Et forgjeves, forfengelig og høyst usaklig forsøk på å definere Third Culture Kids

Jeg vil grave litt dypt, men ikke så dypt at det er noen videre fare for at denne teksten noen gang kommer til å ende som sovemedisin for studenter på en lesesal.

Mens jeg skriver har jeg ikke lov å grine, bli for følelsesmessig eller lyrisk, drømme meg bort eller gi opp og se på krimserier i stedet.

Essayet skal definitivt ikke inkludere blinde sidespor som omhandler: Spørsmål om Guds eksistens, Odd Nordstoga, patetiske forsøk på å anmelde "X-men"-serien, blonde bartendere ved navn Bettina, ekteskapsrådgivning, svarte statister, trusler om vold (med eller uten balltre), mesterdetektiven Hercules Poirot eller Voldemort.

Da setter vi i gang.

Kan det kalles et delt traume...?

Marta betyr perle. En vakker og verdifull skatt, skapt av smuss som lenge ligger og irriterer inne i et skjell, år etter år etter år, til det tilslutt blir til en perle.

Det der var ikke sant i det hele tatt, Marta er hebraisk og betyr husets frue, drita kjedelig, men perleversjonen ble fortalt meg av en i en lang rekke varmhjertede sosialarbeidere, en som insisterte på å velsigne meg en gang. På samme måtte er folk glad i å fortelle Third Culture Kids hvem og hva de er.

La oss begynne der. Marta betyr ikke perle og TCKs betyr ikke "kul hemmelig klubb av folk som reiser mye". Men det er noen likhetstrekk ved TCKs som jeg vil utforske. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det delt traume.

Sosialarbeideren het Marte, krigeren. Hun truet meg til å bli med i en kirke, det var lite jeg kunne gjøre ved det. Lysshowet var on-point og folk sang og sto med hendene i været, det var faktisk kjempegøy.

Der traff jeg en mann som var misjonærbarn, oppvokst i Fillipinene. - Jeg er diplo-brat!, skrek jeg til han over støyen. Barn av diplomat. Brat. Diplo-brat.

Jeg så ham dypt inn i øynene for å se om det var noe å hente. Joda, det var noe der. Vi ble enige om en sak: vi følte oss begge mest hjemme blant andre folk som ikke følte seg hjemme. Han fortalte om hvordan han hadde oppsøkt og sporenstreks blitt kastet på dør av innvandrer-gjenger, enda han var hvit og norsk, da han først hadde flyttet tilbake til Norge som atten-åring. Halla gutta, okay ka ba?

Jeg fortalte om hvordan jeg bare hengte med gatefolk og uteliggere da jeg gikk på Oxford, som jeg har skrevet om andre steder. Jeg tror vi var innpå noe der. Andre mennesker som heller ikke føler seg hjemme i samfunnet. Eller rus, rus funker også. Med rus forsvinner man helt, blir kvitt kriblingen og kvitt seg selv, fordufter opp i ingen ting. Da er det ikke så farlig at du ikke føler deg hjemme noe sted.

Men rus er bare dumt, selvfølgelig, et dumt symptom, ikke heng deg opp i det, glem det, jeg har folk for det, de er flinke, de viser meg statistikker og river ting ut av hendene på meg og holder om meg og elsker meg til døde, jeg er heldig, velsignet til og med. Ikke heng deg opp i det. For det jeg vil kvinne meg opp til å ta tak i her er det som ligger igjen etterpå. Den nakne, skjelvende lille kroppen.

Et ensomt romvesen som lengter hjem?

Av og til tenker jeg at jeg er peilet inn på en helt annen klokke, en helt annen sol i en annen galakse. Et ensomt romvesen som går hele livet på jorden, ser opp mot stjernene og lengter hjem. Jeg husker første gang jeg hørte ’Min Eigen Song‘ med Odd Nordstoga, tekst av Ragnar Hovland. Jeg datt om. Kollapset. Ærlig, jeg falt på gulvet. Det er ikke noe jeg pleier å gjøre, dåne som en viktoriansk frue i en Dickens roman, hent luktesaltet og det sporenstreks.

Men den sangen traff meg midt i blodpumpa tydeligvis:

Melankoliens avenyar -

Der var eg heime ein gong

Eg trudde på alt det vakre som Astrud Gilberto song

Med Marty Paich sitt orkester

I nittensekstifem

Og diktarens ord kom føre meg:

’Du skal aldri komme hjem‘

Du skal aldri komme hjem. Hvorfor traff det så hardt? Fordi det er sant, kan jeg høre meg selv si når jeg er i det lynnet. Du skal aldri få komme hjem. Du skal aldri føle deg ordentlig hjemme. Hardt, men antageligvis sant. Men Third Culture Kids, som alle andre, opplever selvfølgelig øyeblikk av tilhørighet, med familie, på fotballlaget, i kirka. Kanskje forskjellen er at vi er hyperbevisste på at det bare er en følelse. Og at den følelsen ikke setter seg ordentlig, den renner fortere av oss, som gjørme av en cherrox i regnet.

Er TCK-livet unikt?

Jeg har prøvd mange ganger å tegne en linje i sanden mellom det som kanskje kan kalles unikt for TCK-livserfaringen versus alle andre, det er kul umulig, vi snakker psykologi og åndelige inntrykk her, ingen liv er mer eller mindre verdt og alle har rett til å klage litt, som jeg gjør nå, som jeg sier ofte til mine norske venner: det hjelper ikke barna i Afrika at du ikke går til psykologen og forteller om hvor redd du ble den dagen lillebroren din falt i bekken hos mormor i den ellers så perfekte barndommen din. Lille Hussein sulter ikke noe mer eller mindre av den grunn, så du kan liksågodt få det litt bedre.

Og igjen; det å være TCK sånn det vanligvis blir snakket om er lenket til klasse og penger og kanskje vi ikke skal klage, men nå er vi jo her, og alle har rett til å prøve å forstå seg selv bedre. Og å forsvare seg mot å bli definert av andre, jeg treffer bartendere på byen som bare: ’det var hardt å dra fra Malaga etter det Erasmus-halvåret jeg hadde der, så jeg vet akkurat hvordan du har det‘, - nei det gjør du faen ikke, Bettina, bare hell opp og knapp igjen.

Andre tenker på det å være TCK som en slags krigsmedalje - da er du en av dem som VIRKELIG har sett verden. Da har du slakta anacondaer med stammene i Amazonas og danset naken rundt flammene under stjernehimmelen, små barn i Kongo bærer ditt navn og i Sibir et sted står det en statue av deg, skulder til skulder med Lenin. Jeg kan ikke snakke for alle TCKs, men diplo-brats som meg selv har levd et heller skjermet liv. Skjermede oppvekster i en ekspat-boble. Men det er noe likevel. Noe som er så vanskelig å få tak i, noe jeg så i øynene på han misjonærungen på Afterchurch. Hva er det da? Hva er det?

Her er to kjennetegn

Det jeg har så langt: Kjennetegn ved Third Culture Kids:

1. Føler seg bare hjemme blant andre som ikke føler seg hjemme.
2. Får aldri komme hjem.

Nummer 2 der er heller kryptisk. Jeg snakker om en livslang, uunngåelig følelse av lengsel. Kanskje hardt, men som mor pleier å si ’når du roper i skogen får du et tre i hodet.‘

Jeg har funnet mitt hjem i Kristus, hører jeg andre si. Jeg kan også føle på det av og til. Men hvis jeg er helt ærlig med meg selv, og det skal jeg jo være her, så renner det ganske fort av. Da er vi framme ved det nifse spørsmålet: kanskje alle identiteter og følelser av tilhørighet er konstruerte? Bare noe vi forestiller oss?

Så klart er de det, fnyser alle verdens sosialantropologi-bachelorgradstudenter på første året. Men kjenn litt på det. Det er en nifs tanke. Så mye rakner hvis man hele tiden går rundt med den tanken i den frontale cortexen. Og det tror jeg er noe som TCKs gjør, og det igjen gjør oss litt … vemodige? Vissheten om at alt bare er pudding og sandslott er ikke noe de fleste mennesker går rundt og tenker på til vanlig.

På den annen side gjør det premisset at vi alle er på lik linje i det store og det hele, bare skjelvende, nakne kropper på en stor stein i et tomt univers. Men er det tomt? I ’Gud på tiltaltebenken‘ tar CS Lewis opp de største argumentene mot Guds eksistens. Som ’universet er så stort og mennesket så lite‘. Nolduser, - hvis Gud er den vi fortelles at han er - den allmektige universetes skaper, så betyr vel ikke størrelse noenting. Size doesn‘t matter.

Mitt liv som mutant og førsteklasses asshole

Ikke… - ikke. Jeg prøver å ha en seriøs diskusjon her.

Jeg har lenge vært hyperbevisst på at mening er noe vi skaper. Identiteten vi skaper av oss selv tror vi er hogd i stein. Men med mye reise ser man at den er flytende som grumsete oppvaskvann.

En fordel ved å være så bevisst på dette er at TCKs ofte blir noen super- kameleoner; flinke til å passe inn overalt, omgjengelige, du skulle tro vi hadde vært her hele tiden.

Jeg hadde en sykelig lang hang-up i "X-men"-filmene en stund. Mutanter. Samfunnets utskudd. Misfits. Deres svakheter transformeres og gjør dem sterkere enn noen gang før. Mutantene må ta valget: skal vanlige mennesker, de som var så kjipe, få fortsette å eksistere?! Nei!, sier Magneto og trekker blyet ut av kroppen på en uskyldig sikkerhetsvakt. Jo!, roper Professor X og ruller nedover korridoren så fort han kan og inn i det hemmelige rommet, hvor han blir sittende med en hjelm på huet resten av filmen. (Jeg leste et sted at "X-men"-serien egentlig handler om borgerrettighetsbevegelsen i USA. Det er fint.)

Third Culture Kids er som mutanter, tenkte jeg på den tiden. Vår annerledeshet gjør oss sterke, gjør oss bedre enn alle andre, vi er superhelter. Men jeg merket fort at det å gå rundt og tro at man er en superhelt gjør en rimelig raskt til et førsteklasses asshole.

Obs! Sjekk måten de stirrer ut av vinduer på

Apropos rævhål: TCKs er ofte vanskelig å komme nære, sånn på ordentlig. Du tror kanskje du har kommet dem nær, lært dem å kjenne, du kan være gift med en til og med. Du tror du vet hva ståa er, kjenner dem inn og ut. Da skal du merke deg ved to ting: måten de stirrer ut av vinduer på, og hvordan ansiktene deres forandrer seg når de får se et kart.

Det er sant, jeg har sett det med mine egne øyne. I ’Guden av små ting‘ har Arundhati Roy en nydelig beskrivelse av akkurat det blikket: Den kvinnelige av de to indiske tvillingene ligger og stirrer over skulderen på sin snille amerikanske ektemann mens de har sex i misjonærstilling. - Ja!, ropte jeg da jeg leste den beskrivelsen der, akkurat SÅNN er det blikket. Han får aldri ordentlig tak i blikket hennes. Det ender i skilsmisse.

Jeg mener ikke at TCKs ikke kan bli glade i folk. Men, og nå er jeg hard igjen, jeg har ofte følelsen av at alle steder jeg lander i bare er kulisser. Og menneskene, de er for det meste bare statister. Så klart er noen statister viktigere enn andre, han ene svarte skal jo komme inn og spørre hvor mye klokka er, men likevel statister.

Det er litt som å være på teater. Jeg kan være fryktelig interessert i, ja til og med føle meg glad i, Byggmester Solness der og da, og investert i hans velvære og skjebne. Men når forestillingen er over så reiser jeg meg og går. Da skal jeg ha pølse. Jeg blir ikke sittende i teatersalen til mine dagers ende å bekymre meg for Solness. Sånn er det med folk også, vi kan være sammen, oppleve noe sammen, noe sterkt til og med. Men så er det over. Jeg vet fra begynnelsen av at dette her har en sluttdato. TCKs har, foreslår jeg, en opphøyet bevissthet på at alt tar slutt. Og derfor, kan jeg tilføye, er de ekstra rutinerte på det å gå ifra.

Dette kan føre en til mørke steder. Personlig har jeg blitt veldig god på å smadre opp forhold før de får begynt. Hoppe inn i ringen og slå den andre personen gul og blå før hun får sagt ’skal vi være venner‘. ’Selvbeskyttende destruktive tendenser‘, sa en psykolog til meg en gang. Common sense, sier jeg. Asshole, I know.

Men jeg er ikke alene. Husk, TCKs er også kameloner - slik at de kan overbevise både seg selv og andre om at den avstanden til det innerste ikke er der. Men det er den, det kan jeg love. Prøv å bryte deg inn i kammerset mitt for å se den skjelvende, nakne alien-kroppen som ligger der. Da skal du få smake balltreet mitt, det kan jeg love. Og vil du egentlig vite hvordan en kameleon ser ut om natta?

Fire kjennetegn ved TCKs

Tilbake til de tilregneliges rekker. For å oppsummere så langt: Kjennetegn ved TCKs:

1. Kjenner seg hjemme med andre som også ikke føler seg hjemme
2. Får aldri komme hjem (lengsel)
3. Kameleoner (tilpasningsdyktige)
4. Opphøyet bevissthet på at alt tar slutt (rævhål)

Til listen må jeg vel legge det nytteløse ordet som jeg er så avsindig lei; rotløshet. TCKs har ofte en følelse av rotløshet. Men hvis du (jeg snakker til deg, Bettina) skal kalle TCKs rotløse så forutsetter det at vi vet hvordan et menneske oppfører seg når han eller hun er, hva blir negasjonen av rotløs?; rot...fulle? Roterte? Rotunde?

Rotløs, rotløs, rotløs, psykologene er glad i det ordet. Ja vel, det får stå, men bare hvis jeg får utrykke det sånn: TCKs har en opphøyd bevisshet på at all kjensel av tilhørighet er impermanent uvarig/forgjengelig og bare sitter i hodet. Å være hyper-bevisst på dette kan komme godt med. For eksempel når sekten du har havnet i skal ha deg til å sove på glødende kull. Bare å reise seg og gå. Når gutta i gjengen skal ha deg med på å starte rykter for å være tøff. Bare gå. Når onkelen din skal ha deg til å stemme Frp, bare å gå fra bordet, takk for maten sier du da. Alt tar slutt, alt samhold er forbigående, dette er noe alle vet men vi VET, vi bærer det alltid med oss. For dystert? Jeg tror egentlig ikke det.

Så tilslutt dette med å være identitetsforvirra. Den får stå. Den kan jeg gå med på. Ikke minst fordi det begynner å bli sent, jeg er trøtt, du er trøtt, jeg har lyst på knekkebrød og Poirot, du har lyst på torsdags-sex og taco. Da sier vi det sånn: TCKs er antageligvis og forståelig nok mer identitetsforvirra enn resten av befolkningen. Så du hvor fint jeg svingte unna spørsmålet om hva identitet egentlig er? Tenker du fortsatt på torsdags-sex?

Små og søte, som en klynkende Voldemort

Før jeg tillater meg å fremlegge den endelige listen vil jeg få sagt en ting; dypt inni vårs er TCKs bare mennesker som alle andre, ynkelige små kaninbabyer på en møkkete stein i et evig tomrom. Vi har bare lyst til å bli elsket.

Som Voldemort, på slutten av Harry potter-serien når han blir forvandlet til et ynkelig vesen og ligger og klynker under benken på en plattform 9 3/4. Bare lyst på kjærlighet. Det tar bare litt lenger tid å innrømme det og man må strekke seg litt lenger.

Dypt inni oss er TCKs kaninunger med lyserosa snuter som bare vil bli elsket, akkurat som alle andre. Eller er det kanskje bare noe jeg sier for å passe inn?

Hmmm, på tide å oppsummere.

Her kommer konklusjonen:

Liste over karaktertekk hos THIRD CULTURE KIDS:

1. Kjenner seg hjemme hos andre som ikke kjenner seg hjemme
2. Livslang, ubønnhørlig følelse av lengsel uansett livssituasjon eller tilstand (takk, Odd Nordstoga)
3. Tilpasningsdyktige (ninja-kameleoner)
4. Opphøyd bevisshet på at alt tar slutt (rævhål)
5. Opphøyd bevissthet på at enhver følelse av tilhørighet er flyktig og sitter i hodet, (eller ’rotløshet‘, duste-psykologer dere tar meg aldri)
6. Identitetsforvirra og glad i å holde avstand
7. Mennesker som alle andre, men noen mennesker er mer som alle andre enn alle andre
8. Instinktiv aversjon mot de som hevder å vite den endelige sannheten om noen ting som helst, eller de som prøver å definere oss.

Whoops...

Marta.tveit89@gmail.com

Les mer:

«Third Culture Kids»: Fra ingensteds og overalt