Sri Lanka holder pusten

– Det var helt utrolig! Stemningen var elektrisk! Alle bare gikk rundt og smilte! Jeg sitter på en kafé i Colombo sammen med en venninne som forteller om maktskiftet i landet som ingen hadde turt å håpe på. For første gang på ti år kan folk igjen nyte ytrings- og bevegelsesfrihet. Feiringen foregår i det stille, men folk er rakere i ryggen og gladere i blikket. Frykten har sluppet taket. I hvert fall for en stund.

Etter en svært blodig avslutning på 26 års borgerkrig der den tamilske frigjøringsbevegelsen LTTE ble knust i mai 2009, sikret den nasjonalistiske presidenten Mahinda Rajapakse seg utvidete fullmakter. Han og familiemedlemmene lå an til å skulle fortsette å lede den lille øystaten med hård hånd i uoverskuelig fremtid. Men det solide flertallet han hadde hatt og tatt for gitt, raknet. Selv de ultranasjonalistiske buddhistene som utropte ham til ”Konge” etter seieren mot LTTE, så seg til slutt lei på korrupsjon og maktmisbruk. Et underlig politisk fenomen oppstod. Den forholdsvis tilbakeholdne og beskjedne helseministeren Maithripala Sirisena gikk i november 2014 ut av regjeringen og erklærte seg som motkandidat til presidenten. Bak ham stod politisk elite fra alle partier.

Det er allment akseptert at den etniske konflikten på Sri Lanka oppstod som en reaksjon på at de to alternerende regjeringsbærende politiske partiene aldri har hatt evne til å etablere en inkluderende stat som hensyntar alle innbyggeres interesser. At toneangivende politikere fra de to store, alltid rivaliserende partiene på Sri Lanka, Sri Lanka Freedom Party (SLPF) og United National Party (UNP), sluttet opp om den samme motkandidaten, var et historisk enestående tilfelle. Til tross for at valgkampen dreide seg om korrupsjon og godt styresett, så landets etniske minoriteter håp i dette nye samarbeidet. Kunne den nye koalisjonen også løse det såkalte ”tamilske problemet”?

Det var tamilenes stemmer som avgjorde valgresultatet. Men ville ”Kongen” innrømme valgnederlaget? Luften stod stille. Han var hærens øverstkommanderende. Hæren valgte valgresultatet. Mahinda Rajapakse innrømmet nederlaget den niende januar.

Nye koster

Min tamilske venninne i Colomboer opprømt. Hun forteller hvordan selv venner hun oppfatter å være ”hardcore” singalesere lar seg begeistre av den nye presidenten. Før var hun journalist, men ble som så mange andre truet til taushet for åtte år siden da Sri Lanka ble et av verdens farligste land for journalister. Nå inviterer presidenten journalister som måtte rømme til utlandet tilbake. Selv tør ikke min venninne å ta opp pennen. Til tross for at det er nye koster på toppen, sitter fremdeles de samme aktørene og overvåker folks gjøren og laden. Hun vil avvente det kommende parlamentsvalget…

Regjeringen har lovet å skrive ut nyvalg. Mahinda Rajapakse og hans støttespillere er aktivt ute i pressen hver eneste dag og kritiserer regjeringen. Kan han komme tilbake?

– Nei! Jeg sier ikke at han ikke kan komme tilbake, men jeg tror ikke han kommer til å gjøre det – ikke enda hvertfall. Jeg sitter inne på det vesle kontoret til Jehan Perera, profilert samfunnsdebattant og leder av den norskstøttede tenketanken og fredsorganisasjonen National Peace Council. Kontoret hans er så godt gjemt at tuc-tuc-sjåføren måtte snakke med resepsjonisten på telefon to ganger før han forstod hvor han skulle kjøre meg.

– Nå er vi kvitt ekstremistene på begge sider; LTTE og Mahinda Rajapakse. Landet er igjen i hendene på mainstream-politikere som forstår hvilke grep som må til for å tilfredsstille både flertallsbefolkningen og de etniske minoritetene. Og de leverer! Perera nevner alle korrupsjonstiltalene som er tatt ut, alle mislighetene som er avdekket. Den nye dialogen med nabolandet India og med Vesten.

– Før var veien blokkert. Nå er veien åpen, men det er ingen rett vei, og den er lang. Mano Ganesan, lederen av partiet Democratic Peoples Front som samler stemmer fra tamiler som bor vest og sør i landet, har åpnet det lyse hjemmet sitt sør i Colombo for meg tidlig en lørdag morgen. Ganesan sitter i presidentens ”National Executive Council” som har ansvar for gjennomføring av presidentens valgløfter de første hundre dagene. Rådet drøfter hvordan politi og påtalemyndigheter, økokrim og anti-bestikkelseskommisjonen skal kunne tilføres nok midler for å stille korrupte myndighetspersoner for retten. Rådet diskuterer ikke politiske løsninger for tamilene.

Krigsforbrytelser

Internasjonalt har det haglet med anklager mot Sri Lanka om krigsforbrytelser begått i borgerkrigens siste fase – og også i tiden etter krigens slutt. Som et forsøk på å imøtekomme kravene fra FN, etablerte myndighetene i 2010 en ”Lessons Learned and Reconciliation Commission” (LLRC) som leverte sin rapport i slutten av 2011, ni måneder etter at FN slapp sin rapport om ”Accountability” der det beregnes at rundt 40.000 sivile ble drept i krigens sluttfase. Med det bakteppet må det kalles tidenes understatement når LLRC-rapporten tørt slår fast at ”tamilene føler misnøye på grunn av brudd på retten til liv og andre menneskerettigheter”. Man trenger ikke å ha doktorgrad i Versailletraktaten for å forstå at en militær seier ikke løser den underliggende politiske konflikten, og at en politisk løsning haster!

– Folk må få tilbake eiendommene sine, de må ha hus å bo i og tilgang til å dyrke jorden, rett til å etablere arbeidsplasser og dra ut å fiske, sier Ganesan engasjert. Han er ikke i tvil om at presidenten oppriktig ønsker at disse problemene skal bli løst, men han møter motstand i hæren.

– Det er en ren kolonisering som foregår i Nord. Som i Tibet og på Vestbredden, sukker Ganesan. Hvorfor skal hæren drive jordbruk og meierifabrikker? Hvorfor skal hæren drive luksushoteller og benytte folks private tomter til golfbane for seg og sine? De sa de skulle frigjøre folket fra LTTEs klør, i stedet okkuperer de bare tamilenes land.

Nye koster gir ny goodwill internasjonalt, særlig når de er vestligvennlige. Den nyvalgte presidenten klarte å framforhandle en utsettelse av lanseringen av FNs rapport om krigsforbrytelser på Sri Lanka. Begivenheten vil finne sted i Geneve i september 2015. Her forventes det at srilankesiske myndigheter skal legge fram en plan for hvordan anklagene om krigsforbrytelser skal behandles nasjonalt. Dette blir balansegang på tynn line. Tamilene i nord krever anerkjennelse som egen nasjon og kaller myndighetenes håndtering av tamilene for folkemord. Singaleserne i sør har endelig blitt kvitt terroristene som har skapt frykt og uro i tre tiår, og vil ikke høre snakk om verken krigsforbrytelser eller krigstribunale.

– For å være helt ærlig, jeg kan ikke se at det gjøres noe for å forberede landet på den kommende framleggingen av FN-rapporten, sier Mano Ganesan. -Først må regjeringen innfri valgløftene. Så må det avholdes valg. Så må vi gjennom denne FN-rapporten i september. Først da kan vi begynne å tenke på fremtiden, sier han.

Stillstand

Og regjeringen er ikke de eneste som venter med å ta stilling til veien videre.

– Ingen bedriftseiere våger å investere enda, alle avventer hva som skjer i parlamentsvalget. Det samme ser ut til å gjelde det internasjonale samfunn. Alle holder pusten og venter!Jeg har forflyttet meg 300 kilometer nordover til tamilenes historiske hovedstad Jaffna. Her ligger gamle krigsruiner og nybyggede pastellfargede hus om hverandre langs byens hovedgater. Tråsyklene har blitt erstattet av mopeder, og de gamle engelske femtitallsbilene har blitt erstattet med moderne asiatiske biler. Ellers er det meste som før. Jeg besøker den katolske presten Ravichandran som er et sentralt medlem i Jaffnas Tamil Civil Society Forum.

– Ingenting gjøres for oss. De er dyktige retorikere der nede i hovedstaden, men i virkeligheten skjer det ingenting. Vi har fått gjenvunnet ørlite grann ytringsfrihet, men vi overvåkes fremdeles hele tiden. Forskjellen er at vi ikke lenger trues og trakasseres. Men ved neste korsvei vil alt som dokumenteres kunne bli brukt mot oss.

Pater Ravichandran sukker oppgitt og forteller at mange intellektuelle i Jaffna er redde for at det internasjonale samfunn vil slutte å legge press på myndighetene, nå som Sri Lanka igjen har falt tilbake i den vestligvennlige folden, og byttet ut forholdet sitt til Kina med India, USA og EU. Så lenge regjeringen er vennligstemt overfor Vesten, vil Vesten se gjennom fingrene med hvordan den lille øystaten håndterer sine interne utfordringer.

– Våre krav er at landeiendommene som hæren har annektert skal leveres tilbake. Vi krever at politiske fanger som har blitt tilfeldig arrestert de siste 26 årene under Prevention of Terrorism Act skal slippes fri. Vi vil bli anerkjent som et eget folk, med eget språk, egen kultur og eget landområde. Vi ber ikke om en egen stat, men anerkjennelse av vår identitet som et eget folk. Men de gir oss ingenting. Absolutt ingenting, fastslår pater Ravichandran desillusjonert.