ANC – det skitne forfallet

Et vaklende praktbygg fra attenhundretallet står svartsvidd i sentrum av Cape Town. Det er bare et svart hull. Men det er parlamentet, og det brant ned dagen etter at de gravla erkebiskop Desmond Tutu fra St. George-katedralen rett over parken. Der lå han i den umalte plankekista, den billigste de fant. I begynnelsen av februar skal president Cyril Ramaphosa holde sin årstale til nasjonen, en pompøs forestilling med jagerfly i formasjon ute og brede damehatter inne. Men han kan ikke tale i ei branntomt. Presidenten må tegne landets begredelighet under åpen himmel.

Cyril Ramaphosa kan se fram til å fortelle historien om hvordan Sør-Afrika fikk kontroll over covid-19. Det var statsmannstakter over den gamle gruvearbeiderformannen da han formante folket til disiplin, og de tok ham på ordet. Men hva skal han si om vanstyret og korrupsjonen til forgjengeren Jacob Zuma? Den avdekkes nå i detalj, og det er bare den frie fantasi som kan overgå den plyndring av statskassa han bedrev gjennom ni år. Milliardsvindelen begynte og sluttet midt i regjeringspartiet, African National Congress (ANC). De skyldige sitter der fortsatt, og man kan undres over hva Nelson Mandela ville sagt om at partiet hans nå skal drøfte hvorvidt kriminelle kan sitte i partiets styrende organer.

Veien Sør-Afrikas president skal stake ut for sitt prøvede folk er kampen mot korona og korrupsjon. Dernest må han legge fram en plan for hvordan ungdom skal komme seg i arbeid. Halvparten av dem er arbeidsløse. Han må også forklare hvordan folk skal få sikker forsyning av strøm og vann, og offentlig transport. Alt har forfalt på grunn av evneløse, griske politikere. Det høres ut som en lettvint klisjé, men en ny rapport forteller hvor ubegripelig galt det kan gå.

Vanstyret avdekkes

Zondo-kommisjonen, under ledelse av høyesterettsdommeren Raymond Zondo, skal undersøke «påstander om statskapring, korrupsjon og bedrageri i offentlig sektor». I klartekst betyr det at vanstyret under president Jacob Zuma fra 2009 til 2018 skal avdekkes. I første delrapport avsløres det at 1400 mennesker har vært involvert i et nettverk i grenselandet mellom politikk og næringsliv, og svært mange av dem har tilknytning til ANC. Nesten alle har en tråd som ender hos Zuma.

Det ble bygget opp fiktive selskaper, agenturer og rådgivningsfirmaer som bare hadde til hensikt å flytte penger ned i lommene til de betrodde. De bygget om staten, slik at korrupsjon og underslag kunne gjennomføres innenfor forskrifter og regelverk. Dypt umoralsk, men innenfor lovens grenser. Zondo-kommisjonen har avslørt at det var mulig.

Sentralt i organiseringen står brødrene Gupta, tre indiske innvandrere som på rekordtid slo seg opp innen gruvedrift, transport, media og teknologi. De startet avisen The New Age, som snart fikk hele bevilgningen til offentlig avisstøtte. Kraftselskapet Eskom, som hadde styrerommet fullt av Zumas venner, ga store sponsorbeløp og annonserte for millionbeløp. Guptabrødrene opprettet flere konsulentbyråer som produserte helt unyttige utredninger, bestilt av selskaper de hadde kontroll over. Et konsulentengasjement over en måned strakk seg, uten at noen slo alarm, til over et par år. Millionfortjenesten gikk rett i lomma til brødrene, som sendte deler av overskuddet som betaling for tjenester presidenten trengte, enten til husbygging, utgifter til familien eller plassering i skjulte bankkonti. Ikke en randseddel var involvert i denne svindelvirksomheten, men det forekom også gammeldagse mafiametoder.

Pengesekker til Zuma

Hver måned i årene fra 2015 til 2017 leverte sikkerhetsminister David Mahlobi 2,5 millioner rand - tilsvarende en million kroner - til president Zuma. I løpet av de neste to årene ble månedsbetalingen økt til det dobbelte. Pengene - i kontanter - var en del av «Operation Commitment», styrt av presidentens eget nyopprettede byrå for overvåkning, State Security agency. Disse månedlige hemmelige pengesekkene skulle brukes til å påvirke dommer og etterforskere som gravde i 734 tiltalepunkter mot Zuma for korrupsjon, underslag og bestikkelser.

Zondo-kommisjonens første rapport handler også om hvordan Afrikas beste flyselskap, South African Airways, ble drevet fra suksess og overskudd til dundrende bankerott. Zuma satte inn en venninne som styreleder, Dudu Myeni. Hun var lærerutdannet og hadde ledet Zumas private stiftelse, men hun var totalt uegnet til å drive et nasjonalt flyselskap. I rapporten omtales hun slik: «Gjennom en blanding av forsømmelser, inkompetanse og tilsiktede korrupte hensikter demonterte hun selskapets standard som offentlig bedrift. Hun skapte en fryktkultur gjennom trusler, og tok operative grep som førte South African Airways inn i kaos og sammenbrudd.» Rapporten anbefaler at hun aldri mer må trå inn i et styrerom.

Også styreleder Myeni hadde månedlige besøk til sin venn presidenten med en pengesekk som inneholdt 300.000 rand, tilsvarende 170.000 kroner.

Systematisk ble samfunnet bygget om. Skatteetaten ble reorganisert med Zumas folk i ledende posisjoner. Etter hvert forsvant etatens kontrollavdeling og ble erstattet av presidentens menn. Rapporten viser hvordan den demokratiske kontrollen har forvitret under en president uten moralsk kompass. Det ble vanlig at selskaper som fikk statlige og kommunale kontrakter ga en godtgjørelse til regjeringspartiet ANC. Det er også vanlig at politikere har en løpende forretningsvirksomhet ved siden av politikken. Og de får gjerne kontrakter. Slik kan man, i et lukket system, overprise kostnader, og de som får svi, er de fattige som ikke får sine tjenester.

Intensjonene er korrupte, sier kommisjonen i sin rapport, og regler er blitt strukket, men holdt. Spørsmålet nå er hvordan samfunnet skal reagere.

Mandela: Pass dere for ja-menn

Hva ville Nelson Mandela sagt, om han så hvordan hans parti moralsk har forfalt? Det vet vi. Han så det komme, lenge før det antok sine groteske former. Han advarte mot dem som gikk inn i politikken med feil motiver: «Mange ser ut til å tro at medlemskapet i ANC skal gi mulighet for å innfri personlige ambisjoner om makt og adgang til ressurser for egen del.» Da Mandela gikk av i 1997, advarte han sine etterfølgere om faren ved å omgi seg med ja-menn. Han hadde sett i speilet at det allerede skjedde. Statskapringen var i gang og han så hvordan det også kunne føre til at demokratiet kunne bli «kapret».

Hvordan kunne ANC, stiftet i 1912 og befolket av frihetskampens helter og martyrer, forfalle til en mafialignende bevegelse? Det er ikke det minste rart, sier professor William Gumede ved Witwatersrand-universitetet i Johannesburg. ANC hadde en korrupt kultur allerede fra tiden i eksil, på sekstitallet, da bevegelsen var bannlyst i Sør-Afrika. Bevegelsen bygget opp et internasjonalt nettverk og etablerte sitt hovedkvarter i Zambias hovedstad Lusaka. Pengestøtten til ANC kom fra store selskaper og regjeringer, demokratiske og andre. Stundom kom pengene i kofferter, og det var mange grunner til ikke å føre offentlige regnskaper. Ledelsen ble organisert med mye hemmelighold, og diskresjon var en forståelig dyd. Men den skapte en korrupt ledelse, hvor man ikke hadde innsyn i de andre ledernes forvaltning av penger. Ingen demokratiske funksjoner var mulige, og dermed vokste det frem en kultur med plass til korrupte, udyktige og uærlige ledere. En av dem var Jacob Zuma. I rollen som etterretningssjef ved kontoret i Lusaka visste han alt om alle, og var den som organiserte hemmelighetene i bevegelsen. Alt dette tok han og de andre med seg hjem i 1990, da apartheid var over. ANC skulle omdannes fra en kampbevegelse med sin egen militære fløy til å bli et politisk parti. Fra hemmelige operasjoner til fullt innsyn. Det gikk ikke bra.

Kjeltringene skal tas

Cyril Ramaphosa vil modernisere ANC. Det betyr å lete seg tilbake til idealene de engang bygget på. Han har startet kampen mot korrupsjonen, men det må sjokkterapi til, for sviket går helt til topps og til bunns i bevegelsen. Zumas korrupte håndlangere krever makt og innflytelse. Ramaphosa har fått flertall for at tillitsvalgte som blir etterforsket for økonomisk kriminalitet straks skal suspenderes fra sine lederverv. Den første som røk ut var partiets egen generalsekretær Ace Magashule. Han er innblandet i en korrupsjonsskandale med et omfang på 150 millioner kroner. Han nektet å forlate kontoret, og ble derfor avsatt.

Om to år er det presidentvalg, og mot slutten av året skal ANC velge kandidater. Cyril Ramaphosa står trygt. Etter hans håndtering av koronapandemien går hans autoritet langt utenfor partiet. Men vil ANC vinne valget, som de pleier? Ved kommunevalget i fjor høst tapte de flere byer og må gå i samarbeid med andre partier. Det er en ny øvelse for et parti som har hatt all makt så lenge Sør-Afrika har vært en demokratisk stat. Først skal Ramaphosa vinne sine interne slag mot Zuma-tilhengere og korrupte ledere. Deretter skal han vinne et presidentvalg.

Men først skal Zondo-kommisjonen legge fram sine neste to rapporter om den korrupsjonen og det vanstyret som ANC har skapt og administrert. Det skal godt gjøres å vinne velgere for en slik forfallen bevegelse. Det kan likevel hende at det skjer. Sør-afrikanske velgere stemmer nemlig mer på drømmen om det Nelson Mandela lovet dem, enn det hans etterkommere leverte. Det er bare det at halvparten av den unge befolkningen ikke har møtt Mandela andre steder enn i historiebøkene.