Det vi lærte av jordskjelvet i Nepal

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Joakim Giske Tvete

Skrev bacheloroppgave i utviklingsstudier ved UiO om Nepal

Gjenoppbyggingsarbeid etter katastrofer er ofte kaotisk og lite helhetlig. Jeg dro til Kathmandu for å undersøke om dette også var tilfellet i Nepal etter jordskjelvet i Gorkha-dalen i 2015, og skrev bacheloroppgaven min i utviklingsstudier om behovet for gode statlige institusjoner for å sørge for et organisert og holistisk gjenoppbyggingsarbeid.

Jordskjelvet i 2015 ble målt til 7,6 på Richters skala, og tok livet av nesten 9 000 mennesker og skadet over 22 000.

Dårlige bygg var også medvirkende årsak til at rundt 750 000 hus ødelagt, og til at de totale kostnadene av jordskjelvet ble rundt 14 milliarder amerikanske dollar. Den summen utgjør omtrent 72 prosent av Nepals årlige BNP, ifølge en rapport fra nepalske styresmakter og samarbeidspartnere etter jordskjelvet.

Det sa seg derfor selv at det var en for stor byrde for ett av verdens fattigste land, målt i BNP, å bære alene, og at det var en selvfølge at det internasjonale samfunnet måtte bidra. Det sammen med nepalske myndigheter, som var midt i en prosess hvor de bygde opp nettopp institusjoner for å håndtere en slik katastrofe da jordskjelvet rammet, og man fikk en påtvunget test.

Det er mye resten av verden kan lære av gjenoppbyggingen i Nepal.

Gjenoppbyggingen gikk for tregt for handlekraftige nepalere

Nepalske myndigheter har helt siden skjelvet vært opptatt av å bygge opp bygninger og infrastruktur som er mer motstandsdyktig enn før skjelvet, slik at landet bedre vil takle fremtidige naturkatastrofer.

Myndighetene ønsket å få hjelp fra internasjonale organisasjoner, som kunne tilby teknisk støtte, i dette arbeidet. I tillegg ville de at prinsippet owner-driven reconstruction skulle følges. Det gikk ut på at de berørte menneskene selv skulle få ta del i beslutninger og arbeidet når hjemmene dere ble gjenreist, for å sikre at kulturen og behovene deres ble tatt hensyn til. Til en viss grad lyktes man godt med dette.

Det som skapte større problemer var mangelen på velfungerende institusjoner. På grunn av dårlig informasjonsflyt, spesielt grunnet manglende offentlige institusjoner på lokalt nivå, visste man lite om behovene i rurale strøk. Det tok derfor altfor lang tid før man fikk fatt på gjenoppbyggingen der.

Resultatet var at nepalere, som er kjent for å håndtere motbør på egenhånd og som er særlig handlekraftige, bygde opp igjen husene sine på egenhånd – og det uten at de var bygget slik at de bedre ville tåle fremtidige skjelv bedre.

Les også: Trust me, I’m a bistandsarbeider

Dette burde blitt gjort

Jeg mener det er mye vi kan lære av gjenoppbyggingsarbeidet, og at noen av disse lærdommene nærmest kan fungere som en mal for andre land, for å gjøre dem mer motstandsdyktige i møte med fremtidige naturfenomener og ekstremvær.

1. Forebyggende arbeid

Flere studier har vist at Nepal manglet gode systemer for å håndtere naturkatastrofer da jordskjelvet inntraff i 2015. Uttalelser fra FNs utviklingsprogram i bacheloroppgaven min, støtter dette.

I etterkant har Nepal likevel klart å få på plass institusjoner og retningslinjer som sier hvordan man umiddelbart og effektivt kan starte gjenoppbygging etter at katastrofer inntreffer.

Disse institusjonene må vedlikeholdes, og det må jobbes aktivt med å forbedre infrastrukturen, i tillegg til å utdanne befolkningen slik at de er forberedt på å kunne respondere på en katastrofe.

2. Mer samarbeid mellom ulike statlige nivåer

Styringen på lokalt nivå kunne vært bedre da jordskjelvet inntraff, ifølge Sharma et al. (2018). Som nevnt, gjorde det at informasjonen fra rurale områder var dårlig eller ikke-eksisterende, og at det tok lang tid før hjelpen nådde disse områdene.

Jeg mener derfor at en nøkkelløsning er å sikre mer og bedre samarbeid mellom myndigheter på ulike nivåer, fra det lokale nivået til den statlige styringen. Som en del av dette, bør alle lokalsamfunn være representert av personer som jobber for staten. Det bør også eksistere styringsorgan på lokalt nivå – selv i de mest avsidesliggende områdene. På den måten vil man være bedre rustet i fremtidig gjenoppbyggingsarbeid.

3. Helhetlig og likeverdig koordinering

Til slutt kreves det en samlende, koordinerende og upartisk institusjon som kan fungere som en «matchmaker» og tilrettelegge for dialog mellom organisasjoner og staten. På den måten kan partene møtes for å diskutere behov og problemer. Videre, bør det være en formell planleggingsprosess når det gjelder inkluderingen og bruken av utenlandske organisasjoner. Man bør ha en plan før man handler.

Et eksempel på en slik koordinerende institusjon i Nepal er The Housing Reconstruction and Recovery Platform, som om den brukes riktig, kan samle involverte aktører og delegere arbeidsoppgaver mellom aktørene basert på behovene og styrkene deres.

Det førte med seg påtvungne møter med dialog mellom de forskjellige organisasjonene og de statlige institusjonene, hvor man kunne dele erfaringer og diskutere problemer som måtte løses. Slik skaper man en helhetlig og effektiv gjenoppbyggingsprosess.

Mye å lære fra Nepal

Skal vi klare å møte klimaendringene og værfenomener som vil komme som følge av dem, må hvert enkeltsamfunn ta ansvar og forberede seg på hvordan man skal håndtere det som kan komme i fremtiden. Samtidig har ikke alle land har like gode forutsetninger, og da er det en selvfølge at erfaringer og ressurser bør deles på tvers av landegrenser når det er behov for det.

Gjenoppbyggingsarbeidet i Nepal har under omstendighetene gått veldig bra, med flere forbedringer i både infrastrukturen og i samfunnet ellers som resultat. Strømnettet er forbedret og mer motstandsdyktige hus har blitt bygget. I tillegg har flere fått utdanning innen snekring. Det kunne derimot blitt enda bedre, ikke minst raskere, hadde man vært mer forberedt.

Gjenoppbyggingsarbeid må gjøres kjapt og på lands egne premisser, men da må hvert enkeltland ta styring på forhånd for å skape best mulig forutsetninger for å lykkes.

Katastrofen i Nepal og arbeidet i ettertid kan være til stor lærdom for resten av verden. I tiden som kommer, mener jeg at man ikke har råd til å ikke prioritere forberedelser mot katastrofer. Tross alt, en katastrofe er bare en katastrofe på grunn av for svake institusjoner og infrastruktur.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.