Norsk misjon i lys av kolonialisme og bistand 

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tone Bleies tilnærming til å belyse historien er vidtfavnende. Den tar utgangspunkt i Danmark- Norges tilstedeværelse på Indias østkyst med sine handelsenklaver i Trankebar og senere Serampore, en del av den begynnende europeiske ekspansjonen fra 1600-tallet. 

Bleie er ikke opptatt av den religiøse siden av misjonærenes motiver for å dra til det ukjente, vekkelsene og Jesu misjonsbefaling. Hun kaller misjonærene trosentreprenører som føyer seg inn i Europas imperialistiske og koloniale ekspansjon. De er en del av den europeiske oppdager- og erobringstrangen og en del av en mentalitet som er overbevist om at Europa har verdens beste sivilisasjon. Utferdstrangen kunne videre vært eksemplifisert med stiftelsen av Det norske misjonsselskap i 1842 og norsk misjon i Zulu og Madagaskar i forkant av Santalmisjonen, men nevnes ikke. I den britiske kronkolonien India var det opprør i 1855/56 blant Santalfolket, som protesterte mot utbytting av hvite kolonister. Det ble slått hardt ned på med den tids moderne våpen. Rundt 15.000 Santalere mistet livet. Misjonærene fra Norden ble velvillig mottatt av britiske myndigheter og britiske misjonærer, også fordi man så dem som mulige fredsskapere i et urolig område.

Selvrepresentasjon og realitet

I Bleies analyse er selvpresentasjonen til trosentreprenørene, at de var ensomme soldater for Kristus i den grønne jungelen, langt fra virkeligheten. De oppnådde å få store landeiendommer i Santal Parganas for misjonsstasjon virksomhet gjennom nært samarbeid med britisk koloniadministrasjon og Santali «chiefs», som misjonærene fra Norden oppnådde å få et tillitsfullt forhold til. Boken fører oss inn i motsetningsforholdet mellom Santalenes kollektive eiendomsrett og den europeiske insistering på privat eiendom. 

En hovedtråd gjennom boken er en komplisert framstilling av den svært omfattende Trust-lovgivningen fra 1880 som gir Santalmisjonen enorme eiendommer, der ledelsen forvalter disse på vegne av og til beste for de Santalkristne. Paternalisme var tidens holdninger overfor «de innfødte». Misjonen får etter hvert 27 misjonsstasjoner med tilhørende store eiendommer. Andre folkeslag med språk som Boroni og Bengali får etter hvert menigheter. Misjonen får også to te plantarser i Assam. Kirkene får et virke-område stort som Sør-Norge. Hvordan dette skjer, hvordan de protestantiske kirkene oppstår og ikke minst hvordan kirkene administreres, får stor plass i Bleies framstilling. Etter andre verdenskrig og Indias frigjøring fra Storbritannia, skjer smertefulle grense forskyvninger og Santalmisjonen har stasjoner i Øst-Pakistan/Bangladesh, Nepal og Bhutan.

Leseren får et nyansert bilde av tenkning i tiden som påvirket trosentreprenørene. Millenarisme, forestillingene om et tusenårsrike hadde i seg en visjon om en total omforming til bedre, lykkeligere samfunn. Haugianismen kombinerte aktivitet for å fremme levekår så vel som utfordring av prestenes autoritet ved å bruke lekmenn, grepet av vekkelsen, til å tale i forsamlinger. Skrefsrud, fattiggutten med fire års fengselsstraff bak seg, omvendt av vekkelsen, var også eksponert for Thranes arbeiderbevegelse. I hans virke, i forhold til og sammen med Santalfolk, kommer holdninger knyttet til likhet og rettferdighet til syne.

Pionermisjonærene som kulturbevarere 

Heldigvis, får leseren etter flere kapitler, nærbilder av pionermisjonærene. Bildene er både undrende og beundrende for hva som kommer på plass av skoler, utdanning av indiske evangelister, klinikker, hospitaler og to sykehus for spedalske syke. Både Skrefsrud og Børresen er dyktige håndverkere, de har som vi skal se, sett litt av verden og har sansen både for arkitektur og hageplanlegging. Stasjonsområder har også flotte bungalower som boliger. Men det som først og fremst blir løftet fram er transformasjonen av en muntlig litterær tradisjon i et språk uten skrift til et skriftspråk med bevaring av store mengder fortellinger med røtter langt tilbake i tid. 

Lars Skrefsrud er et språkgeni, lager ordbøker og grammatikk og nedskriver, alt sammen med framstående Santali kulturbevarere, deres fortellinger. Det går ikke mange år før undervisningen kan bruke lærebøker på Santali. Bemerkelsesverdig blir Skrefsrud gitt tittelen «chief» på livstid av lokalbefolkningen. Samtidig har han venner blant de britiske koloniadministratorer med høyest rang i Calcutta. Han var en kommunikasjonens mester og en folketaler av Guds nåde, noe som demonstreres i hans prekenturer over store deler av Norge, der han kunne samle tusener, og likedan da han dro fra kyst til kyst i USA i nesten to år på midten av 1890 tallet. Prekenturene samlet penger til virksomheten i India og bidro til utbredelsen av misjonsforeninger. Kort sagt var han i bokens framstilling en internasjonal superstar.

Bleie bruker stor plass på å beskrive misjonæren Paul Bodding (1865-1938), presteutdannet fra Gjøvik. Rekruttert av Skrefsrud kom han til Santalistan i 1890 og ble i høy grad dedikert til vitenskap knyttet til språk og etnografi: Viktige verker kom fra hans hånd: grammatikk, ordbøker, bibeloversettelse, nedskriving av folklore og lokal medisinsk kunnskap. 

Bleie har sett det som en viktig oppgave å løfte fram de lokale samarbeidspartnerne i denne produksjonen og dertil i hvor stor grad minnet om Boddings kulturelle bidrag blir tatt vare på i India i dag. Han forsynte også det nye etnologiske museet i Kristiania med store mengder gjenstander fra India. Bleie innfører sine lesere adskillig også i museumsvitenskap.

Kvinners betydelige innsats

Tone Bleie ser og beskriver også kvinner, flere av dem Santali, men størst plass får tyske Caroline Børressen, en av pionérene. Hun får intet mindre enn rollen som den personen som har betydd mest for å omskape Skrefsrud og Børresen til menn som har manerer og kan omgås sosialt i det gode selskap. Ordet etikette blir brukt flere ganger om det de, ved siden av riktige kleskoder, blir «opplært i». 

Hun løftes også fram som en profesjonell misjonær som etter få år har åpnet en internatskole for jenter på den første stasjonen, Benagaria. Etter Skrefsruds ønske på dødsleiet er det hun som blir utpekt som leder for misjonen etter hans død, i 1910. Det vil hjemmestyret i Norge ikke ha noe av. De kommer med mange grunner, men den mest hardtslående er at det er uhørt at en kvinne skal ha den posisjonen. 

Det ble Paul Bodding som overtok. Private brev fra tiden gir Bleie anledning til å utbrodere bilder av hvordan enkelte misjonærer ikke lever opp til de strenge forventende oppførselsnormene, og straffes for det.

Avslutningsvis får vi overgangen etter andre verdenskrig da FN blir skapt som en overordnet moralsk kraft i verden i arbeidet for fred. Norge begynner med utviklingshjelp, først i India, i 1952. Å løfte folk opp fra nød og uvitenhet blir en målsetting, ganske lik den misjonen har drevet med, men nå blir begrunnelsen en annen. Sekulær humanisme og solidaritet trumfer den kristne barmhjertigheten.

Boken er bemerkelsesverdig i sin grundighet, detaljrikdom og nye perspektiver på norsk misjonsvirksomhet. Forfatteren har en 40-årig forskerhistorie i områdene som blir beskrevet, der tidligere arbeider, særlig knyttet til kvinneforskning, får en plass i framstillingen. 

Litteraturlisten er på 50 sider, 21 av arbeidene her er Tone Bleies. Arbeidet med dette verket har pågått i 13 år, der innhenting av materiale har skjedd i USA og arkiv knyttet til Santalmisjonen i Norge, Minneapolis og København. Teksten og de innholdsrike fotnotene er utfordrende, men leseren drives framover fordi stoffet vekker nysgjerrighet.