Pandemien: Folk i Midtøsten og Nord-Afrika har fått lite i krisestøtte

Allerede før pandemien rammet i fjor slet landene i Midtøsten og Nord-Afrika med økende fattigdom. Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom steg fra 3,8 prosent i 2015 til 7,2 prosent i 2018, ifølge Verdensbanken. Ungdomsledigheten i regionen har vært den høyeste i verden de siste 25 årene, og regionen ligger på topp i FNs database for global inntektsulikhet.

Redusert vekst

Etter at koronaviruset begynte å spre seg, steg ungdomsledigheten til 28 prosent i gjennomsnitt, og det ble anslått at regionen ville tape 42 milliarder dollar i BNP til i 2020, basert på anslag for redusert vekst.

Store deler av befolkningen i regionen har vært nødt til å takle krisens konsekvenser med liten eller ingen støtte fra myndighetene, viser en ny rapport fra Inclusive Social Security Policy Forum (ISSPF), en tenketank drevet av forskningsinstitusjonen Development Pathways.

Rapporten en tar for seg 11 lav- og mellominntektsland i Midtøsten og Nord-Afrika, og finner at tre av landene ikke innførte kriseoverføringer til befolkningen i det hele tatt, mens seks av landene som ga sine innbyggere ekstra økonomisk støtte, investerte under 0,3 prosent av BNP i overføringene. Rapporten sier også at overføringene jevnt over var lave, og nesten halvparten kom som utbetalinger av engangsbeløp.

Marokko med store investeringer

Perioden som undersøkes er mars til september 2020, og landene som inkluderes er Egypt, Iran, Libanon, Palestina, Syria, Tunisia, Jemen, Jordan, Algerie, Libya og Marokko. Sistnevnte land stikker seg ut ved å ligge langt over de andre når det gjelder andelen av befolkningen som dekkes av kriseoverføringer (79 prosent) og andelen av BNP som ble investert i kriseoverføringer (2 prosent).

Til sammenligning klarte de andre landene som innførte kriseoverføringer kun å nå mellom 3 og 21 prosent av befolkningen sin. Libya, Libanon og Jemen overførte ingen krisekontanter i det hele tatt. Noe av grunnen til at myndighetene i Marokko klarte å nå så mange - i tillegg til en mer robust økonomi i utgangspunktet - var at de fant en ny måte å inkludere arbeidere i uformell sektor. Gjennom helseforsikringsdata og en nettportal registrerte de mange som tidligere ikke hadde vært inkludert i det sosiale velferdssystemet. På den måten kunne de sikre en minimumssum til arbeidsledige i uformell sektor, der mange hadde mistet inntekten etter at turismen uteble.

I Nord-Afrika ble antall turistankomster redusert med 62 prosent i 2020, og Marokko var blant landene i verden det gikk hardest utover sammen med Egypt, ifølge FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD). Egypt innførte egne kriseoverføringer til arbeidere i turistindustrien, i tillegg til dem i uformell sektor. Myndighetene i landet utvidet også allerede eksisterende ordninger som kontantstøtte til fattige familier og kvinnelige ledere på landsbygda, men investerte kun 0,08 prosent av BNP.

Innfører nye, utvider gamle

Ettersom pandemien også har resultert i at etterspørselen etter olje og gass har gått ned, har det påvirket oljeavhengige økonomier, slik som den i Algerie. Landet mistet opp mot 80 prosent av inntektene fra olje- og gassindustrien i fjor, og det hadde konsekvenser også i andre sektorer av samfunnet. For å hjelpe vanskeligstilte under krisen, innførte Algerie to midlertidige programmer: Et som ga støtte til små bedrifter, og et solidaritetsbidrag til fattige familier under Ramadan. Jordan innførte også ordninger som dekket husholdninger med lav inntekt, både ved å utvide eksisterende ordninger og inkludere flere i dem.

Etter Marokko var Jordan landet som investerte mest i kriseoverføringer, med 0,63 prosent av BNP. Det var også blant landene med høyest andel av befolkningen dekket: 21 prosent. Det samme hadde Tunisia, som innførte nye programmer som inkluderte husstander med eldre mennesker, samt husstander der én i husholdningen jobbet i uformell sektor, og husstander som oppdro fosterbarn.

Syria innførte også et nytt kriseoverføringsprogram der penger ble gitt til eldre, folk med nedsatt funksjonsevne og arbeidsledige. Kun 3.3 prosent av den syriske befolkningen ble imidlertid dekket av disse ordningene. Også Iran innførte en ny ordning for kriseoverføringer til lavinntektsfamilier der foreldrene ikke har jobb. Den dekket 12 prosent av befolkningen.

For lave, for få

Rapporten konkluderer med at selv om det er innført nye, sosiale ordninger under pandemien, er summene for lave og omfanget for lite. I en region der mange av «de nye fattige» tidligere tilhørte middelklassen, kan en manglende velferdsinnsats bidra til ytterligere sosiale spenninger, øke konfliktnivået og forstørre ulikheten mellom fattig og rik, ifølge rapportforfatter Daisy Sibun.

«En universell krise trenger et universelt svar», skriver hun, og refererer til sosiale ordninger som gjelder alle, uansett alder, kjønn, arbeidssituasjon og bosted: «Likevel har de fleste landene vært dårlig rustet til å sikre tilstrekkelig krisestøtte til innbyggerne sine, ettersom de ikke hadde solide velferdssystemer før krisen som lett kunne skaleres opp».