Å tape solen før daggry

Da jeg reiste opp Orinoco-floden, fløt det lik den andre veien.

Asle Toje

Statsviter og forfatter

Elven fra Enya-sangen er en av verdens største vannveier. Fra elvebredden i Tukupita fulgte vi deltaets kapillærer inn mot hovedstrømmen, kilometerbred og melkekaffefarget. Flokker av blå ara-papegøyer lettet fra trekronene i en grønn villmark som strakte seg inn i horisonten hvor røyksøyler viste hvor kriminelle svir av jungelen.

Et stykke opp i elven ble vi avskåret av en ribb fra de venezuelanske sikkerhetsstyrkene. Tre mann med automatvåpen og oppkneppede skjortebryst. «Har dere noe til meg?» sa sersjanten. Vi ga ham en flaske Pepsi og en pose chips. De vinket da de trakk seg tilbake. En time senere så vi det første liket, en ung mann. Den buede ryggen duppet som en bøye i strømmen.

I utposten Santa Catarina fortalte en gruppe unge menn halvkvedede historier om mørket lengre opp elven. De fortalte at trærne er borte og om væpnede menn som tar hva de vil ha: mat, jenter; ja selve livet.

Satellittbilder viser at store deler Orinocos øvre løp nå er et brunt kraterlandskap. Over 2,3 millioner hektar jungel er tapt de siste 20 årene, ifølge Global Forest Watch. Trolig et resultat av ulovlig gruvevirksomhet og av kokaingeriljaenes svibruk.

På tross av volden og ødeleggelsen trekkes unge opp elven, mot lønnet arbeid som coca-plantere, gullvaskere, kokker og prostituerte. En munk som har arbeidet i Santa Catarina i en mannsalder, fortalte at den colombianske Farc-geriljaen hadde kommet inn i landsbyen noen dager før.

Som middelalderens herolder kunngjorde de på torget at befolkningen nå lever i Farc-land. De la til at de hadde hørt at andre grupperinger, som ‘Los Ingleses’ fra over grensen i Guyana, ikke lengre var velkomne: «La det være kjent at vi vil skade, om vi støter på dem. Vi kommer til å drepe.»

I Caracas satt jeg meg ned for å snakke med en av få venezuelanske journalister som skriver om hva som skjer i Orinoco. Av hensyn til journalistens sikkerhet ba hen om at navnet ikke trykkes fordi: «Det er svært farlig langs Orinoco.» Det er fort gjort for utenforstående «å ende opp død i en grøft».

Da jeg stilte meg tvilende til at slikt kan pågå i det skjulte i et land der nesten alle har smarttelefoner, smilte hen beskt. ‘Seriøse’ karteller som Farc «dypper halen i havet». De har etablert seg fra den colombianske grensen i nord i en bue langs Orinoco og helt til Britisk Guayana i sør.

Deres lov er lettfattelig, for det er bare en straff: Døden. «Ingen får reise inn uten tillatelse, ingen reiser ut uten tillatelse og ingen mobiltelefoner er tillatt.» I Santa Catarina fortalte munken at unge menn kommer hjem til landsbyen med Farcs skjerf om halsen og oppfører seg som om de eier stedet.

Humboldt

Det var en tysk forsker som først beskrev Orinoco for et globalt publikum. I 1799 ankom Alexander von Humboldt Cumaná, landet som oppdageren Amerigo Vespucci ett hundre år tidligere hadde kalt Venezuela.

Ifølge turisthåndbøkene hadde de lokale urfolkenes hytter på stolper i lagunen minnet ham om hans hjemlige Venezia. Stedet er i dag landets oljehovedstad, Maracaibo. En av byens intellektuelle mente at navnet er en slags fornærmelse, at endingen ‘suela’ er et diminutiv, det dårlige Venezia.

Humboldt var kanskje den siste forskeren som hadde oversikt over all vitenskap i sin samtid. I fem år reiste han i Latin-Amerika, men mest tid tilbrakte han i Venezuela. Han skrev om sine funn i et mangebinds verk som kom ut på dansk i 1856 under tittelen «A. von Humboldts Reise i Amerika».

Foruten å bevise at Orinoco er forbundet med Amazonas, beskrev Humboldt et mygg-infisert jungel, full av underlige arter. Han var den første som beskrev strøm-ål, som han fanget gjennom å la hester til å ta støtene på opptil 600 volt og deretter fange de utladede ålene.

Den 23-år gamle oppdagerens opptegnelser veksler kaleidoskopisk fra meteorologi og geografi til antropologi og statsvitenskap. Han spekulerte om ulikhetene i styreform mellom de ulike delene av Spanias amerikanske imperium kunne komme av hvor i Spania de lokale herskerne stammet fra.

Koloniherrene i Venezuela kom, ifølge Humboldt, mest fra det steinete, føydale sør-Spania. De dannet et hacienda-sjikt der ulike slekter etablerte plantasjer på størrelse med fyrstedømmer hvor de hersket eneveldig.

En av disse, Simon Bolivar, skulle bli lederen av uavhengighetskampen mot spansk overherredømme. De to manifesterte på ulike vis opplysningstidens idealer. De møttes flere ganger og Bolivar kalte Humboldt for Sør-Amerikas «egentlige oppdager».

Simon Bolivar er over alt i dagens Venezuela. Det er bilder av ham over alt. Landet har sågar byttet offisielt navn til «den bolivianske republikk». Onde tunger mener avbildningene av Bolivar minner stadig mindre om frigjøringshelten, og mer på mannen bak personkulten, Hugo Chávez.

President Chávez gravde til og opp Bolivars kiste og bekreftet for TV-seerne at knoklene måtte være ekte vare fordi han kunne kjenne kraften som «strålte» ut fra dem. Simon Bolivar var på mange måter en tragisk skikkelse. Det ‘Amerikas forente stater’ han forsøkte å bygge, var en motpart til USA.

Rikssamlingen brøt sammen kort tid etter at spanjolene hadde erkjent nederlag. Håp om folkestyre og rettsstat var uforenlig med hacienda-eierne som hadde våpnene og kapitalen. I desperasjon gjorde Bolivar seg til diktator, ble styrtet og landsforvist fra Venezuela.

Desillusjonert vendte han revolusjonen ryggen og døde på vei til Europa. Bolivars ord på dødsleiet var profetiske: «Amerika er umulig å styre. Den mann som tjener revolusjonen [gjør ikke annet enn å] grave i havet. Denne nasjonen vil uunngåelig falle i hendene på den uregjerlige mobben og deretter vil den ende i hendene på nær likesinnede småtyranner.»

Gråt ikke for meg, Venezuela

Johannes Stihl mener Humboldts poeng gir ekko helt fram til i dag. «Venezuelas eliter har i liten grad brydd seg med politikk.» Det var ikke ansett som et passende yrke for patrisiere. Resultatet kan ha vært at landet ikke fikk et sjikt av økonomisk uavhengige eliter som tjener staten ut av plikt.

Landets parlament tiltrakk seg det filosofen Roger Scruton minneverdig kalte «svindlere, svermere og brannstiftere». Tilliten til politikere var lav i Venezuela, før revolusjonen. Revolusjonen kom, på søramerikansk vis i form av en offiser.

Det nye ved Hugo Chávez var at han ikke var høyreradikal som diktatorer flest, han var venstreradikal. Hjulpet av høye oljepriser satte Chávez i gang med å skape en republikk som skulle tjene det fattige flertallet i landet.

Høye oljepriser gjorde at staten kunne være gavmild. Regimets kritikere ser ofte bort fra at de første årene av revolusjonen var preget av omfordeling av velstand, til fordel for landets fattige. Venezuela ble en slags leder av de landene i regionen som ønsket å bli mer som Cuba.

I år er revolusjonen 23 år gammel. I løpet av disse årene har Venezuela gått fra å være Latin-Amerikas rikeste til regionens fattigste land. I 2019 var nær 90 prosent av befolkningen klassifisert som fattige. Hyperinflasjon nådde ti millioner prosent. Dette er gjør det vanskelig å overleve

Stihl er en av Venezuelas industriherrer, men ikke lengre. Han drev i sin tid en av de største kyllingprodusentene i regionen, med rundt 10 000 ansatte. Denne industrien finnes ikke lengre, i likhet med mange bransjer som ble utsatt for revolusjonens forsøk på kollektivisering.

Vi sitter i Caracas-bydelen Las Mercedes. Bak oss sitter en gruppe russiske leiesoldater fra Wagner group med sine karakteristiske viking-sveis, ved siden av oss sitter libanesiske eiendomsinvestorer med nakne føtter og hårete tær.

Venezuela marineres i en tilsynelatende endeløs økonomisk krise, forverret av politisk uro. De humanitære, helsemessige og økonomiske utfordringene har vokst på grunn av en maktkamp mellom Nicolás Maduro, som erklærte seg vinner av et omstridt valg i mai 2018.

Juan Guaidó, som utropte seg selv til president i januar 2019, i kraft av å være nasjonalforsamlingens leder. USA og EU anerkjente Guaidó som midlertidig president. Kina, Russland og deres venner støttet Maduro. Maduro vant denne striden og Guaidó leder nå ikke engang opposisjonen.

I 2022 er det visse tegn til økonomisk bedring. Innføring av den amerikanske dollaren som landets de facto-valuta har roet inflasjonen. Tilgang på varer er blitt bedre i enkelte regioner og mangelen på drivstoff er mindre skrikende enn foregående år.

President Maduro har lagt til rette for at Verdens matvareprogram har kunnet starte utlevering av mat til barn og unge som er rammet av pandemien. Det er tilløp til dialog med opposisjonen, som har gått bort fra sine mest uforsonlige krav. Men hundretusener av barn sulter fremdeles.

Avslutning

Å skjære av seg hodet i et forsøk på å barbere seg er en svært latinamerikansk ting å gjøre. Du kan lese om det i Maria Vargas Llosas roman Dommedagskrigen eller i Jean Raspails rapport fra «krigen mot analfabetisme» i Somozas Nicaragua, der de hang opp plakater hvor det stod «Lær å lese!».

Den manglende evnen til å verdsette det man har; viljen til å gamble med fremtiden går i rett linje tilbake til konkvestadorene, erobrerne som forfatteren Stefan Zweig kalte «menn som fryktet døden mindre enn hva de fryktet ærlig arbeid».

Latin-Amerika ble kolonialisert i en orgie av vold og sykdom som på få generasjoner tok livet av ni tideler av den opprinnelige befolkningen. Båten som i 1799 brakte Alexander von Humboldt til Venezuela, var oppkalt etter den fremste av disse conquistadorene: Pizzarro.

Da Pizzarro og hans 300 menn erobret inkaenes rike, knuste de denne sivilisasjonen uten vilje til å dokumentere eller bevare. En av Pizzarros løytnanter tok Kong Atahualpas krone i bytte. Han vendte hjem rik og alkoholisert. Han tapte, ifølge legenden, solkongens krone i et nattlig kortspill. I Spania ble det er ordtak: Han veddet solen før daggry.