Julegaver til verdenselskeren

Bøker om verden, selvfølgelig! Og som antropologen Thomas Hylland Eriksen har sagt: «Det er viktig å eie flere bøker enn du rekker å lese – bare det å vite at en bok finnes har en verdi i seg selv.»

Her er åtte tips til tekster under treet.

Nr. 1 – Å reise sammen i flokk

Tidsskriftene er i nød og egentlig er det utrolig at de i hele tatt fortsatt finnes, så langsomt innholdet ofte er. Svenske «Karavan» beskriver seg selv som «en litterär tidsskrift på resa mellan kulturer». 

Her får du grundige presentasjoner av bøker skrevet av forfattere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika, bøker du neppe får høre om noe annet sted. 

Tidsskriftet er visuelt vakkert, kommer bare i papir og akkurat passe sjelden til at de ikke ender opp som en stabel av dårlig samvittighet. 

Ordet «karavane» er forresten persisk, de oppsto fordi folk på lange reiser slo seg sammen i store følger for å beskytte seg mot angrep. Karavanene var viktige i utvekslingen av varer, ideer og kunnskap mellom Europa, Asia og Afrika. 

Fint å tenke på, for å lese bøker fra andre deler av verden er jo også en slags beskyttelse mot angrep. 

Nr. 2 – El Salvadors voldsknute

En gang var det norske engasjementet for Mellom-Amerika stort. Merkelig stort kanskje, for en liten region hvor Norge ikke hadde særlige politiske interesser. Eller kanskje nettopp derfor. 

Aktivismen knyttet til Nicaraguas frigjøringskamp og fredsprosessen i Guatemala endte høyt på norsk politisk dagsorden, og ikke minst som poster i norske bistandsbudsjetter. Dette var på 1980-tallet. I dag skal du lete lenge etter nyheter i norske aviser herfra. 

Oscar Martìnez er journalist fra El Salvador og skriver for en av de få uavhengige avisene som er igjen der. «El Faro» (fyrtårnet) er fryktet av makteliten for sine avsløringer om korrupsjon. 

I boken «De døde og journalisten» (2021) følger vi Martìnez i jakten på voldens vesen. 

Ekstra spennende lesning oppstår for den som samtidig kaster seg over klassikerboken Salvador (1983) der den spede nervøse stjernejournalisten Joan Didion forsøkte å forstå seg på den samme volden 40 år tidligere.

Les intervjuet med Oscar Martìnez: – Aldri vært mer utfordrende å være journalist i El Salvador 

Nr. 3 – En verden for barna

På 1970 og tidlig 1980-tall fantes et solid utvalg av barnebøker som viste barna hvordan verden så ut. 

«Pedro – en skopussergutt i storbyen», «Barna fra Tibet», «Barna fra Oropiro» og «Barna ved Yangtze Kiang», som må flykte fra flom (men klarer seg helt uten at bistandsorganisasjoner er involvert!). Men hva med nyere litteratur som kan lage verdensborgere av barna? 

Her er utvalget blitt skralt og druknet i en rosa glitterstrøm av enhjørninger og superheltdyr. Her er tre fine forslag: «Anita and the dragons» av Hannah Carmona (2023), «Vem drack upp sjön» av Masoud Garehbaghi (2024) og «Forandringen synger» av Amanda Gorman (2021). Sjekk også ut svenske Tranan forlag som oversetter barnebøker skrevet av afrikanske og latinamerikanske forfattere.

Nr. 4 – Om rare nordmenn

Historiker og professor Terje Tvedt er en type det er umulig å komme unna for den som vil henge med i den offentlige debatten om bistand. 

I september kom boken «Norske tenkemåter» hvor han samler publiserte tekster fra perioden 2016–2024. Dette er en oppfølger til boken med samme tittel fra 2016, som samlet artiklene han skrev mellom 2002–2016. 

Det blir nesten alltid bråk når Tvedt skriver i avisene. VG kalte han nylig et «plageåndsmenneske». Samtidig drar han fulle hus på debattscener og foredrag. 

Enig eller uenig med Tvedts meninger – få klarer å skape mer debatt om måten vi tenker om oss selv og «de andre» på. 

Tvedt er opptatt av «mentalitetshistorie» og prosjektet hans er å undersøke hvilke tenkemåter, verdensbilder og selvbilder som dominerer den offentlige debatten.

Nr. 5 – Fra Hyllands bokhylle

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen er død. Det var altfor tidlig. Samtidig var han så produktiv at det er som om han levde i 100 år. 

Over 60 boktitler har hans navn på forsiden, i tillegg et svimlende antall artikler og foredrag. Han sov lite og snakket fort – da rekker man mye på 62 år. Hans siste bok, «Det umistelige», kom i høst og handler om kulturelt mangfold som forsvinner. Men den aller første boken han ga ut handlet faktisk om bistand. 

Hylland Eriksen jobbet nemlig i Norads informasjonsavdeling og samlet sammen artikler til en antologi som skulle vise hvordan bistandsarbeidet i større grad måtte forstå og respektere lokale kulturer. 

Boken kalte han «Hvor mange hvite elefanter» og utkom i 1989. 

Hylland Eriksen var verdensmannen fra lille Tønsberg. Verden møtte han aller først da han som barn ble med faren som var tilknyttet Unesco og Unicef på jobbreise til Kenya. 

Nr. 6 – Lik på utstilling

Novellesamlingen «Lik på utstilling» (2016) lå på bunnen av en tilbudskurv i en bokhandel i Farsund. Den fikk bli med meg hjem og det var et lykketreff. For en bok! 

Forfatter Hassim Blasim fra Irak skriver fra tiden etter USAs invasjon av Irak og Saddam Hussein henrettelse. 

Da DN anmeldte boken i 2016 kalte de den for «så hardkokt at den er grønn rundt plommen». 

Novellene fremstår (for oss) som spyttet ut av et helt annet univers og den absurde verden kastes rett i fleisen på deg. 

Korte (og vakre) bøker delt opp i små noveller er dessuten også akkurat det som skal til for klare å lese i vår distraherte tid.

Nr. 7 – Anrop fra skyttergraven

I 2023 kom en pussig bok i bokhandelen. I «Ringe hjem: avlyttende samtaler fra russiske soldater i Ukraina» får vi lese utskrifter av avlyttede samtaler fra russiske soldater som ringer hjem fra skyttergravene. 

Slike samtaler legges ut på nett av ukrainske sikkerhetsmyndigheter og er en del av informasjonskrigen. 

I boken er samtalene tolket og omarbeidet til en slags dokumentariske dikt. Her er samtaler om lengsler og tortur om hverandre, i forordet kalles samtalene for «vrakrestene av voldshandlinger». 

Her har du en bok ulikt det meste som gir en annerledes innsikt i krigens logikk. Boken er skrevet av prisbelønte Ida Börjel.

Nr. 8 – Utopia i mørke tider

Verden har så mange kriser å by for tiden at det viktigste vi kan gjøre er å huske på at mennesker også er ganske gode på å løse problemene vi har satt oss i. 

I boken «Utopia» fra 1516 (!) beskriver Thomas More et samfunn som fremstår akkurat så fredelig og velfungerende som et samfunn burde være. 

Her fordeles arbeidet etter evner, eiendom er felles og alle lever fri fra vold og undertrykkelse. Her kan kvinner studere, og de kan bli prester. Det tok lang tid før det ble avslørt at denne øya ikke var et faktisk sted på kartet, men en fordekt samfunnskritikk. 

Dette er boken alle har hørt om, men kanskje få har lest? 

Boken er tynn og liten og vel verdt tiden. Så er øvelsen etterpå å forsøke å forestille seg hvordan ditt eget Utopia skal se ut og hva du kan gjøre for at vi kommer dit.