode: 55 kroner. Det er en uanstendig lav pris målt opp mot den risikoen Telenor utsetter kundene for og et marginalt beløp sammenlignet med Telenors omsetning på 110 milliarder kroner for 2021 og de 13 milliarder kronene selskapet betalte i utbytte.

Salget i Myanmar betyr slutten for Telenors gode rykte som et ansvarlig selskap.

Telenor risikerer å bryte internasjonal sanksjonslovgivning, bryter alle minimumskrav til personvern og kundevern, og underminerer sine eieres interesser. Telenors ledelse spiller et høyt spill om selskapets omdømme, et selskap alle norske borgere har en andel i. Salget er rett og slett en skandale, og tvinger frem absurde spørsmål som: Kan Sigve Brekke garantere at kunder ikke blir fengslet på bakgrunn av metadata de vil overlevere til militæret?

Nettavisen Myanmar-Now har avslørt at Telenor Myanmar etter kuppet allerede har utlevert sensitive personopplysninger til militæret over to hundre ganger. Kan Sigve Brekke garantere at personene de har utlevert data om ikke er fengslet, drept eller fått dødsstraff? Telenor har gått fra å være best i klassen innen ansvarlighet i oppgangstider, til å være uansvarlig i nedgangstider. Ansvarlighet er en verdi man har med seg uavhengig av om aksjekursene går ned eller opp, og et selskap er ikke mer ansvarlig enn sin dårligste beslutning. Telenor har i Myanmar vist seg som et uansvarlig selskap.

Møte på Kaffistova

Hvordan gikk det så galt? Februar 2013 var studentlederne Min Ko Naing og Pyone Cho i Trondheim for å motta den internasjonale studentprisen han ble tildelt i 2001. Etter 20 år i fengsel, hvor flere år var i isolat, gikk han rett tilbake til politisk arbeid. Jeg hadde ansvar for å arrangere turen, og inviterte Telenor til et møte på Kaffistova i Oslo. Min Ko Naing hadde folkets støtte. Telenor hadde behov for å forstå den politiske dynamikken i Myanmar. Etter det har jeg latt meg imponere av Telenor i Myanmar, først og fremst ved at selskapets norske ansatte i Myanmar var genuint interessert i å bygge opp en politisk forståelse av et komplekst land. Dette gjorde de selvsagt ikke for moro skyld, men for å redusere selskapets risiko. Som leder av Burmakomiteen var jeg opptatt av å formidle til norske selskaper at ansvarlighet handlet om å forstå den politiske konteksten. Uten politisk forståelse blir Corporate Social Responsibility, eller CSR, som knapper og glansbilder man kaster etter lokalbefolkningen, en påklistret verdi uten kjerne. Telenor skjønte dette, og var opptatt av å bygge politisk nettverk med NLD, etniske partier og sivilsamfunnet, i tillegg til de pro-militære. Equinor lot seg inspirere av Telenors modell da selskapet søkte konsesjon på en leteblokk utenfor Rakhine-staten. SN Power, støttet av Norfund, inntok det motsatte ytterpunktet og var tilsynelatende lite opptatt av den politiske konteksten i området de skulle bygge en demning. Jeg har lenge sagt at Telenor har vært forbilledlig i sin tilnærming i Myanmar. Jeg tok feil. Salget har vist at selskapets ansvarlighet er begrenset til oppgangstider, som et stjernedryss over muligheten for vekst. I nedgangstid etterlater Telenor støvet av et selskap på flukt fra egne verdier. Det er synd for Norge. Det er synd for Telenor. Det er direkte farlig for de kundene som stolte på Telenor i Myanmar.

Ingen plan?

Det er forståelig at Telenor ikke kunne fortsette i Myanmar. Kuppet 1. februar 2021 og regimets innføring av en overvåkingslov (cyberloven) gjorde det umulig å bli. At selskapet trakk seg var fullt forståelig. Min kritikk av Telenor handler ikke om at de dro, men måten de gjorde det på. I første fase etter kuppet var Telenor opptatt av å formidle at hensynet til egne ansatte kom først. Det er ingen tvil om selskapet har stått i mange vanskelige dilemmaer, hvor ansattes sikkerhet må vektes mot kundenes sikkerhet. Men ansattes sikkerhet kan ikke trumfe sikkerheten til 13 millioner kunder, grunnleggende menneskerettighet og sanksjoner mot militæret. Dessuten; Telenor har hatt mange måneder på å legge en plan for å best mulig sikre egne ansatte og kundene. Et år etter kuppet er det åpenbare spørsmålet: Hvorfor sørget ikke Telenors norske ansatte for å slette sensitive persondata da de hadde sjansen? Slik kunne de sørget for at de burmesiske ansatte ikke satt igjen med ansvaret og risikoen. Telenor var kjent med direktivene fra regimet, de var klar over at cyberloven ville gi militæret tilgang, og de må ha visst at de lokale ansatte kunne bli utsatt for utpressing og stilt overfor en umulig situasjon. Finnes det noen annen grunn enn at Telenor trengte dataene for å få til et salg, og valgte pengene fremfor kundenes sikkerhet? Dette spørsmålet bør Sigve Brekke ha gode svar på. Det kan virke som Telenor overhode ikke har lagt en plan for hvordan kundenes data kan sikres i en krisesituasjon, noe som er historieløst i Myanmar.

Stortinget bør gripe inn

Fantes det i det hele tatt noe alternativ? Telenors fortelling er at de ikke hadde noe valg. Dette er feil. Alternativet var å tape en milliard kroner, i bytte mot et godt omdømme. Det første halvåret etter kuppet hadde jeg en god dialog med Telenor om samfunnsansvar. Mitt budskap var at Telenor burde avstå fra å selge dersom metadata og sensitive personopplysninger ble en del av salget. Dersom Telenor ikke kan garantere for sikkerheten til kundene, og at ikke metadata kan brukes til forfølgelse, fengsling og drap, burde selskapet heller ha tatt tapet på en milliard og lagt ned, eller enda bedre, frosset, virksomheten i Myanmar. En slik exit ville sendt et kraftig signal til regimet, og det ville hindret at data om kunder som har satt sin lit til Telenor kom på avveie. Det var militæret som brøt konsesjonsvilkårene ved å innføre omfattende overvåking, fengsling, drap og omfattende brudd på menneskerettighetene. Telenor var ikke bundet av en avtale militære hadde brutt. I stedet gikk Telenor for å selge sine kunders sikkerhet til en pris av en milliard kroner. Det er trist å se at Telenor igjen skyver de ansatte foran seg som forklaring på at ledelsen tar de gale valgene.

I en situasjon der EU, USA, Storbritannia og Canada har innført sanksjoner mot militærets ledere og økonomiske interesser, er det et paradoks at statseide Telenor hjelper militæret mot et tilnærmet monopol i telekomsektoren, og forsterker militærets kapasitet til å overvåke befolkningen. Telenors salg til militærjuntaen er et alvorlig inngrep i burmesernes menneskerettigheter. Salget er også problematisk for Norges interesser internasjonalt. Hvis ikke den nåværende regjeringen stanser salget, bør Stortinget gripe inn. For det virker som Telenors ledelse ikke forstår alvoret.