Senterungdommen vil ha et bistandsforlik
MENINGER: Historisk sett har Norge vært en viktig bidragsyter for å bekjempe fattigdom, urettferdighet og ustabilitet i verden. Vi stiller opp når kriser rammer, og vi gjør vår andel av jobben for å oppfylle FNs bærekraftsmål. Derfor er det med stor bekymring vi ser at Norge blir en stadig mer uforutsigbar bistandsaktør, skriver Senterungdommen.
Senterungdommen mener det er svært problematisk at viktige internasjonale forpliktelser ikke følges opp.
Jesper Nohr og Ingrid Nikoline Sand
Senterungdommen er klare på at vi må ha en større andel langsiktige bistandsavtaler enn dagens praksis. De siste årene har Norge fått en tendens til å inngå kortere avtaler. Det gjør det vanskeligere å oppnå resultater og gjør arbeidet forutsigbart for partnere i sør. Utvikling tar tid og tålmodighet. Selv om kortere bistandsavtaler gir flere anledninger til å dele ut sjekker på pressekonferanser til rungende applaus, burde ikke det være motivasjonen for bistandsstrategien vår. Bistandsmidlene skal hjelpe folk i nød, ikke gi oss flere muligheter til å sole oss i glansen.
Derfor mener vi at det må tas initiativ til et bredt bistandsforlik som sikrer langsiktighet og forutsigbarhet i den norske bistandspolitikken. Et slikt forlik må kunne stå seg over tid og slå fast at Norge er et land man kan stole på - men må også være fleksibelt nok til at vi kan respondere på et verdensbilde i stadig endring. Forliket må innebære både en enighet om fordelingen mellom langsiktig og humanitær bistand, og hvilke sektorer norsk bistand skal prioritere. Vi bør også bli enige om hvilke kanaler vi skal prioritere og hvordan bistanden skal forvaltes. Vi mener det også må slås fast at vi skal bruke over 1 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI) på bistand hvert år.
2020 var det første året på lenge hvor antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom økte, og det antas å fortsette i 2021. Konsekvensene av klimakrisa og den globale pandemien slår urettferdig ut, og vil føre flere mennesker inn i fattigdom. 2021 er ikke året for å kutte i støtte til bistandsarbeid. Likevel ble bistandsrammen i statsbudsjettet for 2021 redusert med rundt 1,1 milliarder kroner.
En av de viktigste aktørene som jobber med klimatiltak i utviklingsland er Det grønne klimafondet. Dette er en arena hvor rike land i verden kan vise handlingskraft når det kommer til å satse på bistand knyttet til konsekvensene av klimakrisen i utviklingsland. Norge signerte i januar 2020 en avtale med fondet hvor vi forpliktet oss til å doble støtten. Både daværende klima- og miljøminister Ola Elvestuen fra Venstre og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein fra KrF pekte på viktigheten av dette arbeidet. Norge er den 6. største bidragsyteren til fondet.
Til tross for dette, viste statsbudsjettet for 2021 at regjeringen ikke er villige til å oppfylle dette ansvaret. 200 millioner kroner av det som er avtalt er utsatt, og Norge oppfyller dermed ikke avtalen som ble inngått. En alvorlig konsekvens av dette kan være at flere land følger Norges eksempel. Dette har blant annet Phento Tshering, som forhandler på vegne av de minst utviklede landene (LDCs) på klimatoppmøtene, uttrykt bekymring for. Det er en bekymring vi må ta på alvor.
Senterungdommen mener det er svært problematisk at viktige internasjonale forpliktelser ikke følges opp. Andre lands tillit til oss vil svekkes når vi ikke opprettholder de avtalene vi har inngått. Denne tilliten vil kunne svekkes ytterligere ved at vi fremstår som en aktør som nedprioriterer det langsiktige og forutsigbare bistandsarbeidet til fordel for kortsiktig vinning. For å ta tilbake denne tilliten trengs det en ny kurs, og det må komme gjennom et langsiktig bistandsforlik.
