Nytt klimafond – nye dilemmaer

Omtrent samtidig som hetebølgen rammet Canada, flommen Tyskland og tørken Madagaskar, annonserte regjeringen, med statsminister Erna Solberg og utviklingsminister Dag Inge Ulstein i spissen, at de vil sette av 10 milliarder kroner over fem år til et nytt klimafond. Fondet skal bidra til økte investeringer i fornybar energi, særlig i land med store utslipp fra kullkraftverk. Det vil i all hovedsak bety asiatiske land.

Klimaorganisasjonen Zero som har jobbet for dette lenge, håper andre land vil la seg inspirere i forkant av klimatoppmøtet i Glasgow senere i år. En slik inspirasjon trengs. Ifølge Det internasjonale energibyrået IEA må de årlige investeringene i fornybar energi i utviklingsland syvdobles fra dagens nivå frem mot 2030, dersom vi skal målet om 1,5 grader global oppvarming.

Samtidig er det noen krevende spørsmål knyttet til opprettelsen og forvaltningen av fondet. Disse er det viktig at diskuteres når saken skal behandles av Stortinget i høst.

Manglende demokrati

Flere av landene Norge nå skal øke sine klimainvesteringer i, er land med svake styresett og udemokratiske institusjoner. Selv om det gjerne hevdes at autokratier og «sterke stater» er bedre på å fremme vekst og utvikling, viser nyere forskning tvert imot at dette er feil. I demokratier er den økonomiske veksten bedre, og bidrar i større grad til å redusere fattigdom og forskjeller enn i autokratier.

Det betyr at vi ikke må være naive og tro at investeringene skjer i et vakuum eller ikke kan ha negative implikasjoner på et lands utvikling eller folkene som bor der. Å investere i naturressurser, som for eksempel vind- eller solenergi, dreier seg nemlig ikke kun om teknologiske løsninger og markedsmekanismer. Det er i all hovedsak en politisk handling, som det ofte kan være uenighet om. Det er bare å tenke på alle eksemplene på motstand og lokale opprør mot vindmøller her i Norge. Den samme motstanden finnes også andre steder.

I verste fall kan prosjektene Norge går inn i, bidra til å øke de økonomiske forskjellene, skape politisk splittelse og undergrave lokalbefolkningens rettigheter. I beste fall lykkes man med å ta lokalbefolkningen med på råd og beslutningsprosesser, respektere landrettigheter og fordele ressurser, men dette krever gode og grundige politiske og økonomiske foranalyser og tett oppfølging av prosjektene.

Slik sett er det positivt at det er statens investeringsfond for utviklingsland, Norfund, som har fått i oppgave å forvalte fondet. Norfund har relevant erfaring fra å drive med denne typen investeringer, og har god kompetanse om markedene de nå skal inn i. Likevel innebærer det å være en minoritetsinvestor at de vil måtte samhandle med andre finansieringsinstitusjoner og investorer som ikke nødvendigvis har demokratisk forankring og fordeling som mål. For Norfund må derfor demokratiske prinsipper og krav om lokal deltakelse være en integrert del av alle fornybarprosjektene.

Norske utslipp

Det er heller ikke mulig å unngå elefanten i rommet: våre egne høye utslipp. Skal Norge ha troverdighet (og samvittighet) til å være en klimaforkjemper internasjonalt, må vi gjøre mer for å redusere egne utslipp. Det betyr at vi må bort fra den nåværende politikken som lener seg på at markedet skal løse klimakrisen. Hadde det vært mulig, hadde vi vært i mål allerede. Tydelige politiske grep som går utover prissetting av CO2-utslipp trengs. Da snakker vi om avgifter, krav til offentlige anskaffelser, subsidier, forbud og påbud, økt risikokapital og statlig eierskap. Dette må skje samtidig som vi tar hensyn til vanlig arbeidsfolk og ikke øker forskjellene.

Norge kan og må gjøre mer for å drive det rettferdige grønne skiftet framover. Klimafondet er ett av mange skritt som må tas. Samtidig må vi ha flere tanker i hodet på en gang. Derfor får vi håpe at fondet ikke bare vil inspirere andre land, men også våre egne politikere til å strekke seg enda lengre for å finne bærekraftige løsninger på vår tids aller største utfordring.

Mer til tilpasning

Hele klimafinansieringsspørsmålet fortjener en bredere debatt. Det trengs veldig mye mer kapital til dette arbeidet, både hjemme og ute. Slik sett er det ikke vanskelig å være enig med SVs Kari Elisabeth Kaski som mener regjeringen kommer for sent med for lite. Det holder ikke å sette av 10 milliarder til å redusere utslipp. Mer må på bordet, og mer må brukes på klimatilpasning. Altså både for å håndtere virkningen av klimaendringer som allerede skjer, og forberede seg på framtidige konsekvenser. Altfor lite av dagens klimafinansiering til utviklingsland går til klimatilpasning. Klimaendringene skjer nå, og rammer de fattigste hardest - til tross for at de har gjort minst for å skape dem.

Det store spørsmålet er hvor pengene skal komme fra. Det nye klimafondet består av en hybrid modell hvor 1 milliard årlig skal tas fra Norfunds egenkapital, og 1 milliard fra statsbudsjettet, ikke fra bistandsbudsjettet, men såkalt under streken. Det betyr at regjeringen bruker oljepenger utover den summen man årlig har satt av til bruk i budsjettet. Det siste har vært viktig for KrF, og de skal ha honnør for å ha vunnet fram i de interne forhandlingene på dette. At ikke noe skal tas fra bistanden, er likevel en sannhet med modifikasjoner. En tapsavsetning på 25 prosent skal nemlig gå fra den ordinære bistanden, og Norfunds bevilgninger er i utgangspunktet også bistandsmidler.

Enorme behov

Det gjenstår imidlertid å se om regjeringen, også den som sitter etter valget i høst, samt andre lands regjeringer framover vil klare å mobilisere de enorme økonomiske ressursene som trengs for å stanse den globale oppvarmingen, uten å røre bistanden. Med svake utsikter til videre økning av den totale globale bistanden, er det heller ikke usannsynlig at klimabistand på sikt vil fortrenge annen bistand, all den tid klimaendringene får større konsekvenser og krever mer ressurser og tiltak. Det vil derfor være en gledelig overraskelse om Norge bidrar til å påvirke andre land til å ikke bruke av bistandsbudsjettet til klimakrafttaket som må komme

Flere land har de siste årene kuttet, eller truet med å kutte i sine bistandsbudsjetter. Sist ute var Storbritannia som kuttet fra 0,7 til 0,5 prosent av brutto nasjonalinntekt. Kuttene får allerede negative konsekvenser for utdanning, humanitært arbeid, vann og sanitær. Gitt den dramatiske situasjonen mange utviklingsland nå står i som følge av Covid-19, er det ekstra beklagelig med kutt. Ifølge FN trengs svimlende 2,5 billioner dollar ekstra etter koronapandemien for at utviklingslandene skal holde seg på samme kurs for å nå FNs bærekraftsmål i 2030.

Å redusere CO2-utslippene er den største globale utfordringen vi står overfor, men det vil være trist om livsviktige barnevaksiner eller støtte til menneskerettighetsforkjempere får lide under dette.