Kvinnekamp i Sudan – fra uavhengigheten til i dag

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Azza H. Ahmed

Postdoktor ved Simula Metropolitan Center for Digital Engineering, OsloMet

Hilde Hunnålvatn

Rådgiver i Fellesrådet for Afrika

Kvinnedagen 8. mars er en viktig anledning for å feire kvinners sosiale, økonomiske og politiske prestasjoner ikke bare her i Norge, men også i land i det globale sør.

Akkurat som i Norge, er ikke kvinnekamp og kvinners rolle i protestbevegelser noe nytt i Sudan. Tvert imot går det som en rød linje fra før uavhengighetskampen på 50-tallet og frem til 2019-revolusjonen og dagens Sudan.

Selv om sudanske kvinner lever under en rekke diskriminerende praksiser og lover, bruker mange sine erfaringer og motstandskraft til å forsøke å forvandle landet til et land for alle.

Kvinners rolle i Sudans uavhengighetskamp

Sudan ble uavhengig fra Storbritannia og Egypt i 1956, etter en uavhengighetskamp hvor kvinner spilte en viktig rolle, både som politiske aktivister og som bidragsytere i sivilsamfunnet.

Kvinner var involvert i politiske partier og organisasjoner som jobbet for landets uavhengighet, som for eksempel Sudanese Women's Union og Sudanese Communist Party. De arrangerte protester, boikotter og streiker mot det kolonialistiske britiske styret.

Sudanese Women's Union (SWU) spilte også en avgjørende rolle i Oktoberrevolusjonen i 1964, hvor den mest konkrete seieren var allmenn stemmerett i Sudan.

Fatima Ahmed Ibrahim var én av grunnleggerne av SWU, en aktiv kommunist og ble den første kvinnen som ble valgt inn i det sudanske parlamentet i 1968. Få år senere, i 1968, innførte parlamentet de fleste kravene hennes parti hadde til kvinnerettigheter. Det inkluderte retten til å kunne ta seg alle typer jobber, lik lønn for likt arbeid, betalt fødselspermisjon og rett til høyere utdanning.

Til tross av sudanske kvinners bidrag til uavhengigheten ble kvinners deltakelse i politikk og den offentlige sfære begrenset etter 1956. Den nye regjeringen var dominert av menn, og kvinner ble ekskludert fra posisjoner med makt og innflytelse. Det samme gjaldt innad i de politiske partiene, hvor kvinners rolle har forblitt begrenset.

Likevel la kvinner i kampen for uavhengighet grunnlaget for senere kvinnelig engasjement for å sikre kvinners rettigheter og politiske representasjon i landet.

Dagens Sudan

Sudanske kvinner opplever diskriminering og begrenset tilgang til både utdanning og helsetjenester. Ifølge FN er mødredødeligheten i Sudan 295 per 100 000 fødsler, og ved nesten én fjerdedel av fødslene er det ikke utdannet helsepersonell tilstede (tall fra 2020).

Kjønnslemlestelse (FGM) er også vanlig praksis, og FN anslår at 87 prosent av kvinner og jenter mellom 15–49 år har vært utsatt for den skadelige praksisen. Selv om kjønnslemlestelse har vært ulovlig siden 2008, har ikke loven blitt håndhevet grunnet samfunnets patriarkalske natur og misforståelsen om at dette er en religiøs praksis.

Kvinner i Sudan påvirkes også av landets lovgivning på mange måter. Ifølge sudansk lov regnes mannen som overhodet i husholdningen, og mannen har rett til å ta avgjørelser på vegne av sin kone og sine barn.

Kvinner opplever også diskriminering i saker som handler om ekteskap, skilsmisse og barnefordeling. De sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet, spesielt yngre kvinner, og har også færre rettigheter enn menn hva angår økonomiske muligheter. For eksempel har bare tre prosent av bedrifter i Sudan en kvinne som øverste leder.

2019-revolusjonen

Under tidligere president Omar al-Bashirs islamistiske regime, ble sudanske kvinner utsatt for diskriminerende lover som kriminaliserte både visse klær og måter å oppføre seg på.

Dette var også én av grunnene til at kvinner spilte en stor rolle i landets protestbevegelse som ledet til al-Bashirs fall.

Kvinner var blant lederne av protestene, og de organiserte og deltok i demonstrasjoner over hele landet. Kvinnerettighetsaktivister var i front og argumenterte for demokratisk reform og bedre beskyttelse av kvinners rettigheter. Under protestene opplevde kvinner særlig stor risiko, arrestasjoner, fengslinger og fysisk vold. Til tross for dette forble de aktive og synlige i bevegelsen, og deres deltakelse inspirerte og mobiliserte flere.

Etter al-Bashirs fall fortsatte kvinnesaksaktivister å kjempe for reformer og økt kvinnelig representasjon i regjeringsapparatet. I august 2019 utpekte overgangsregjeringen fire kvinner til ministerposter, inkludert landet første kvinnelige utenriksminister.

Regjeringen har vedtatt en lov som kriminaliserer praksisen med kvinnelig kjønnslemlestelse med straffer på opptil tre års fengsel. De har også gjennomført reformer om kvinnerettigheter og økt ekteskapsalderen for kvinner fra 16 til 18 år.

Selv om overgangsregjeringen har tatt grep for å adressere noen av utfordringene som Sudans kvinner opplever, er det fortsatt en lang vei igjen. Men sudanske kvinners rolle i uavhengighetskampen og i revolusjoner helt til den siste i 2019, demonstrerer besluttsomheten og motstandsdyktigheten deres i møte med motgang.

Det er ikke siste gang sudanske kvinner vil heve sin stemme mot urett.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.