Store drømmer - Caleb Mutombos ukuelige vilje

- Broren min og jeg snakket alltid om kroppene våre, om våre ønsker om å se skikkelige ut og bygge opp kroppene våre, sier Mutombo. Han sitter på sengekanten i et rom han deler med sin søster, hennes mann og deres to barn i Steenberg i Cape Town.

- Vi hadde ikke penger til noe treningsstudio, så vi bare løftet det vi hadde i huset - bordet, bøker, hva som helst. Vi ble helt besatt av det, forteller han. Men de siste to årene har kroppsbyggingen havnet i bakevja fordi han ikke har hatt mulighet til å betale treningsavgifter. Han er imidlertid fortsatt i god form, med en tydelig six-pack og kraftige bicepser.

Mutombo, som nå er 23 år, passer ikke til vårt stereotype bilde av en kroppsbygger. Han ble født med en rekke fysiske funksjonshemninger, i bein, skuldre, armer og hender. Han er en pen ung mann med høy og smittende latter og en vinnende vesen som står i motstrid til hans fysiske framtoning. Med en høyde på om lag 130 centimeter og en vekt på rundt 40 kilo er han vant til å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Men hans fysiske begrensninger har aldri holdt han tilbake. En av de første tingene han gjorde da han flyttet fra East Rand i Johannesburg til Cape Town for to år siden var å lære å svømme, og kort tid etter lærte han å surfe. Han fikk til å stå oppreist på surfebrettet på andre forsøk, forteller han.

- Jeg har ikke selv valgt mine betingelser. Så jeg dveler egentlig ikke med hva som går an og hva som ikke er mulig. Eller - jeg må bare spille med de kortene jeg har fått utdelt.

Caleb Mutombo og hans eldre bror Kalala ble begge født med sigdcelleanemi - en medfødt sykdom som forårsaker anemi og reduserer røde blodlegemers evne til å transportere oksygen i blodet.

På grunn av denne sykdommen forlot deres foreldre DR Kongo og reiste til Sør-Afrika da Caleb bare var to år gammel. Han gjennomgikk flere operasjoner, og fikk også blodoverføring. Heldigvis for han hadde hans eldre søster Jemima samme blodtype. Broren Kalala var ikke like heldig, han kunne ikke få søsterens blod.

Men kort tid etter de første behandlingene gikk foreldrene tom for penger.

- Jeg husker ikke hva som skjedde, men det var en diskusjon om penger. Foreldrene mine bestemte seg for å dra tilbake til Kongo for å jobbe og skaffe mer penger som de kunne sende til oss her, sier Caleb.

Caleb, Kalala, Jemima og deres yngste bror Jeremy ble boende hos bestemoren i Sør-Afrika. Foreldrene skulle sende penger når de hadde mulighet til det, men den strømmen tørket inn da hans far mistet jobben.

«Jeg pleide å føle meg som en byrde. Jeg tenkte at de har rett - dette er ikke mitt land. Jeg har ingen penger, hva har jeg her å gjøre?»

I 2005, da Caleb var åtte år gammel, døde bestefaren i DR Kongo. Etter at han døde, tok bestemoren med seg Jeremy og reiste tilbake til Kongo, og lot de tre eldste barna bli igjen. Ei tante kom for å ta seg av dem, men Caleb sier at de snart skjønte at hun ikke var i stand til å ta godt vare på dem.

Det startet en nedadgående spiral for barna, og de ble etter hvert en barnestyrt husholdning, før Caleb og Kalala endte opp på et barnehjem. Caleb måtte lære seg å bli hardhudet, først i tida da de måtte klare seg selv, og etterpå da de kom på barnehjem. Han og broren ble mobbet på grunn av deres funksjonshemning, deres fattigdom samt det at de ikke var fra Sør-Afrika.

- De yngre barna gjorde narr av meg. Noen barn var slett ikke snille. Jeg hadde kongolesisk bakgrunn, men det var en bakgrunn jeg knapt nok kjente. Jeg ble aldri oppdratt på kongolesisk vis. Jeg var en slags hybrid, et kongolesisk-sørafrikansk barn. Jeg visste ikke riktig hvor jeg hørte hjemme, forklarer Caleb.

- Jeg husker at ungene i nabolaget gjorde narr av oss. De pleide å kalle oss makwerekwere (et nedsettende ord brukt på afrikanske immigranter). De fortalte at de kom til å gi oss juling. Det var ei tid da vi ikke turte gå ut av huset på grunn av bøllene i nabolaget, forteller han.

Da han kom til barnehjemmet, var det barn der både fra Sør-Afrika og andre afrikanske land. Her var de med på et opplegg der de snakket om fremmedfrykt og forskjellige nasjonaliteter, og luket vekk myter om migranter. Jeg pleide å føle meg som en byrde. Jeg tenkte at de har rett - dette er ikke mitt land. Jeg har ingen penger, hva har jeg her å gjøre, sier han.

Gjennom skoleårene var det vanlig å få slengt etter seg utsagn som «Reis tilbake til Kongo». Men xenofobiske kommentarer fra et annet migrantbarn på barnehjemmet gjorde han først og fremst forvirret.

- Det var spesielt et barn som skulle gjøre et poeng av at vi var fattige og var fra Kongo. Men selv var han fra Zimbabwe. Der er også situasjonen ugrei. Jeg tror han bare følte seg usikker og ville rakke ned på noen andre for å føle seg bedre selv. Det er en av de stygge sidene ved den menneskelige psyken, sier han.

Selv om han vokste opp under slike forhold, klarte Caleb å utvikle seg til en fryktløs og positiv person, og han har lært seg å blåse i stirrende blikk og kommentarer fra fremmede.

Under en tur til Kalk Bay-stranda i Cape Town nylig, var det en liten, blond gutt som ikke klarte å la være å stirre på Caleb. Gutten kom bort til han og spurte nysgjerrig hvordan han hadde brekt beina på den måten. «Å, jeg ble født slik», svarte han, smilende og uten fiendtlighet.

- Du vet, når det er barn, bryr jeg meg ikke om det. Men når det er tenåringer og de ler hånlig, føles det verre.

- Det er noen barn som spør meg hva som har skjedd og hvordan jeg har brekt beina. De er barn. Jeg ville også vært nysgjerrig. Voksne spør også som oftest på en respektfull måte. Men det irriterer meg litt når de ler. Da har de en større funksjonshemning - en mental funksjonshemning. For hvis du er i den alderen og ler av noen, da mangler du noe viktig, sier han.

Folk stirrer, overalt hvor han går. Ved fish and chips-kiosken, ved tidevannsbassenget. Alles øyne er rettet mot han. Noen smiler, mens andre koper med åpen munn. Caleb bryr seg ikke om det. Han bare går videre.

- Jeg vet at folk stirrer, at de kommer med kommentarer. Noen ler fordi jeg har et voksent ansikt i det som kan virke som en barnekropp. Men det kan også lønne seg, det skal jeg si, forteller han og ler.

- Av og til når jeg er ute og går, kan noen gi meg penger, som 20 eller 40 rand (10-20 kroner), fordi de sier jeg er en inspirasjon for dem. De forteller at de har en bror, ei søster, en far eller mor som sitter hjemme i en rullestol. Men jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg er en inspirasjonskilde. Jeg bare lever mitt liv, går på butikken, spiser en salat, sier han, hylende av latter.

- Noen ganger liker jeg å få oppmerksomhet, men det er ikke når jeg går i butikken eller spiser en salat. Det er når jeg konkurrerer i kroppsbygging, og står foran publikum og flekser musklene mine, legger han til.

Han spøker og sier han var pengelens som student, og at donasjonene fra folk som syntes han var en inspirasjonskilde bidro til å sikre hans neste måltid.

Etter at han flyttet til Cape Town meldte Caleb seg på et IT-kurs på False Bay TVET College. Det er en av årsakene til at han ikke har hatt råd til å betale treningsavgifter. Studiene betyr at han må tilbringe mye tid foran PC-en, og han gir takker youtube-videoene han ser for den mentale styrken og motstandskraften han har utviklet.

- Jeg vil gjerne tenke på meg selv som mentalt sterk, sier han. Han ser på videoer med profesjonelle kroppsbyggere som Mike Rashid, Simeon Panda og Ulisses Jr. Og de har lært han noen verdifulle leveregler:

- Ikke vær blindt positiv. Vær realistisk. Hvis du bare er positiv, klarer du ikke å vurdere situasjonen skikkelig. Du må se ting som de er, da kan du også respondere på en passende måte.

Men det er ikke bare videoene.

- Broren min var omtrent som meg selv. Når foreldrene våre ikke var der, var han den neste personen å rette seg etter. Vi fant alltid vår egen vei og våre egne måter, så jeg tror det er der motstandskraften kommer fra, sier Caleb.

Han mistet broren sin for rundt seks år siden, da Kalala døde av hjernehinnebetennelse. Tapet av broren og hans viktigste rollemodell var knusende, sier Caleb.

«Vi hadde ikke penger til noe treningsstudio, så vi bare løftet det vi hadde i huset - bordet, bøker, hva som helst.»

Mens hans studerer IT, drømmer han om å bli oppfinner. Futuristiske ideer, som hentet fra science fiction-filmer, strømmer gjennom hodet.

- Da jeg var liten, var oppfinner det første jeg drømte om å bli. Jeg hadde lyst til å finne opp saker og ting. Flyvende biler var det første, men det er jo en idé alle har.

Nå har han en annen stor idé: Å lage hinderløp med elektriske rullestoler.

- Jeg vil lage en slags høytytende rullestoler og anlegge ei hinderløype, og dermed skape et slags Formel 1 for rullestoler. Det har jeg lyst til å gjøre. Jeg har allerede funnet én person som er gal nok til å gjøre dette. Jeg får starte med meg selv, sier han og ler.

Denne artikkelen inngår i prosjektet: Den endeløse reisen / The Endless Journey - historier om mot og migrasjon. Prosjektet er gjort i partnerskap med Wits University‘s African Centre for Migration and Society (ACMS) og International Organization for Migration (IOM) med støtte fra den irske ambassaden.

• Les en annen sak i samme serie:
• Hope and Beauty
• - Livet er sårbart