Kuppet påvirker samarbeidet mellom universiteter i Myanmar og Norge
UTSYN: Universitetet i Oslo og universiteter i Myanmar har samarbeidet om ulike forskningsprosjekter i mange år. Det meste stoppet opp da militæret kuppet makten, skriver Johanne Sundby.
Vi vet ikke hvor dette ender. Vi vet ikke hvordan vi kan dytte i riktig retning.
For oss som driver med global helse har 2020 og 2021 vært rare år. Global helse er viktigere enn noensinne, men å drive med det er blitt vanskelig. Å reise ut, enten det er med Leger uten grenser eller Flyktninghjelpen er alltid mer risikofylt enn å være hjemme. Men med korona-spøkelser og hindringer over alt, er det å reise i felt blitt veldig omstendelig. De fleste av oss har holdt oss i Norge. Noen av dem som har reist ut, har stått i frontlinjene i smittesporing, vaksinering og klinisk bistand. De rapporterer om tilstander og utfordringer som får de fleste til å grøsse og glede seg over trygge hjemmekontor.
Et annerledes år
Vi som driver mer med kunnskapsinnhenting, må forholde oss til at den kunnskapen vi samler i år, for eksempel om helseforsikringer eller mesling-vaksiner, er basert på data fra et annerledes år. Noen av studentene fra utviklingsland er stuck i hjemlandet, noen kommer seg ikke hjem, deltidsarbeid er forsvunnet, og fremdrift på masteroppgaver og doktorgradsprosjekter henger som et spøkelse over dem.
Vi har i flere år samarbeidet med universiteter og helseministeriet i Myanmar. Vi har vært med på forskningsprosjekter om spisevaner, mental helse, prevensjon, sykdomsforekomst og mye annet. Vi har hatt møter om kvinnehelse, konferanser og kapasitetsbygging, og vi har hatt mange flinke unge burmesere på doktorgradsprosjekter. Min kollega Espen Bjertness hadde akkurat kalt inn til oppstartsmøte for en ny fase i samarbeidet. Og så smeller det, militærkupp og unntakstilstand. Selv om en god del av våre studenter er ferdige med sine studier, stopper det meste opp. Internett blir utrygt hvis det i det hele tatt er mulig å logge på.
Ønske om frihet
Vi får beskjeder via andre om at de fleste av de vi kjenner har kommet seg i dekning og dermed i sikkerhet. Men ting skjer så fort. Den unge, folkelige motstanden, som var fredelig og modig, ble møtt med vold og drap. Det er - slik jeg ser det - en skam at en lands militære styrker vender seg mot sitt eget folk. De som er betrodd våpen og krigsopplæring bør holde en sterk etisk standard. De skal forsvare folket sitt, ikke angripe det. Mange militære ledere i andre land fordømmer det som skjer i Myanmar.
Men det skjer altså. Vi får informasjon, og vi får nyheter, og vi får bønner om hjelp. Unge mennesker med utdanning, tro på fremtiden og en moderne innstilling ønsker frihet og demokrati. Folk jeg har oppfattet som sindige og fredelige blir plutselig rasende og fortvilet. Vi vet ikke hvor dette ender. Vi vet ikke hvordan vi kan dytte i riktig retning. Vi leverte nylig inn en doktoravhandling om bruk av prevensjon hos gifte kvinner i Myanmar, et kontroversielt, men fredelig tema med fokus på kvinners rettigheter. Plutselig er alt snudd på hodet. Nå dreier det seg om selve livsgrunnlaget, om å overleve, om å kjempe for livsgrunnlaget. Og ikke en gang Myanmar har sluppet unna koronaviruset.
Jeg var en gang i et land under et statskupp. Vi skandinaver ble evakuert. De som ble igjen, våre venner og kollegaer påpekte at «dere kan dra, vi kan ikke». Global helse og rettferdighet er ikke enkelt.
