Endelig kan klimatiltak flyttes fra Nord til Sør gjennom kvotehandel

Det ble felt bitre tårer i sluttminuttene av klimakonferansen i Glasgow over Indias krav om å opprettholde effektive subsidier av fossil energi. De forblindet oss fra å se det utrolige gjennombrudd for landene i Sør: Internasjonal handel av klimakvoter skal telle for de nasjonale målsettingene under Paris-avtalen!

Det betyr at ett tonn redusert CO2-utslipp i Sør kan avskrives på karbonregnskapet i Nord, hvis vi bare betaler prisen de forlanger. Et eksempel fra Colombia: For bare 4 USD pr tonn CO2 iverksetter indianske og afrocolombianske samfunn prosjekter som sikrer klimagevinsten av unngått avskoging i den colombianske regnskogen. Økt biodiversitet og mer regn som forhindrer uttørking andre steder er tjenester som følger gratis med på kjøpet.

Og sammenlign det med tiltak her hjemme. Elbilpolitikken er anslått å koste 1200 USD per tonn CO2 i tapte skatteinntekter og andre utgifter. I tillegg sprenger vi vei i fjellheimen for å montere vindkraftturbiner som produserer strøm til elbilene, en negativ naturkostnad som ikke er inkludert i regnestykket. Et annet eksempel er biodiesel hvor klimagevinsten i dag prises til 350 USD pr tonn CO2 på det frie markedet, ifølge bransjen selv.

Klimatiltak er med andre ord mindre effektive hos oss. Nå kan vi derfor redde regnskogen og bygge ut alternativ energi i Sør, og dermed også redusere fattigdommen, ved å overføre noe av disse klimapengene fra Nord.

Hvor er jubelen?

Likevel er det ingen vill jubel å høre hverken fra klima- eller utviklingsmiljøer, snarere en tom stillhet. Erfarne klimaforhandlere sier riktignok selv at de felte en tåre over endelig gjennomslag etter 30 års kamp. Vår egen klima- og miljøminister Espen Barth Eide, som sammen med Singapores representant hadde ansvaret i Glasgow for å framforhandle en enighet om Parisavtalens artikkel 6 om karbonhandel, virket fornøyd da han sliten ble intervjuet på Dagsrevyen etterpå. Så hvorfor så tilbakeholdende med jubelen?

Miljøbevegelsen frykter at vi skal få færre klimatiltak her hjemme. De sier rett ut at kutt i Sør ikke må settes opp mot kutt i Nord. Det er et urealistisk ønskemål, og strider med markedsfunksjonen som allokerer ressurser dit hvor man får størst utbytte av dem.

Både husholdninger og finansministere forholder seg til budsjetter hvor en og samme krone ikke kan brukes til flere formål. De som er skeptiske til kjøp av kvoter fra land i Sør mener med andre ord at vi fortsatt skal redusere med 55% innenlands innen 2030 (noe som i beste fall er upresist siden norsk industri og energisektoren kan kjøpe EU-kvoter). Kjøp av kvoter fra land i Sør skal komme i tillegg.

En slik tilnærming vil øke de norske forpliktelsene og dermed klimautgiftene, noe som virker politisk urealistisk med Ap og Sp i regjering og deres frykt for folkelig opprør. Vi får dermed ingen nye tiltak i Sør, men snarere videreføring av proteksjonisme for å hjelpe byggingen av den nye grønne industrien her hjemme. Det politiske målet er vel så mye å skape norske arbeidsplasser som å hindre oppvarmingen av kloden.

Bedre grunnlag for kvotesalg

Det hersker også betydelig skepsis til måten den vedtatte kvotehandelen skal skje på. For det første har det vært påpekt at det viste seg svært vanskelig å garantere at Clean Development Mechanism-prosjektene (CDM) under Kyotoavtalen faktisk reduserte karbonutslippet.

Vi har imidlertid nå kommet mye lenger i måling av resultater og utforming av prosjekter og kan dermed bedre sikre oss mot slik uteblivende karbonreduksjon.

For det andre er det også frykt for at land i Sør vil redusere sine egne forpliktelser for å selge kvoter til land i Nord i stedet for. Dette virker lite troverdig siden landene nettopp lever opp til forpliktelsene som følge av press fra andre land. Effekten vil trolig være motsatt. Når de får rikelig betalt for eksempel for å verne deler av regnskogen, kan de dermed finansiere vern av det hele, og mellomlegget vil da være en økning i egne forpliktelser.

Men forventninger endres dynamisk. Hvis økt evne til å redusere karbontuslipp gir høyere krav utenfra, vil ledere i Sør være skeptiske til å starte vern mot betaling i utgangspunktet siden de frykter at det bare blir møtt med tilsvarende høyere krav fra Nord.

Billigere å bygge ut i Sør

Det kan også med god grunn hevdes at tiltak i Nord og Sør ikke er helt sammenlignbare selv om et tonn karbon gir like stor skade i atmosfæren uansett hvor det slippes ut. Det skyldes at tiltak består av både utbygging av prosjekter med kjent teknologi (heretter utbygging) og utvikling av ny teknologi (heretter innovasjon).

I Nord utvikler vi for eksempel stadig større og mer effektive vindkraftturbiner. Ved å sette opp disse høster vi erfaring og kan dermed forbedre dem ytterligere. Men hvor mange trenger vi for å lære - 10, 100 eller 10 000?

For hvert nytt prosjekt lærer man mindre og mindre. Og siden det er billigere å implementere i Sør, får vi mer klimaeffekt ved å flytte pengene dit. Land i Sør kan i det hele tatt ha et komparativt fortrinn på klimaprodukter med mye «strandet» grønn energi. Strøm fra solcellepaneler i Atacama-ørkenen i 2500 meters høyde i Chile koster 13 øre/kwh å produsere.

Det blåser konstant 10-12 m/s i ørkenhalvøya La Guajira på den colombianske karibiakysten. Disse landene har både ekspertise og arbeidskraft for hydrogen, aluminium og annen kraftkrevende industri. Så vi bør la Sør overta slike industrielle prosesser og heller selge strømmen til forbrukerne i Europa som betaler både 2, 3 og 4 kr/kwh.

Trenger også innovasjon

Vi kan dessuten få de samme positive ringvirkning av utbygging på innovasjon i Sør. Effekten kan faktisk være større i Sør enn i Nord siden innovasjonsnivået har vært svært lavt, og det dermed er mulighet til å høste mange lavthengende frukter. Land i sør kan også ha komparative fortrinn i helt andre typer fornybare energier.

Her tenker jeg særlig på produksjon av biomasse for bioenergi/biodrivstoff siden planter vokser sju ganger raskere nær ekvator enn hos oss. Det er imidlertid vanskelig å organisere dyrkingen av store områder i Afrika og Latin-Amerika effektivt. Det framkommer tydelig av for eksempel Norfunds beslutning om å dreie investeringene fra primærlandbruk til videreforedling.

Vi trenger på dette området innovasjon innen sosial organisering og markedsutvikling. Så selv om teknologien bak bioenergi er kjent, må det betydelig læring gjennom prøving og feiling før de lykkes med å anvende den godt. En slik prosess er like mye innovasjon som å utvikle nye tekniske duppeditter.

Utbygging eller innovasjon?

En god økonom som ønsker best mulig resultat for de pengene som brukes på klima vil dermed både avveie tiltak i Sør opp mot tiltak Nord på den ene siden og utbygging opp mot teknologiutvikling/innovasjon på den annen side. Det er mye som tyder på at vi investerer altfor lite i den siste kategorien, og at vi heller brenner av pengene på utbygging av den teknologien vi måtte ha til rådighet akkurat nå.

De 100 meter høye vindturbinene bygd for bare noen år tilbake produserer betydelig mindre enn dagens 200 meter høye utgaver. Og de nye kan plasseres på havet uten varig naturødeleggelse. Vi kunne etablert nye universiteter, økt antall studenter og mangedoblet forskningskapasiteten for de pengene. Hvilken effektiv teknologi ville vi da ha utviklet allerede i dag, og hvor mye større ville sannsynligheten for å virkelig å nå nullutslippsmålet i 2050 vært?

Dette kan virke spekulativt siden jeg ikke har funnet noen god utregning av optimal fordeling mellom utbygging og innovasjon å henvise til. Det betyr imidlertid at politikerne også mangler denne innsikten, og de er dermed like spekulative når de i dag fastsetter en fordeling. For en beslutning må de jo ta.

Vi har alltid kunnet vurdere utbygging opp mot innovasjon. Det er vår unnlatelsessynd at den diskusjonen aldri har kommet skikkelig i gang. Den nye muligheten for fri karbonkvotehandel vedtatt i Glasgow gjør imidlertid at vi endelig kan velge mellom å investere hjemme eller ute.