Klimafinansiering eller -kolonialisering?

På slutten av fjoråret stod i klimafinansieringens tegn, både gjennom Hurdalsplattformen og klimatoppmøtet i Glasgow. Skal vi ta vår tids største utfordring på alvor, må vi sette av finansiering. Selv om forpliktelsene overfor er tydelige, blir det vårt ansvar å finne svar på spørsmålene om hvordan, hvor, for hvem og på bekostning av hva.

Hurdalsplattformen lover satsning på fornybar energi i det internasjonale klimaarbeidet, og bedyrer at Oljefondet skal være et klimafond. Solbergregjeringen la i sitt budsjettforslag frem Klimainvesteringsfondet, som skal forvaltes av Norfund med mandat til å «investere i fornybar energi i utviklingsland». Gjennom forhandlingene under COP 26-møtet i Glasgow forpliktet Norge seg til å doble sin satsning til en samlet årlig klimafinansiering på 14 milliarder innen 2026. Det er tydelig at klimafinansiering setter premisset for diskursen for Norges utviklingspolitikk framover.

Etter 45 års solidaritetsarbeid med grasrota i Latin-Amerika, har Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) kommet tett på flere eksempler på fornybar energi-prosjekter som ikke evner å ta hensyn til mennesker og natur i tilstrekkelig grad. Dette til tross for at det ligger en rekke internasjonale lover og retningslinjer hos både ILO, OECD og FN som har som hensikt å ivareta blant andre urbefolkningenes interesser. Vår erfaring er at fornybar energi-prosjekter som vannkraft, solcelle- og vindparker i Latin-Amerika svært ofte kommer i konflikt med lokalbefolkningens rettigheter. Disse prosjektene bygger ned matjord, og de bygges ut på bekostning av sårbar natur når de ikke er tilstrekkelig forankret i lokale prosesser og behov. Selv om hovedpoenget er å kutte utslipp, må prosjektene sees i en helhet der også natur og menneskerettigheter tas hensyn til.

Klima over miljø?

Vi kjenner problematikken godt fra Norge: klima settes opp mot miljø. Makro over mikro. Fornybarprosjekter finansiert av interessenter fra ulike steder i verden igangsettes med legitimitet i samfunnsnyttig produksjon av viktig grønn og fornybar energi. Selve løsningen på klimakrisa. Det er liten tvil om at fornybar energi-prosjekter i et makroperspektiv er gode tiltak for utslippskutt og klimagevinsten kan være stor. Men hva så med miljøet? Diskusjonen om produksjon av kraft på bekostning av lokalt miljø og lokal bruk av naturressurser, er like gammel som norsk industrihistorie. I nyere tid står steile konflikter om utbygging på Mongstad, Mardøla, Alta, Repparfjord og Fosen sterkt i vår hukommelse.

De har vært gjenstand for folkelig mobilisering i lokalsamfunn, så vel som nasjonale folkeaksjoner og dannelse av miljøvernorganisasjoner. I de to sistnevnte begynner vi å se en større politisk vilje til å også ta hensyn til mikroperspektivene, altså hensyn til lokalt dyre- og planteliv, tradisjonell bruk av de aktuelle områdene og lokalbefolkningens demokratiske rettigheter. De er kanskje ikke er så mikroskopiske likevel. Aksjonsleiren i Repparfjorden kunne juble da anleggsarbeidet ble satt på vent av Hammerfest kommune i oktober. I høst kom også dommen der Høyesterett fant at vindmølle-anlegget på Fosen ble bygget ut i strid med urbefolkningens rettigheter. Dette er innrømmelser som kommer etter lang politisk kamp, folkelig mobilisering og iherdig bruk av ytringsfriheten. Den er ikke alle forunt.

Finn en bakgård

Solscelleparkene Los Prados og Agua Fria i Honduras er delfinansiert av norske klima-investeringer, gjennom blant andre Norges statlige investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund. Prosjektene utgjør en del av den honduranske regjeringens satsning på bærekraftig kraftproduksjon. Problemene sto i kø for prosjektene. For det første var det ingen i lokalsamfunnene som ble konsultert i forkant av utbyggingen. Det resulterte i at solcelleparkene bygget ned matjorda til en lokalbefolkning som er avhengig av jordbruk. En ulykke kommer sjelden alene, og dette har i sin tur ført til avskoging og sosiale konflikter i området. Norfunds prosjektforvaltere er uenige i kritikken. Det hjelper dessverre lite når lokalbefolkningens opplevelse er en ganske annen.

Det nye Klimainvesteringsfondet skal forvaltes av Norfund, og arbeidet skal starte allerede i 2022. Bortimot halvparten av Norfunds portefølje består allerede av investeringer i fornybar energi, og satsningen skal styrkes ytterligere med det nye klimainvesteringsfondet. Vi må ha tydeligere prosedyrer på plass, dersom klimainvesteringsfondet skal fungere konstruktivt uten å overkjøre mennesker og natur. Vi kan ikke tillate rettighetsbrudd, bare fordi prosjektene er flyttet ut fra vår egen bakgård.

Hva må til?

Derfor mener vi at dersom klimainvesteringsfondet realiseres, må det foreligge helt tydelige regler og prosedyrer for ivaretakelse av natur og menneskerettigheter, som innebærer:

1. Hensynet til marginaliserte grupper

Hensynet til lokalbefolkningen er essensiell i fornybar energi-prosjekter. Vi må sørge for at investeringsprosjektene vi går inn igjennom fondet er lokalt forankret, og at internasjonale lovverk som ILOs konvensjon om urfolk respekteres. Som i eksempelet fra Honduras, er det ofte marginaliserte grupper som urfolk, afroetterkommere og småbønder sine rettigheter som må vike for slike prosjekter. Dette er også kontraproduktivt da det ofte er disse gruppene som har best kompetanse på bruk og bevaring av biologisk mangfold og naturressurser i egen region.

2. Konsekvensutredninger, konsultasjoner og lokalt samtykke

For å sikre at fornybar energi-prosjekter ikke går på bekostning av lokalbefolkningens rettigheter må det i forkant av prosjektinngåelse foreligge grundige konsekvensutredninger, konsultasjoner og høringer på både offisielle og lokale språk. Fornybar energi-prosjekter kan komme i konflikt med lokalbefolkningens interesser som for eksempel tilgang til jord og naturressurser. Slike prosjekter står ofte til hinder for oppfyllelse av tradisjonelle og kulturelle rettigheter.

3. Unngå grønn kolonialisme

Prosjektene må komme lokalbefolkningen til gode, slik at ikke grønn energi eksporteres ut og lokalbefolkningen står igjen med kostnadene. Goder kan være i form av arbeidsplasser, at produksjon for hjemmemarkedet prioriteres (for eksempel solceller og vindkraft), og at de fornybare energi-prosjektene ikke fratar lokalbefolkningen deres livsgrunnlag. Med andre ord må vi sørge for at energi-prosjekter i det grønne skiftets navn ikke er med på å forsterke og forverre århundrer med kolonisering, hvor lokalbefolkning blir fratatt land og rettigheter.

Fortsetter vi videre inn i fornybar energi-alderen med samme tunnelsyn som nå, gjør vi framtidas generasjoner en svær bjørnetjeneste. Nå har staten og Norfund sjansen til å starte dette nye fondet med blanke ark, og sørge for at natur og menneskerett står i førersetet i vurderingene av investeringene fra dag én.