En kunnskapsrik ferd gjennom Libanons labyrint

Under den libanesiske borgerkrigen på 1970-tallet oppsto et nytt uttrykk blant vestlige journalister: «Addicted to The Middle East». Denne henfallenheten på godt og vondt – nesten som en diagnose – rammet mange, først og fremst når det gjaldt Libanon og spesielt Beirut. For uansett krigens brutalitet; libanesere flest var verdens hyggeligste folk, nesten uansett hvilken politisk eller religiøs gruppe de tilhørte.

Jeg ble selv bitt av denne «basillen» da jeg kom til Beirut første gang sommeren 1976, og den har sittet i meg gjennom hele livet.

Et av «ofrene»

Journalist, forfatter og bistandsarbeider Bendik Sørvig kom til Libanon første gang en februardag i 1996, og utfra hans nye bok «Beirut nedenom og hjem» er det bare å slå fast at hans henfallenhet til Libanon nesten er total. Han studerte i Beirut og har bodd der i lange perioder. Hans første kone Rana er libanesisk, det er også hans andre kone, Mona. Hans kunnskap om landet er enorm, og i boka tar han oss med på en historisk og politisk reise gjennom den labyrinten og mosaikken som preger et land med 18 forskjellige religiøse grupper.

Havneeksplosjonen

Av ganske naturlige grunner starter Sørvig boka med eksplosjonen i det forfalne Havnelager 12 i Beirut 4. august 2020, klokka 18:08. 2700 tonn ulovlig lagret ammoniumnitrat eksploderte, og i løpet av noen sekunder var hele området rundt havna lagt i grus med umiddelbare ødeleggelser og tap av menneskeliv som overgikk både borgerkrigen og israelsk bombing. Sørvigs skildring er god, og der er ikke minst fordi han var i Beirut da det eksploderte. Tilstedeværelse er også stikkord en rekke steder i boka; han har vært i Libanon under attentater, terroraksjoner, massedemonstrasjoner, sammenstøt mellom militser, isolerte skuddvekslinger, politisk kaos, koronaepidemi, nedstenging og økonomisk opp- og nedgang.

Tre hovedpersoner

Sørvig forteller Libanons historie fra 1970-tallet og fram til i dag, delvis gjennom tre personer, Hicham, Rima og Ali. Hicham er sunnimuslim og morfaren til Sørvigs barn, Rima er kristen og utdannet psykolog, mens Ali er sjiamuslim med ei fortid i den politiske og religiøse Hizbollah-bevegelsen.

Alle tre har sine spesielle historier gjennom årtiene Sørvig forteller om. Hicham er libaneser, men ble som ung student trukket mot den palestinske geriljagruppa Fatah, ledet av Yassir Arafat, men fikk nok etter den israelske invasjonen i 1982. Han forble aktivist, men nå var jobben som ingeniør og hensynet til familien viktigere. Granatsplintene i kroppen sitter der for godt.

Rima vokste opp i en kristen middelklassefamilie og var ti år da borgerkrigen begynte i 1975. På 1980-tallet gikk hun inn i den kristne militsen De libanesiske styrkene der hun ble medieoffiser i utenlandsavdelingen. Da borgerkrigen endelig tok slutt i 1991, skiftet hun beite og endte opp som en av milliardæren og politikeren Rafiq Hariris nærmeste medarbeidere. Sunnimuslimen Hariri, som var statsminister to ganger, ble drept i et attentat i februar 2005.

Ali kom fra en fattig sjiamuslimsk familie, men vokste opp sammen med mora i kristne omgivelser etter at hun hadde flyktet fra en voldelig mann. Ali fikk utdanning i kloster, brukte det kristne navnet Alain og bar kors rundt halsen. Som 15-åring flyttet han tilbake til «sjialand», kulturelt og religiøst forvirret. Han endte opp som Hizbollah-soldat før han etter Israels tilbaketrekning fra Libanon i år 2000 fikk jobb i en organisasjon for kvinners rettigheter.

Når alle tre deltar i demonstrasjonene mot den libanesiske regjeringen i 2019, er ringen sluttet.

Også en historie om Midtøsten

Sørvig skriver lett og godt, og det er ikke noe problem å følge med, tross kompleksiteten. Han klarer også å fortelle en del av Midtøstens nyere historie sett gjennom libanesiske briller.

Boka går helt fram til i sommer, og dermed har forfatteren fått med seg den katastrofale situasjonen som Libanon nå befinner seg i.

• Tre firedeler av befolkningen lever ifølge FN i fattigdom.
• Det libanesiske pundet har mistet 95 prosent av sin verdi de siste åra.
• I en spørreundersøkelse sa 63 prosent av befolkningen at de ønsket å forlate sitt hjemland.

Titusener på titusener har reist. De fattigste har sluttet seg til emigrant- og flyktningbølgen som risikerer livet ved å krysse Middelhavet i skrale farkoster. Flere libanesere er blant de mange tusen som har mistet livet under denne overfarten.

Hvordan klarer så libanesere flest å overleve under slike omstendigheter? Det vet Sørvig som «halvt libaneser» mye om.

Libanons innbyggertall er rundt fem millioner, men diasporaen er enda større. Det er disse utvandrerne, til alle verdenshjørner helt fra 1800-tallet, som holder liv i svært mange av Libanons familier. For slekta er viktig.

Det er ikke mye jeg savner i denne boka, men forfatteren hopper litt for lett over omstendighetene rundt den svært så kontroversielle folketellingen i 1932, arrangert av den daværende franske kolonimakta. Sørvig stiller spørsmål om man skal feste lit til resultatet, men han burde absolutt ha nevnt den norske statsviteren Rania Maktabis artikkel «The Lebanese Census of 1932 Revisited. Who Are the Lebanese?», offenliggjort i The British Journal of the Middle Eastern Studies i 1999. Her slår Maktabi fast at folkeavstemningen var sterkt politisert, noe som førte til at franskmennenes allierte, de kristne, ble den største religiøse folkegruppa. Folketellingen, den eneste i Libanons nyere historie, har ridd Libanon som en mare siden.

Kanskje burde forfatteren også ha gått mer inn på de libanesiske overlevelsesmekanismene, som har vært samfunnets styrke i mange tiår. Jeg husker så godt uttrykket som ble brukt av mange libanesere når alt var som verst:

– What we can do!

En som forstår

Sørvig treffer spikeren på hodet når han karakteriserer Libanon på følgende måte:

«Et sted hvor ulike virkeligheter lever side om side, hvor sannheten er like fragmentert som landet selv.»

Innledningsvis skriver Sørvig at han gjennom boka vil prøve å forstå Libanon. Det har han klart bedre enn de fleste. Og kanskje det viktigste: han viser at det bak ondskapen fins vanlige mennesker.