– Skal vi løse klimakrisen, må vi se på arven etter kolonitiden

Vi sitter på Café Sonder, favorittkafeen til Raeesah Noor-Mahomed i Observatory, studentnabolaget i Cape Town. Rae, som vennene kaller henne, bestiller en chai latte og en croissant. Så finner 18-åringen fram garn og en heklenål fra veska.

– Jeg er så glad i å hekle, sier Raeesah Noor-Mahomed og smiler.

Hun går andre året ved University of Cape Town, som regnes som det beste universitetet i Afrika. Der tar hun fagene miljø- og geografivitenskap, antropologi og teater.

– Jeg elsker teater. Min første aktivisme var et forsøk på å øke folks bevissthet om klimakrisen gjennom performance. På skolen lærte vi tidlig at vi må spare vann, men ingen fortalte oss hvorfor. Vi skulle også lage ting av gjenbruksmaterialer, men det var mer fokus på det vi lagde enn hvorfor det er viktig å gjenvinne, forteller hun.

Det var først da Raeesah Noor-Mahomed begynte på høyere utdanning at hun så de store sammenhengene.

– Skal vi løse klimakrisen, må vi også se på arven etter kolonitiden. Vi må forstå hvordan klima og kapitalisme henger sammen, og sette spørsmålstegn ved gamle sannheter.

– Et liv uten natur

18-åringen vokste opp i Johannesburg med en yngre bror, en far som var mattelærer og en mor som var jurist. Familien er muslimsk og har røtter i India.

– Mamma og pappa var aktive i anti-apartheidbevegelsen. Da jeg var liten snakket pappa ofte om hvordan det var da han vokste opp og hvilke restriksjoner indere måtte leve under. Han er med andre ord ganske politisk, men det var først da jeg begynte å snakke om klimaet at det ble et tema i diskusjoner hjemme. Nå samler han artikler om klimaendringene til meg, og poster om klimasaken i sosiale medier.

Raeesah Noor-Mahomed beskriver Johannesburg, Sør-Afrikas økonomiske nav, som en by der det er langt til natur og grønne områder. Byen ble grunnlagt under gullrushet på 1800-tallet og selv om gullets betydning ikke lenger er like fundamental for den sørafrikanske økonomien, er det fortsatt en industri som sysselsetter tusenvis av sørafrikanere og afrikanske migrantarbeidere, i tillegg til annen gruveindustri.

– Det finnes steder i Cape Town hvor det er usunt å leve. Likevel bor de fattige der. En jente på min alder fortalte nylig at hun hadde mistet skolegang på grunn av klimaendringene. Oversvømmelser hadde forurenset vannet i området hun bor, men helseklinikken i nærområdet hadde ikke kapasitet til å hjelpe da hun ble syk, så hun måtte bli hjemme fra skolen. Ser man på hele hendelsesforløpet, er det enkelt å forstå hvordan ulike samfunnsspørsmål har forbindelse til klimaet, sier Noor-Mahomed.

Les også: – Penger er lite verdt om planeten vår dør

Protest utenfor skolen

I 2020 gjennomførte hun sin første klimaaksjon.

En fredag satte hun seg i protest utenfor skolen sin, Parktown High School i Johannesburg, og krevde at Sør-Afrika skulle erklære klimanødrett.

Etter den første fredagen fikk Rae selskap av andre elever og støttespillere. Senere rammet koronapandemien, men at Sør-Afrika gikk i lockdown satte ikke en stopper for 18-åringens engasjement. Da restriksjonene ble fjernet og det igjen ble mulig å reise, sto klimamøtet COP26 i Glasgow for døren.

– Jeg hadde sikret akkreditering, men hadde ikke råd til å betale for flybilletter eller et sted å bo. Da startet venner i klimabevegelsen en crowdfunding for å finansiere reisen.

Men toppmøtet i Glasgow ble en stor skuffelse, og en utfordring rent følelsesmessig.

– Selv om jeg var på møtet, føltes det som om jeg ikke var der. Vi [aktivister] fikk ikke delta i diskusjonene og hadde ikke adgang til de som har makt til å forandre. Det var som å sitte på første rad og bli fullstendig ignorert, sier Noor-Mahomed oppgitt.

Les også: «Det er viktig at vi afrikanere forteller afrikanske historier»

– En uhørt uttalelse

Like etter, ved utgangen av fjoråret, sammenlignet Sør-Afrikas energi- og gruveminister, Gwede Mantashe, klimaaktivisme med «en form for apartheid og kolonialisme». Han mente aktivister motarbeider landets utvikling og later som de bryr seg om miljøet.

– Jeg syntes det var en helt uhørt problematisk uttalelse. Han mente at fordi klimaaktivister motsetter seg utvinning av fossilt brensel, så hindrer vi landets utvikling. Men hva er egentlig «utvikling»? Det er jo den såkalte utviklingen i Vesten som er hovedårsaken til klimakrisen, sier Noor-Mahomed.

For Raeesah Noor-Mahomed er matproduksjon en av grunnpilarene i et bærekraftig samfunn. Hun er ingen talsperson for veganisme, tvert imot er hun redd det skal bidra til en ny konsumkultur og bli en form for grønnvasking.

– I stedet handler det om hvordan vi produserer maten vår og hvordan den havner på vårt bord. Jeg vil se på lokale løsninger og ønsker meg et samfunn hvor menneskene kan leve nær naturen og dyrke sin egen mat og ha sine egne høner. Det systemet vi har i dag fungerer ikke. Vi må erstatte det med et som bygger på at vanlige mennesker, alle vi på grasrota, får bestemme over egne liv.

Samtidig ser hun det hun opplever som apati i samfunnet. Hun ser det blant studentene på universitetet, som ikke synes klima angår dem. Men også blant de mest utsatte, som opplever at de har mer akutte utfordringer enn det som handler om klima.

– Men det er ikke riktig å si at de ikke bryr seg. Den som er sulten og bekymret for fremtiden har ikke alltid overskudd til å bry seg om klimaendringer. Det sa jeg til miljøministeren da hun mente det var de unges ansvar å endre folks holdninger. Ærlig talt, hvordan kan hun mene at denne krisen er vårt, de unges ansvar?

Chai latten er halvdrukket og croissanten ligger nesten urørt på tallerkenen. Raeesah Noor-Mahomed ber om å få ta den med seg i en pose. Hun har en avtale om visning på en ny studenthybel, før hun skal videre på universitetet.

– Det som driver meg er mennesker. For jeg opplevde at de ignorerte oss på klimatoppmøtet i Glasgow, men samtidig så jeg hvor mange som kjemper samme sak som meg. Jeg ble kjent med andre aktivister som fortalte om sin virkelighet og hvordan de påvirkes direkte av klimaendringene. Så hvilken rett har jeg til å gi opp håpet, når de som virkelig er utsatt fortsatt kjemper for forandring, sier Raeesah Noor-Mahomed.