Hvorfor doble bistanden til Vest-Balkan?

Det overraskende signalet om mer bistand til Europas fattige hjørne i sørøst kom i forbindelse med stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk».

– Vest-Balkan kan eksplodere, og det kan skje raskere enn vi tror, sa utenriksminister Børge Brende da han presenterte stortingsmeldingen.

Planen for økt norsk innsats kommer etter flere år med en gradvis nedtrapping av norsk bistand til regionen, og i en erkjennelse av at utviklingen ikke har gått i ønsket positiv retning de siste par årene. Selv nærmere 20 år etter at krigene var over, er situasjonen på Vest-Balkan fortsatt skjør.

«Styrking av rettsstaten, samarbeid og forsoning mellom landene, utvikling av bærekraftige økonomier og styrking av sivilt samfunn skal fremdeles være prioriterte områder for norsk bistand. Vi skal også videreføre lange tradisjoner for samarbeid om forsvar og forsvarsreform. Tiltak mot religiøs radikalisering vil bli viet mer oppmerksomhet», heter det i Veivalgmeldingen.

Bosnia størst

Helt siden krigene brøt ut i det tidligere Jugoslavia i 1991 har Norge gitt ulike former for bistand til området. Om lag ti milliarder norske kroner tilfløt regionen fra det norske bistandsbudsjettet i perioden 1991 til 2008. Demokratibygging, menneskerettigheter og reformer i justissektoren stod sentralt. Bosnia-Hercegovina er det landet som har mottatt de største bidragene, mens det også har gått norsk bistand til Kosovo, Makedonia, Serbia, Kroatia og Albania.

Men bistanden er i dag på et klart lavere nivå enn for 5-10 år siden. I fjor ga Norge landene i Vest-Balkan 82 millioner kroner i bistand, hvorav 44 millioner kroner til Bosnia var det største bidraget.

– Nedtrappingen som vi og flere andre har hatt, møter nå en utvikling som krever det motsatte. Vi hadde planlagt en nedtrapping fram til midten av 2018. Samtidig ser vi nå at den overordnede positive utviklingen i området har snudd til stadig nye spenninger – både internt i landene og spenninger som truer med å slå over landegrensene, sier avdelingsdirektør Haakon Blankenborg i Utenriksdepartementet til Bistandsaktuelt.

Han forteller at utviklingen er blitt mer markert de siste par årene. Både EU og Tyskland har – i likhet med Norge – varslet en opptrapping av støtten.

Rettsstat og sivilt samfunn

Departementet arbeider nå med å konkretisere innholdet i den økte norske innsatsen som er varslet.

– Det er for tidlig å si nøyaktig hvordan det vil se ut, men hovedområdene vil være det samme som tidligere, sier Blankenborg.

Han forteller at det er igangsatt gjennomganger av programmer som Norge tidligere har gitt støtte til: domstolprogrammer i Bosnia, anti-korrupsjonsprogrammer i forsvarssektoren og jobbskaping gjennom næringsparker og innovasjon.

– Rettsstatsområdet vil være sentralt uansett og sivilt samfunn antar jeg vi vil holde et blikk på.

Stor usikkerhet

Avdelingsdirektøren mener at reformprosessene i samtlige Vest-Balkan-land går mye saktere enn det man forventet for bare to år siden.

– Det er også viktig å ha i bakhodet at selv de mest avanserte økonomiene, som for eksempel Serbia, fortsatt er ganske langt bak det nivået de var ved inngangen av 1990-tallet. Det setter også visse begrensninger for hva de er i stand til å gjennomføre, forklarer Blankenborg.

Internasjonale observatører deler den norske bekymringen for utviklingen i regionen.

«Uhindret presidentmakt, undergraving av lov og orden, fremmedhat rettet mot naboer og migranter, samt altomfattende økonomisk usikkerhet.» Slik oppsummerer Marko Prelec i International Crisis Group problemene i Balkan-landene.

«Når folk er desperate, er diktatorer mer attraktive enn demokrater – spesielt på Balkan der folk de siste 20 årene er blitt skuffet over politikerne som demokratiske prosedyrer har belastet dem med. Alle folkene i det tidligere Jugoslavia har et voksende fiendskap til demokrati og europeiske idealer,» skriver den Zagreb-baserte skribenten Miljenko Jegovic i bladet New Eastern Europe.

Tegn på ustabile forhold

Observatører mener flere hendelser den siste tida viser den ustabile situasjonen.

I april i år stormet 200 demonstranter parlamentet i Makedonia etter at en etnisk albaner ble valgt til ordfører. Men slaget står primært mellom to etnisk makedonske partier, mener ICG, og om manglende respekt for demokratiske prosesser.

– Makedonia gikk inn i en dyp politisk krise på grunn av en stor avlyttingssak. Det gjorde at landet har vært uten styringsdyktig regjering i lang tid, inntil det ble en løsning helt nylig, sier Blankenborg.

Han mener at motsetningene i Makedonia etter hvert har fått helt klare etniske overtoner. Det er spenninger både internt i de to store etniske gruppene og i betydelig grad mellom de etniske gruppene.

– Også Kosovo er politisk ustabilt. Regjeringer kommer og går og de har problemer med å få igjennom en rekke av de grunnleggende reformer og beslutninger som de må gjennomføre. Det gjelder alt fra en normaliseringsprosess med Serbia, til grenseavtaler med Montenegro. Under dette er også at framgangen på rettsstatsreformer går mye saktere både her og andre steder, sier Blankenborg.

Nedadgående spiral

ICG mener Bosnia er i «en langsom nedadgående spiral mot oppløsning». Bosnia-Herzegovina forblir et land med tre nasjoner og tre trosretninger: Bosniakker, serbere og kroater. Ingen liker dagens grunnlovssituasjon som ble innført gjennom Daytonavtalen. Men det er ingen enighet om hvordan grunnloven kan forbedres. Staten er stadig lammet.

Serbias president, Aleksandar Vucic er betraktet som Europa-vennlig, men karakteriseres også som stadig mer autoritær. Montenegro har vært politisk stabilt selv om korrupsjon er omfattende. Men under valget i mai kom det anklager om russisk innblanding og forsøk på destabilisering.

I tre av områdene er det grupper som gjerne vil bryte ut: Bosnias serbiske enklave Republika Srpska, Makedonias albanske område i nordvest, og Kosovos serbiske mindretall i nord. De vil heller knyttes til naboland med egen etnisk bakgrunn – men vet foreløpig at nye utbryterområder ikke vil bli anerkjent.

Rundt 900 av fremmedkrigerne i IS i Syria kommer fra Vest-Balkan-landene Albania, Bosnia-Herzegovina, Kosovo og Makedonia.

Stormaktsspill

Tyrkia og Russland prøver å sikre sin innflytelse. Russland vil bremse tilnærmingen til NATO og EU. Tyrkias president vil framstå som lederen for verdens muslimer. Og begge landene har sterke lokale allierte i Vest-Balkan. EU på sin siden har vært lammet av økonomisk krise og pågangen av flyktninger fra Syria, men vil gjerne styrke sin posisjon.

– Norge vil trappe opp sin bistand. Ligger det i dette også en bekymring for hvordan Vest-Balkan påvirkes av det storpolitiske spillet?

– Disse landene er hverken innenfor eller utenfor og ligger midt mellom EU og NATO-sporet. De er tydelig i en klemme når de store beveger seg. Det er absolutt en del av bakgrunnen, sier Haakon Blankenborg.