Gamlesmurfen vil skape forandring

Jeg visste fra før at Tom Gravlie som internasjonal leder for Rikskonsertene har vært med på å bringe musikk fra hele verden til Norge og omvendt. Jeg var også kjent med hans bakgrunn som sanger i ensemblet Those Five, og har sett de kornete klippene i NRKs arkiv der han synger på Haagen Ringnes` ”Her og nå” fra 1970. Jeg ble imidlertid overrasket da det gikk opp for meg at jeg satt og konverserte selveste Gammelsmurfen.

– Vi koret på nesten alt som ble gitt ut av pop-plater på 1960- og 70-tallet, blant annet på den første plata til Jan Eggum. Alt som ble gitt ut på den tida skulle det være kor på, før det ble for dyrt og man begynte å bruke digitale effekter i stedet. Å jobbe som studiomusiker var en fin måte å slippe å måtte ta opp så store studielån på. Studioene ringte oss, så kom vi, fikk noter og sang. En dag skulle vi synge til noe som het smurfene. Jeg hadde aldri hørt om dette før, men vi sang nå uansett, og så kjørte de opp hastigheten så vi fikk smurfestemmer. Min stemme var Gammelsmurfens, forteller han.

Etter 42 år i Rikskonsertene har Gravlie selv glidd inn i Gammelsmurfens rolle som den eldste og viseste i landsbyen. En viss visuell likhet med sitt alter ego har han kanskje også utviklet, ihvertfall i den for anledningen iførte lilla skjorta, som lett leder tankene over på smurfeblått.

Fra trikkerasisme til internasjonal solidaritet

Men det er kanskje ufint å la denne lille ungdomssynden ta over intervjuet som skal oppsummere en lang yrkeskarriere i den internasjonale kulturutvekslingens tjeneste. Å fortelle Tom Gravlies historie er nemlig på mange måter synonymt med å fortelle historien om Rikskonsertenes internasjonale engasjement

Gravlie har jobbet der fra 1974 til han gikk av med pensjon nå i sommer. Under hans tid som utenlandssjef har Rikskonsertene bygget opp kultursamarbeid med en rekke land, brakt musikere fra hele verden til Norge og fra Norge til verden, og støttet spredning av musikk og kultur verden over.

Og det hele begynte med noen rasistiske uttalelser på en trikketur.

– Vår direktør, Arne Holen, kom på jobb en dag og hadde overhørt en forferdelig rasistisk samtale på Grefsentrikken. Han ba meg finne ut om vi kunne gjøre noe med dette, forteller Gravlie.

Resultatet ble at Rikskonsertene engasjerte seg i formidling av musikk fra innvandreres kulturer, blant annet gjennom prosjektet Klangrikt Fellesskap, med mål om å endre barns holdninger til innvandrere gjennom å presentere med for afrikansk, asiatisk og latinamerikansk musikk. I vår tid ville man kanskje satt merkelappen «naivt» på et slikt prosjekt, men se her: Forskere fant mindre mobbing i klassene som deltok i prosjektet, og elevene uttrykte i mindre grad enn sine jevnaldrende rasistiske holdninger. Musikk kunne faktisk bidra til å endre folks holdninger.

Ut av dette oppsto Norsk Flerkulturelt Musikksenter. Flerkulturell musikk ble brakt til Norge gjennom etniske musikkafeer i Oslo, Tromsø, Fredrikstad og Trondheim. Etterhvert oppsto den nordiske samarbeidsfestivalen Verden i Norden i 1994, som i dag fortsetter under navnet Oslo World Music Festival.

Med en slik bakgrunn lurer jeg på hva Gravlie tenker om uttrykket «verdensmusikk»? I det siste har uttrykket blitt kritisert for å være et vestlig-sentrert begrep, der pop, klassisk og folkemusikk fra vidt forskjellige land kastes sammen i én kategori, der deres annerledeshet overfor vestlig musikk er det eneste de har til felles. Gravlie er langt på vei enig.

– Jeg tenker at det er en sekkebetegnelse, men det er veldig upresist. Norsk folkemusikk er også «verdensmusikk» hvis man ser det utenfra. Også i andre land finnes det ulike typer folkemusikk. Det er egentlig litt feil å snakke om for eksempel afrikansk musikk, når du tenker på alle forskjellige uttrykkene som finnes på det afrikanske kontinentet,og ofte blir dette feiltolket. Afrikansk musikk forbinder man ofte med trommer, bananer og bastskjørt, men egentlig er det jo hypermoderne popmusikk vi snakker om. Men dette kan vi for lite om. I musikkundervisningen i Norge i dag lærer man i all hovedsak bare vestlig musikk. En viktig del av mitt virke i Rikskonsertene har vært å få inn mange uttrykk fra andre kulturer som norske skolebarn kan ta del i, så de får litt mer ballast med seg. Nesten 15 prosent av vår programportefølje på nesten 10 000 konserter i året har andre kulturuttrykk enn den vestlige.

Tur-retur Tanzania

Omtrent samtidig som Rikskonsertene spredte bevissthet om det flerkulturelle i Norge, oppsto et gryende samarbeid med Norads kulturenhet under ledelse av Thore Hem. Det første større prosjektet var en utveksling som involverte den tanzanianske musikkgruppen Tatunane og den norske jazzgruppa Brazz Brothers.

– Ideen var å la musikerne bo i to uker i en norsk kommune, Vågå. Der spilte de skolekonserter, samarbeidet med spelemannslag og med kor. Det var nok en stor utfordring for mange av deltakerne. De spurte etter noter, men det fantes ikke, alt måtte læres via øret. At de bodde der såpass lenge gjorde at de ble nært knyttet til folk. Man kunne høre folk si «karibu» til hverandre på samvirkelaget på Vågå. På avslutningskonserten var det 850 betalende publikummere, i en kommune med 2400 innbyggere. Det hele ble avsluttet med masai-dans der hele salen sto og hoppet. Det var helt formidabelt. Etter en omfattende norgesturne, TV-program og CD-innspilling,dro de norske musikerne på returbesøk til Tanzania. Det skulle være likeverdig- besøk og gjenbesøk, gi og få, sier Gravlie.

Han kommer gjerne tilbake til slike historier når han forteller om arbeidet sitt. Øyeblikkene som skaper forandring. Møtene mellom enkeltmennesker.

Tanzania-utevkslingen ble begynnelsen på et ganske tett samarbeid mellom Rikskonsertene og Norad, som varte fram til kulturenheten ble nedlagt rundt årtusenskiftet. Siden da har Rikskonsertene sendt musikere fra mange land ut på skoler og konsertscener landet over, og sendt norske musikere ut i verden med støtte fra UD.

– Vår beste eksportartikkel

Et annet viktig skritt i utviklingen av norsk musikkbistand kom da tidligere Norad-direktør Per Øystein Grimstad ble ambassadør i Sør-Afrika. Han ivret for musikksamarbeid, med Rikskonsertene som operatør.

– Det var ikke et enkeltstående samarbeidsprosjekt, men en del av landbistanden. Det er det første jeg har vært med på med en slik grad av langsiktighet og forutsigbarhet, forteller Gravlie.

Etter Sør-Afrika har Rikskonsertene også involvert seg i bistandssamarbeid med India, Nepal, Kina, Pakistan, Sri Lanka, Bangladesh, Jordan og Brasil – og med Palestina. Man værer et hjertebarn når Gravlie legger ut om samarbeidet med den palestinske musikkorganisasjonen Sabreen. Rikskonsertene har siden starten av 2000-tallet samarbeidet med organisasjonen om å bruke musikk som en del av undervisningen i skolen.

– Barna lærer å ta vare på sin egen kultur og bruker den som en del av allmenn opplæringen. Det er kjempeviktig. Dette musikksamarbeidet har helt klart vært identitetsskapende med tanke på nasjonsbygging. Vi har bygget opp et nært samarbeid med utdanningsdepartementet, som har tatt inn musikk som én av fem viktige pilarer i sitt undervisningsarbeid. Ikke musikkopplæring, men at man bruker musikk i undervisningen.

– Da vi startet, var det bare atten godkjente musikklærere på hele Vestbredden, og nærmere 2000 skoler. Hva kunne vi gjøre for å få allmennlærere til å tørre å bruke musikk i undervisningen? Vi holdt en masse kurs for rektorer, nesten bare kvinner, som ble veldig oppglødde. De trodde de skulle bli undervist, men måtte opp og synge og danse selv. Det var mange blide fjes å se etter det. Så tok de dette med seg tilbake til sine skoler, som begynte å bruke musikk i undervisningen. Nå er det 186 godkjente musikklærere der. Vi har også laget musikklubber etter skoletid for de som ønsker å lære litt mer. Det har mange foreldre vært skeptiske til, spesielt når det gjelder jenter. Men vi har også sett barrierer blitt brutt og jenter som tar del i musikken sammen med gutter.

– Det er viktig å treffe den kommende generasjonen for å skape forandringer der. Barn og unge er en viktig målgruppe i alle land vi arbeider. Vår beste «eksportartikkel» er skolekonserter. Nesten alle land vi samarbeider med har omfavnet dette. Det er ingen land i verden som ikke vil hjelpe sine barn og gjøre det beste for dem.

Gravlie forteller om hvordan musikk har hatt en nesten magisk virkning på undervisningen: innlæringen blir styrket, færre faller fra.

– En av lærerne fortalte meg en historie om ei jente som ikke hadde språk. Hun snakket ikke i det hele tatt, og ble selvfølgelig desosialisert og ensom på skolen. Etter at de hadde tatt i bruk musikk i undervisningen, hadde hun begynt å snakke! Kan du tenke deg det? Det er et enestående eksempel på hva musikk kan bety for mennesker.

Bergtatt av Bach

I bistanden blir kultur ofte noe av en parentes, sammenliknet med de store pengene som går til infrastruktur, helse, utdanning og klima. Kultur er ikke engang en kategori på Norads side om norsk bistand i tall. Rikskonsertene forvalter et bidrag fra UD på ti millioner kroner til sin utenlandssatsing; peanøtter i bistandsammenheng. Kultur er kanskje også mindre håndgripelig for departementenes tallknusere. Man kan telle skoleelever, veikilometer og antall vaksiner. Men hvordan måler man effekten av en konsert eller en turne? Hva slags utvikling skaper det å spille for 10 000 publikummere?

– Man kan lett få inntrykk av at kultur skal være noe instrumentelt, som skal føre til målbare resultater. Men kulturen har også en sterk egenverdi: uten kultur ville ikke en nasjon kunne eksistere. Det er en nødvendighet for å leve et normalt liv. Man kan telle antall brukere, utøvere, tilhørere og så videre, men hvordan måler man hva dette betyr for det enkelte individet? Vi har prøvd å finne indikatorer, men det er utfordrende. Men det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig. Musikk kan uten tvil gi mennesker et rikere og bredere liv, gi større forståelse og respekt. I en følelsesmessig god sammenheng kan musikk gi folk en «peak experience» som kan være skjellsettende for hele livet.

For Gravlies del skjedde dette i møtet med Johann Sebastian Bach, da han som skoleelev for første gang hørte Toccata og Fuge i D-moll.

– Jeg fikk grøsninger på ryggen, og gikk og spurte læreren om jeg kunne lære mer om dette. Det førte til at jeg begynte på musikklinja på Hartvig Nissen og ble sugd inn i musikken. Hvis én promille av de som hører musikken vi sprer får en slik erfaring, skaper vi forandring. Alle skolebarn i Norge får årlig oppleve to konserter med alle typer musikk framført av profesjonelle musikere.Vi treffer helt sikkert noen med slike «peak experiences».

Moskva kaller

Etter sitt egen skjellsettende møte med Bach kastet Gravlie seg inn i musikken og endte opp i musikkstudier på Universitetet i Oslo, med trekkspill som hovedinstrument. Drømmen om en musikerkarriere ble imidlertid stoppet av geopolitiske spenninger.

– Jeg var vel 19 år gammel da jeg ble invitert til å prøvespille for en russisk professor. Han satte pris på det han hørte. Jeg fikk tilbud om å studere under ham på konservatoriet i Moskva, men jeg turde ikke. Dette var i jernteppets tid, og jeg visste ikke om jeg ville komme tilbake om jeg først dro til Moskva. Da skjønte jeg at jeg ikke kom til å bli musiker. Hadde jeg hatt det i meg, hadde jeg sagt ja, koste hva det koste ville. Etter det trappet jeg litt ned.

I stedet for å bli profesjonell musiker, ble Gravlie lærer på Ila skole. Han gikk raskt videre til en stilling som pedagogisk konsulent i Rikskonsertene, der han altså ble værende resten av yrkeslivet. Før han endte opp der, rakk han å undervise en senere bistandsarkitekt både i musikk og gymnastikk: Erik Solheim, som senere skulle bli både utviklingsminister, OECD- og FN-topp.

Vi drister oss til å spørre om den senere bistandsministerens musikalske talent.

– La meg si det sånn at han var bedre i gym.

Kritisk til utviklingen

Jobben i Rikskonsertene skulle opprinnelig være et års avbrekk, men Gravlie kom seg aldri vekk.

– Man ble aldri stoppet i Rikskonsertene hvis man hadde gode ideer. Vi hadde mulighet til å være kreative og ha visjoner.

42 år senere har Gammelsmurfen gitt tøylene videre til nye og yngre krefter. Rikskonsertene befinner seg i en omstillingsprosess og skal i fremtiden hete Kulturtanken. Gravlie virker litt ambivalent til livet som pensjonist. Han skulle gjerne vært med noen år til, sørget for å lande prosessen med omorganisering på en god måte. Utviklingen de siste årene har ikke vært den Gravlie ønsket seg. Som utenlandssjef i Rikskonsertene har han flere ganger har uttalt seg kritisk om den sittende regjeringen.

– Når vi hadde utvekslinger med bistandssamarbeidsland, kunne vi hente de beste musikerne til Norge, skape møtesteder og betale tilreisen med bistandsmidler, samtidig som Rikskonsertene kunne sende dem rundt på turnéer med midler fra Kulturdepartementet.En vinn-vinn-situasjon der norske skolebarn fikk et mer nyansert syn på mennesker fra andre kulturer, samtidig som musikerne økte sin formidlingskompetanse. Dessverre er dette nedtonet under den nye regjeringen. Den fokuserer mer på kompetanseoverføring i landene man befinner seg, i stedet for å se bredere på det. Det er liten forståelse for at det er viktig for musikerne i bistandsland å komme til Norge og spille. Det er i seg selv kompetansehevende å komme ut i verden for musikere og måtte gjøre ting på en annen måte. Det er en veldig snever holdning å tape den dimensjonen i bistanden. Jeg synes vi har tapt mye på ikke å skape slike møtesteder mellom mennesker i begge samarbeidende land, sier han.

• Les innlegget: Musikk i klasserommet gir økt kreativitet