Trapper ned til 100 prosent

Våren 1980 satt Lars Løvold og kjæresten Elisabeth i en motorbåt på vei oppover Ji-Parana-elva, langt inne i Brasils jungel. Destinasjonen var en liten landsby tilhørende gaviao-folket, som de unge sosialantropologene hadde fått militærregimets tillatelse til å studere.

De hadde vært i landsbyen noen uker tidligere, ankommet uten utstyr og mat for ikke å påvirke forskningsobjektet. Et naivt prinsipp, viste det seg. Vertskapet skjønte ikke hvorfor de skulle brødfø nordmennene, de hadde jo ingen byttevarer.

Etter en runde med dysenteri og diaré reiste paret tilbake til sivilisasjonen for å bunkre proviant. Båten ble lastet med hermetikk, såpe, en hagle og materialer til en liten hytte. Mye av dette skulle aldri komme fram.

Dramatikk

Elva var stri, det var medstrøm og motstrøm om hverandre, og skumringen visket ut konturer og faretegn. Mannen som skulle få dem trygt gjennom strykene, var reservatsjef, men også en «drikkfeldig villbasse». Det kunne ikke gå bra.

– Plutselig sa det bare «pang», og så lå alle i vannet, forteller Løvold.

En drivende stokk hadde slått påhengsmotoren i stykker, og uten styring kantret båten. Mange av passasjerene kunne ikke svømme.

– Det var faktisk jævlig dramatisk.

Heldigvis hang et tre utover elva, som hele besetningen fikk klatret opp i. Her ble de sittende og vurdere alternativer. Skulle de gå mot landsbyen? I hvilken retning skulle de i så fall gå?

– Det var bekmørkt, og vi tenkte: jaguarene jakter om natta. Det er slanger… Nei, det var best å bli sittende.

Kultursjokk på vestkanten

Som barn hadde Lars Løvold knapt hørt om regnskog. Han var ikke interessert i natur. Gutten bodde på Grorud, i blokk, og livet handlet om kompiser, sport, sjakk og lek i gata.

– Jungel var bare noe vi kjente fra Tarzan-filmene, forteller han.

Så flyttet familien til vestkanten. Faren var jurist i Justisdepartementet og hadde takket ja til en funksjonærbolig på Midtstuen. Det ble guttens første kultursjokk, en definerende opplevelse når han ser tilbake.

– Holmenkollen og Grorud var to verdener som aldri møttes, og jeg følte meg som en fremmed fugl. Flyttingen bidro til min nysgjerrighet på kulturforskjeller og mitt politiske engasjement.

Løvold begynte med elevpolitikk, ble leder i Operasjon Dagsverk, skrev i skoleavisa og «Den tredje verden», tidsskriftet som senere fikk det mer offensive navnet «Solidaritet».

– Flere av lærerne oppfattet meg nok som opposisjonell.

Løvold overrasket ingen da han valgte sivilarbeid på Institutt for fredsforskning fremfor å trekke i kongens klær.

Det var her, på PRIO, han ble introdusert for Brasil. Sammen med sosiologistudent og senere TV-profil Dan Børge Akerø ble Løvold satt til å kartlegge hvordan norske aluminium-investeringer påvirket landets urfolk.

– Dette dypdykket ble starten på et langvarig engasjement, forteller han.

Et par år senere dro han og Elisabeth, studievenninnen han hadde blitt sammen med, til Amazonas for å bli bedre kjent med regnskogen og menneskene som bodde der.

Han hadde aldri vært i en jungel før og ante ikke hva han hadde i vente.

Iskald i et tre

– Hvis du tror det bare er varmt i tropene, har du ikke sittet søkkvåt i et tre midt på natta. Det kan bli jævlig kaldt, forteller Løvold.

Til alt hell mente reservatsjefen å vite hvor de befant seg. Han forsvant inn blant buskene, forvillet seg nedstrøms og over på den andre siden av elva, før han omsider fikk mobilisert hjelp og skipet nordmennene til landsbyen. Nå kunne feltarbeidet omsider starte.

Det neste halvannet året lærte Løvold om urfolks myter, verdensbilder og sjamanisme. Om deres individuelle frihet, liberale barneoppdragelse og høye livskvalitet. Og kanskje viktigst; han fikk øynene opp for naturen de levde av.

-– Jeg skjønte hvor viktig den er. Regnskogen rommer et unikt mangfold, er levebrød til millioner av mennesker og har en fantastisk evne til å produsere nedbør og sende den langt avgårde. Mye av jordbruket i verden er helt avhengig av regnskogen, forklarer han.

Denne innsikten ble grunnlaget for det Løvold kaller sin «livsoppgave»; kampen for regnskogen.

Avhørte Sting

Ni år etter jomfruturen til Amazonas, satt Løvold og en gjeng aktivister på Frognerseteren og ventet på Sting. Den britiske popstjernen var på verdensturne med høvding Raoni for å snakke kayapó-folkets sak. De hadde vært i USA, Japan og Australia, blitt hyllet av kong Juan Carlos og Paven. Nå var turen kommet til Norge.

– Vi var skeptiske til hele greia, og tenkte; hva vet vel denne musikeren om regnskogen?, forteller Løvold.

Nordmennene mistenkte at det hele var et pr-stunt, og hadde satt opp en liste med 25 «hard questions» til Sting. Svarte han dårlig, ville møtene med norsk presse bli avlyst.

– Løvold virket ikke veldig imponert over at det dukket opp en rockestjerne i Norge med en høvding fra Amazonas, selv om Raoni hadde seremoniell fjærpryd og leppeplate, medgir Sting overfor Bistandsaktuelt.

Men briten kom seg helskinnet gjennom inkvisisjonen.

– Sting fremsto som genuin, og ga seg ikke ut for å kunne mer enn han kunne. Og Raonis behov for territoriet var legitimt, forteller Løvold.

Langvarig samarbeid

Møtet ble starten på et langvarig samarbeid. Løvold ble rekruttert som Regnskogfondets første ansatte, og de neste årene var den lavmælte groruddølen fast gjest på Stings ekstravagante veldedighetskonserter i Carnegie Hall.

Løvold har aldri ment at en miljøforkjemper må leve som en asket, han elsker kjøtt, vin og en god fest. Han var fornøyd da noen av Regnskogfondets styremøter ble lagt til de stjernespekkede tilstelningene i New York.

– Det ga meg mange fine musikkopplevelser. Jeg husker spesielt da Tina Turner var tydelig misfornøyd med Sting under en øving. Hun var dronning, og han var ikke ordentlig på.

Likevel ville Løvold, «med respekt å melde», unngå for tette bånd til Sting. Ikke fordi han foretrekker Bob Dylan og Van Morrison, men fordi han ville bygge en organisasjon som kunne stå på egne bein. Det har vært en vellykket strategi. I dag er det bare tre regnskogfond igjen, det norske er størst.

Da Berntsen ble regnskogvenn

– I Norge er regnskog blitt en sak, som barn, unge og politikere er genuint opptatt av, konstaterer Løvold.

Det kunne fort vært annerledes, for etter den glamorøse lanseringen fulgte magre år. Hadde ikke Løvold fått lokket med seg daværende miljøminister Thorbjørn Berntsen til jungelen under FN-toppmøtet i Rio i 1992, hadde Regnskogfondet sannsynligvis vært historie.

– Berntsens opplevelser gjorde at han ga oss litt driftsstøtte. Senere gikk han inn i styret, for han ble genuint opptatt av saken. Direktekontakt med skogen er ekstremt viktig, det har vi sett gang på gang.

Løvold blir av bekjente beskrevet både som «mild, men bestemt» og «kompromissløs på regnskogens vegne». Selv mener han tålmodighet har vært hans viktigste egenskap, for det virkelig store gjennombruddet måtte han vente i 15 nye år på.

Gjennombruddet

I 2007 var global oppvarming blitt et brennhett tema. FN skulle arrangere klimakonferanse på Bali og Løvold øynet muligheten til å utrette noe stort. Sammen med Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet skrev han et brev til regjeringen og argumenterte for at Norge burde bruke 6 milliarder på regnskogvern i året.

De viste til Nicholas Sterns rapport, som ble utgitt året før, hvor den respekterte verdensbankøkonomen konkluderte med at skogvern er det aller billigste klimatiltaket. Lars & Lars vant gehør.

– Da vi fortalte folk på Bali at Norge skulle bruke 3 milliarder på skogvern, trodde de vi bløffa!

Et lite land kan vise vei

Han ler, tydelig stolt, for selv om de krevde det dobbelte, var dette en historisk høy sum. Ifølge Løvold viser skogsatsingen at det er mulig for et lite land som Norge å endre hele den internasjonale utviklingsagendaen. Den viser også hva små organisasjoner er i stand til å utrette, tilføyer Haltbrekken.

– Den kvelden unnet vi oss en halvliter, gliser Løvold.

Det er ti år siden nå. I dag omtaler Løvold satsingen som en «gamechanger», men ingen ubetinget suksess. De internasjonale mekanismene for overføring av pengene, deriblant Verdensbankens karbonfond og UN-Redd, er for byråkratiske, mener han. Dessuten er det for lite vilje til å gi skoglandene tilstrekkelig hjelp.

Og nå begynner det virkelig å haste.

– På grunn av avskoging begynner Amazonas snart å ødelegge seg selv, den klarer ikke å produserer nedbøren den er avhengig av. Det høres kanskje ut som dommedagsprofeti, men vi begynner å få innmari dårlig tid.

Trapper ned til 100 prosent

Men Regnskogfondets innsats skal ikke Lars Løvold lede lenger. Under Løvolds kommando er det «lille, romantiske initiativet» blitt til en profesjonell organisasjon med 52 ansatte, et budsjett på over 190 millioner og en ny, ambisiøs langtidsstrategi. Det er et godt tidspunkt å tre til side.

– Jeg har aldri tenkt at Regnskogfondet var «mitt», men jeg tenkte lenge at det var avhengig av meg. Det er flere år siden nå, sier han.

66-åringen har ingen planer om å pensjonere seg, til det har han for mye energi. Han skal fortsette som spesialrådgiver og «gjøre det han blir bedt om».

– Jeg trapper ned til 100 prosent. Jeg vil gå mer i dybden, være mer i felt, for det er det blitt lite av de siste årene. Sist jeg sov i hengekøye var med Kongen, sier Løvold og viser til majestetens reise til Brasil i 2013.

Forhåpentligvis blir det også mer tid til å lese, drikke vin, gå i fjellet og dra på hytta med kona Elisabeth. Kanskje en ferie til området alt startet i, men da uten en drikkfeldig kaptein bak roret. Gaviao-landsbyen har nemlig fått flystripe.