Forfatter Tsitsi Dangarembga ble fengslet etter plakatprotest, først nå tør hun vende hjem

– Jeg tror ikke regjeringen er mot meg som person. Det er mer at de ikke liker uavhengig tenkning. De frykter nok at mitt arbeid og min stemme vil gjøre at andre kan tenke fritt, fortalte Dangarembga da hun nylig var i Oslo.

Zimbabwe er et samfunn der få tør demonstrere mot regjeringspartiet ZANU-PF. Partiet har styrt landet siden uavhengigheten i 1980. Først under president Robert Mubabe og nå under president Emmerson Mnangagwa har korrupsjonen og militærets grep om makten stadig økt. Økonomien er i ruiner, folk sliter.

I utlandet er 64 år gamle Tsitsi Dangarembga etter hvert blitt en anerkjent og prisvinnende forfatter og filmskaper. Gjennom The Institute of Creative Arts for Progress in Africa Trust forsøker hun å fremme fortellingen både gjennom tekst og film. I hjemlandet Zimbabwe er det nok de færreste som har lest hennes romaner. Men hun har lenge vært kjent som en kritiker av regjeringspartiet ZANU-PF.

Partiet gjør alt de kan for å svekke både sivilsamfunnet og å unngå kritisk gransking.

– Regjeringen danner egne ikke-statlige-selskaper, støtter kunstnere, film og forfattere. Mange kreative personer i Zimbabwe har ikke noe annet valg enn å ta imot det ZAUN-PF gir, ellers hadde de knapt klart å overleve, fortelle Dangarembga.

Protest, dom og frifinnelse

I samme periode som Tsitsi Dangarembgas bok «The Mournable Body» ble nominert til Booker-prisen, arbeidet hun for løslatelsen av den kjente grave-journalisten Hopewell Chin'ono som hadde anklaget landets makthavere for korrupsjon. Det var i midten av 2020.

Sammen med en venn gikk hun på fortauet på en trafikkert vei i Harare med en plakat med påskriften «We want better. Reform our institutions». Protesten ble fanget av et film-team fra Al-Jazeera, og av hennes mann som ville dokumentere at hun ikke begikk lovbrudd. Det tok ikke lang tid før væpnet politi dukket opp i pansret kjøretøy. De arresterte henne for å ha «oppfordret til vold».

To år senere ble hun dømt for dette og fikk bot og betinget fengsel. I begynnelsen av mai i år ble dommen annullert av høyesterett. Endelig føler Dangarembga at det er forholdsvis trygt å igjen kunne oppholde seg i Harare en periode.

Kort tid etter at hun ble arrestert i 2020 sa Dangarembga dette til Bistandsaktuelt (nå Panorama):

– Menneskerettssituasjonen i Zimbabwe er vanskelig. Bruddene på menneskerettene målrettes mot bestemte personer, for eksempel fra opposisjonen eller sivilsamfunnet.

Hun mener regjeringen til Emmerson Mnangagwa står bak det hun kaller «utrolig brutale handlinger».

– Alle kan se resultatene av brutaliteten. Folk blir redde. Minner fra frigjøringskampen og dens grusomheter er fortsatt levende, og alle blir lammet av frykt. De ønsker rett og slett å overleve og å få være i fred, sier Dangarembga.

Taushet og frykt har lenge preget zimbabwernes forhold til sin egen historie. Lidelsene var store under kolonitiden og den langvarige frigjøringskampen mot det hvite mindretallsstyret i det som da het Rhodesia rammet mange familier.

Alle valgene fra det det første frie valget i 1980 og framover har vært forbundet med ulike grader av frykt og trakassering. På midten av 1980-tallet utførte ZANU-regimet det som mange har kalt et folkemord mot ndebelefolket i Matebeleland-provinsen. Nåværende president Mnangagwa var en av kommandantene.

Behov for menneskelighet

– Jeg forsøker ikke å skape politiske forandringer i Zimbabwe. Jeg vil fremme folkelig engasjement der folk kan leve sine beste liv som mennesker, sier forfatteren.

– I Zimbabwe har ideen om å være et menneske eller medmenneske vært under angrep siden kolonitiden. Også under krigen var det umenneskelighet. Dette ble gjentatt under de første valgene og alle valg i ettertid. Og under folkemordet i Matabeleland. Det er et umenneskelighet som er blitt normalisert.

Dangarembga forteller at mange zimbabwere har forlatt landet over lengre tid. Det var en runde med økt vold i 2007-2008. Da så det ut til at krigens taktikk ble brakt til byene.

– Folk ble hentet inn for å delta på møter i deres nabolag og noen ble stemplet som forrædere. Det ble en vekker for meg. Mitt engasjement er å finne tilbake til det menneskelige.

For Dangarembga er historiefortelling en måte å bearbeide menneskelige erfaringer.

– Jeg kjenner ikke til alle historiene. Jeg forsøker å videreformidle, skriftlig eller på film, slik at andre kan fortelle deres historier. I tillegg forteller jeg historier som jeg kjenner eller som kommer til meg. Vi kan danne et fellesskap rundt slike beretninger, sier Dangarembga.

Valgår

Senere i år holdes det nye valg i Zimbabwe. Det fleste observatører tror at ZANU-PF vil vinne igjen.

– De bruker alle de gamle taktikkene, sier Dangarembga.

Hun mener Zimbabwe er en militærstat. Det ble veldig tydelig med militærkuppet som presset Robert Mugabe fra makten i 2017. Både presidenten og visepresidenten er tidligere generaler.

– ZANU-PF har sagt at de vil styre i all evighet. De har sagt «vi kommer ikke til å reformere oss bort fra makta», sier Dangarembga. Hun mener at partiet styrer etter premisset at «makt er en ressurs», som gjør at ZANU-PF sikrer seg det de ønsker. Selv om dagens toppledere nå er gamle menn, har neste generasjon arvet deres tankegods.

– Generasjonen som har vokst opp etter uavhengigheten er oppdratt med ideen om kompromisser. Det har skapt en etikk i Zimbabwe der du gjør det som er best for deg selv.

Hun tror dette kjennetegner hele det politiske systemet. Selv om opposisjonspartiet Citizens Coalition for Change (CCC) hadde klart å vinne valget, har hun fortsatt liten tro på at reelle forandringer vil komme.

– Jeg tror ikke at politikk vil skape forandring. Det representerer noe konstant. Det gjenskaper samfunnsstrukturene. Nye og annerledes ideer er ikke velkommen innen politikken. Forandring kommer gjennom en fri utveksling av ideer blant borgerne. Det skjer gjennom bruk av det narrativet. En florerende kunstnerisk økonomi er avgjørende for positive endringer, sier Dangarembga.

Hennes håp ligger hos den yngre generasjonen, studentene som opplever at den nåværende situasjonen har lite å tilby dem.

– De ser behov for reelle forandringer og har en forståelse av hva det betyr å være en borger i et dysfunksjonelt land, sier Dangarembga.