Rike mennesker i rike land kan betale noen andre for å gjøre jobben deres. Jorda vår tåler ikke mer vekst i rike land, skriver Spire. Foto: Sergio Hanquet / Nature Picture Library / NTB

Kvotekjøp er ikke å ta ansvar for miljøet

DEBATT: «Har mennesker i nød automatisk rett til å ødelegge miljøet?» spør Henrik Wiig. Dette spørsmålet er irrelevant da mennesker i nød ikke har bidratt til å forårsake miljøkrisa. Vi bør heller spørre om rike land har rett til å fortsette med å ødelegge miljøet, skriver Spire.

Publisert

Det store problemet med dagens klimakvoteordninger er ikke nødvendigvis kvotene i seg selv, selv om vi løfter frem en rekke problematiske elementer. Hovedproblemet er hvordan vi bruker klimakvotene for å kompensere for manglende kutt nasjonalt.

Elise Åsnes og Ingeborg Sævik Heltne

For noen dager siden tok vi i Spire til orde for at kvotehandel ikke nødvendigvis er så rettferdig som Henrik Wiig har fremstilt det som. Wiig svarer oss igjen med at vi må tørre å ta den vanskelige debatten om fattiges rettigheter. «Har mennesker i nød automatisk rett til å ødelegge miljøet?» spør Wiig.

Vi vil jo selvsagt ikke at noen skal ødelegge naturen og bidra til global oppvarming - men la oss snu spørsmålet. Har mennesker i rike land mer rett til å ødelegge naturen og varme opp kloden enn mennesker i nød? For det er dette det egentlig handler om.

Det er ingen tvil om hvem som er mest ansvarlige for miljøkrisa; industrialiserte land og deres selskaper. Samtidig er det de som har minst skyld i klimaendringene som blir hardest rammet. Dette er det som er så iboende urettferdig med klimakrisa; det er ikke de som faktisk forårsaker krisen som opplever de største konsekvensene.

Rike land har mest ansvar

Å stille spørsmålet om «mennesker i nød» har rett til å ødelegge naturen og varme opp kloden er derfor irrelevant. Det er ikke de som forårsaker problemet. Spørsmålet er heller om rike land har rett til å fortsette med å ødelegge miljøet? Svaret på dette er nei, om det skulle være noen tvil. Likevel er det slik mange vestlige land oppfører seg - som om de har enerett på å forurense, og at de ikke skal måtte endre sine metoder, men heller investere i fattige land slik at de kan gjøre det for oss.

Wiig presenterer videre flere karikeringer av utviklingsland som heller ikke kan stå uimotsagt. Holdninger som «kun urfolk hører hjemme i jungelen» og «vår betaling for klimakvoter vil imidlertid kunne gi fattige et langt bedre liv enn det de ville fått i jungelen» er oppsiktsvekkende, og bekrefter bare klimakolonialismens relevans. Å innbille seg å ha definisjonsmakt på hvem som «hører hjemme» hvor er i seg selv svært kritikkverdig.

Det er heller ikke et faktum at klimakvotene, eller regnskogssatsingen forøvrig, fører til såkalte bedre liv. Det finnes flere eksempler på at Norges regnskogvern har hatt store negative konsekvenser for lokalbefolkning, i tillegg til å ikke innfri sine løfter. Et eksempel på dette er et REDD+-prosjektet i Tanzania. Her har strenge vernetiltak for skogen frarøvet lokalbefolkningen tilgang til og bruk av skogen, og dermed deler av sitt livsgrunnlag. Når en rapport fra Riksrevisjonen fra 2018 i tillegg konkluderer med at klimaresultatene fra regnskogssatsingen har vært usikre, er det grunn til bekymring.

Wiig presenterer gjennomgående i motsvaret sitt et narrativ der han setter opp tiltak her i Norge, som han forøvrig karikerer som livsforverrende, mot såkalte livskårsforbedrende tiltak i fattige land - men dette er altså ikke alltid situasjonen.

Faktumet er at regnskogssatsingen og kvotekjøp kan ha store, negative konsekvenser for lokalbefolkning. Tiltakene er derimot til stor fordel for Norge selv; det gjør det mulig for Norge å fortsette den miljøskadelige oljeutvinningen, og få enda mer økonomisk vekst. For å opprettholde «kostnadseffektiviteten» ved kvotekjøp og regnskogssatsing ber vi dermed utviklingslandene dra lasset for klimakrisa - en klimakrise Norge både har vært med på å skape og stadig bidrar til å opprettholde.

Å betale for jobben er ingen heltedåd

Rike mennesker i rike land klapper seg selv på skuldra fordi de har midlene til å betale noen andre for å gjøre jobben deres. Men det å betale noen for jobben de gjør er ingen heltedåd. Dersom det alltid er de rike landene som kjøper seg fri kommer spørsmål om rettferdighet og solidaritet inn i bildet, selv om det kanskje er vanskelig for en økonom å akseptere.

Løsningene Wiig løfter frem kan kanskje kan være effektive i å dempe symptomene på klimakrisa, men den vil ikke løse selve problemet. Kvotekjøp bidrar attpåtil til å legitimere en videre økonomisk vekst som har forårsaket nettopp denne store krisa vi er i. I tillegg er det også en moralsk katastrofe at de som har bidratt minst til klimakrisa, får de største negative konsekvensene av klimatiltakene og attpåtil ansvaret for å redusere klimautslippene.

Vi er likevel enig med Wiig i en ting - norske myndigheter har en moralsk plikt overfor både mennesker og natur å bruke avsatte klimapenger der hvor effekten er størst stedet for å kaste dem bort på grønnvasket innovasjon her hjemme. Det er svært viktig å se på teknologiens bakside, og vi kan ikke ha en naiv tro på at teknologi alene kan redde oss ut av klimakrisa. Men dette står ikke i kontrast til å være skeptisk til det moralske aspektet ved å «kjøpe seg ut» av problemet. I tillegg er det også svært mange nasjonale klimatiltak som på ingen måte er såkalt «grønnvasket innovasjon». Et åpenbart, svært effektivt og rettferdig klimatiltak er, for eksempel, å fase ut egen oljenæring.

Jorda vår tåler ikke mer vekst i rike land som Norge. Det store problemet med dagens klimakvoteordninger er ikke nødvendigvis kvotene i seg selv, selv om vi løfter frem en rekke problematiske elementer. Hovedproblemet er hvordan vi bruker klimakvotene for å kompensere for manglende kutt nasjonalt. Det er ikke en langsiktig løsning på klimakrisa, og det er på høy tid at Norge slutter å komme med unnskyldninger for å la være å kutte egne utslipp.

Powered by Labrador CMS