Oljesøl og politisk spill i Nigerdeltaet – nå stilles Shell også til juridisk ansvar

Denne dagen slo den øverste ankedomstolen i Haag fast at det gigantiske oljeselskapet Royal Dutch Shell har et ansvar for oljesøl og dårlig vedlikehold av anlegg i det store og sårbare Nigerdeltaet, som har rundt 30 millioner innbyggere. I tillegg til å rydde opp etter seg, ble Shell dømt til å betale et erstatningsbeløp som ennå ikke er fastsatt, men som skal gå til dem som har fått sitt miljø og sitt livsgrunnlag ødelagt.

Søksmål fra bønder og fiskere

Utgangspunktet for dommen er et søksmål fra fire bønder og fiskere helt tilbake i 2008, basert på oljelekkasjer og skader i Goi- og Orumadistriktene fem år tidligere. To av dem har mistet livet underveis, men familiemedlemmer har overtatt søksmålet. De har hele tida hatt solid støtte fra en nederlandsk miljøorganisasjon, som er en del av det internasjonale nettverket Friends of the Earth, der Naturvernforbundet er norsk medlem.

Det vanlige i slike saker er at de som sitter i øverst på toppen av Shell-pyramiden, med hovedkontorer både i London og Amsterdam, avviser det juridiske grunnlaget for et søksmål og isteden henviser til sitt datterselskap i Nigeria som den rette instansen. Dette kan de gjøre i trygg forvissning om at det er beskyttet gjennom delt eierskap med den nigerianske staten. Det er derfor oppsiktsvekkende at dommen fastslår at også hovedselskapet er forpliktet til det som kalles «duty of care», og at det ikke hjelper med smarte eierkonstruksjoner og ansvarspulverisering.

Dødelig delta

Den viktige dommen må ses i sammenheng med den kampen som innbyggerne i Nigerdeltaet har ført mot Shell og andre oljeselskaper gjennom mange tiår. Selv om området favner over en rekke ulike etniske grupper, er det representanter for ogoni-folket, som utgjør nærmere én million mennesker, som har stått fremst i denne striden. Mens staten, utenlandske eiere og korrupte politikere har ranet til seg enorme rikdommer, er det innbyggerne i deltaet som må betale regninga i form av forgiftet grunnvann, jord som ikke lenger kan dyrkes og dammer, elver eller kystnært hav hvor fisken enten er helt borte eller er helt uspiselig. Også mangroveskogen spiller en sentral nøkkelrolle i økosystemet, men er for lengst ødelagt. Det som er kalt et «oljeeventyr», har for mange isteden blitt et mareritt.

Gjennomsnittlig levealder i deltaet er ti år lavere enn i Nigeria som helhet, mens spedbarnsdødeligheten trolig er dobbel så høy. Selv om mesteparten av produksjonen av olje og gass nå er flyttet til felter utenfor kysten, er mange av skadene uopprettelige. Fortsatt utsettes folk for kreft og luftveissjukdommer, og av en FN-rapport går det fram at vannet flere steder inneholder giftverdier som ert flere hundre ganger høyere enn det som Verdens helseorganisasjon (WHO) har som grense. Det er anslått at mer enn 85 prosent av innbyggerne i Nigerdeltaet lever i det som Verdensbanken regner som ekstrem fattigdom, og en studie fra bistands- og solidaritetsorganisasjonen Oxfam viser at det knapt er noe land hvor ulikhetene i inntekt og formue øker så raskt.

Dype historiske røtter

Det britiske herredømmet over Nigeria skjedde skrittvis fra den første koloniseringa av Lagos i 1861 til flere - og høyst ulike - regioner blei lagt under en felles administrasjon i 1914. Den første interessen for dette området går tilbake til slavehandelen, hvor flere av kystbyene i dagens Nigeria var blant de viktigste havnene for utskiping av mennesker. Da slavehandelen blei forbudt tidlig på 1800-tallet, førte jakten på andre «varer» til at landbruksprodukter ble produsert for eksport isteden. Også den gang handlet det om olje, eller rettere sagt om palmeolje. Interessant nok fikk Nigerdeltaet navnet British Oil River Protectorate i 1885. Like viktig var jordnøtter, som var råstoff for vegetabilsk olje til bruk i såpe, i matlaging, i oljelamper og til produksjon av stearinlys. Etterspørselen var nærmest umettelig i de mørke og skitne industribyene som nå vokste fram i Frankrike og Storbritannia.

Interessen for mineralolje økte som følge av bilindustriens gjennombrudd ved inngangen til 1900-tallet, og tok for alvor av under den første - og motoriserte - verdenskrigen. I mellomkrigstida blei det derfor lett eller olje i alle kolonier, og allerede i 1936 opprettet Shell et datterselskap i Nigeria. To år etter sikret det seg enerett til å kartlegge store deler av landet, uten at det ga noen resultater. Men etter 1945 spisset den internasjonale kampen om olje seg til på nytt, både til transportformål og til militære opprustning under den kalde krigen. For Storbritannia ville funn i koloniene gjøre landet slapp å bruke verdifulle dollar til å importere olje, samtidig som Nigeria med sin beliggenhet ut mot Atlanterhavet ikke var avhengig av Suezkanalen i krisetider.

Mot slutten av 1940-tallet blei letinga intensivert i Nigerdeltaet, og helt fra første dag var både vanlige innbyggere og motstandere av kolonistyret opptatt av risikoen for miljøskader og konfiskering av landområder uten samtykke fra dem det gjaldt. Dette var en del av mobiliseringsgrunnlaget for østprovinsens store nasjonalistleder, Nanmdi Azikiwe, som ga slike spørsmål stor oppmerksomhet i avisa «The West African Pilot». Det var en av grunnene til at han blei sett på som en farlig oppvigler som truet britiske interesser. (Han blei ved sjølstendigheten i 1960 landets første president.)

Krigen om olje

Det var ved inngangen til 1956 at de første funnene blei fastslått, og seinere samme år endret selskapet sitt navn til Shell-BP-Petroleum Development Company of Nigeria. Deretter gikk det bare ti år før den første oljen blei skipet ut fra Nigeria. Selv om produksjonen var ganske beskjeden helt fram det store oppsvinget i volum og priser på 1970-tallet, var forhåpningene om framtidig fortjeneste svært høye. Storbritannia sluttet derfor helhjertet opp om nigerianske sentralmyndigheter da østprovinsen i 1967 brøt og erklærte Biafra som selvstendig stat, der Nigerdeltaet var et økonomisk kjerneområde. I løpet av de tre neste årene døde tre millioner mennesker under blokaden av Biafra, de aller fleste av sult og sjukdommer.

Under krigen, som endte med Biafras nederlag i 1970, var den britiske regjeringa redd for å miste den innflytelsen over oljerikdommene som de hadde skaffet seg gjennom Shell/BP. Under ledelse av statsminister Harold Wilson (Labour) leverte britiske myndigheter derfor store mengder våpen og transportutstyr for å slå ned opprøret, og håpet at dette ville bli belønnet med nye olje- og våpenkontrakter.

Omfanget av denne støtten var lenge holdt unna offentlighet, men en rekke avslørende dokumenter blei i 2018 brakt fram i lyset av organisasjonen Global Witness, ført i pennen av den kjente gravejournalisten Mark Curtis. Også i Norge het det gjerne at dette var en «stammekrig», noe som bare er en rimelig betegnelse om man også taler om «Shell/BP-stammen». (Etter at BP blei nasjonalisert i 1979. forsvant deres navn ut av historien.)

Martyrer for miljø og menneskerettigheter

Nigeria var underlagt militærstyre helt fram til 1999, der valuta- og skatteinntekter var langt viktigere enn lokalbefolkningen og det sårbare økosystemet i Nigerdeltaet. Det blei gjort lite for å drive vedlikehold eller tette lekkasjer fra brønner og rørledninger, samtidig som en langt større del av gassen blei brent enn for eksempel Nordsjøen eller USA. Resultat var at jorda mange steder nærmest var som asfalt. Klager, protester og demonstrasjoner fikk liten oppmerksomhet, men dette begynte å endre seg da Movement for the Survival of the Ogoni People (MOSOP) så dagens lys med Ogoni Bill of Rights i 1990.

Organisasjonen var fra starten ledet av den kjente og karismatiske forfatteren Ken Saro-Wiva, og fikk raskt kontakt med internasjonale bevegelser som var opptatt av kultur, menneskerettigheter, urfolk og etniske minoriteter, storselskapers makt, ikkevoldskamp og retten til helse og liv. På denne måten fikk blei miljørasering og sikkerhetsstyrkenes brutale framferd, som inkluderte massedrap, tortur og voldtekter, gjenstand for internasjonal oppmerksomhet og fordømmelse. Selv om Shell den gang avviste all kritikk, ga Amnesty International i 2017 fram en rapport, basert på interne dokumenter frigitt i forbindelse med nyere rettssaker, som dokumenterte det tette samarbeidet med militærregimet på 1990-tallet inkluderte overføringer av både penger og transportutstyr.

Konflikten spisset seg til i 1994, da den mest brutale av alle militærdiktatorene - Sani Abacha ga ordre om å arrestere Ken Saro-Wiwa og åtte andre MOSOP-ledere («The Ogoni Nine») på helt oppdiktet grunnlag. Til tross for en internasjonal proteststorm, blei de stilt for militær standrett og hengt. (I etterkant har mange av «vitnene» innrømmet at de var bestukket.). Også her hjemme ble det dannet en egen Nigeria-aksjon, ettersom Statoil nå var på full fart inn i landet. Aktiviteten var riktignok beskjeden fram til olje- og gassutvinningen skjøt fart - også med norsk operatøransvar - på felter utenfor kysten et tiår seinere.

Forhandlinger eller forhalinger?

Etter sterkt lokalt og internasjonalt press blei nigerianske myndigheter i 2009 nødt til å invitere FNs miljøprogram (UNEP) til å foreta en vitenskapelig undersøkelse av skadevirkningene etter oljeproduksjonen i deltaområdene. Selv om de bare undersøkte en begrenset del av de dokumenterte utslippene og lekkasjene, kom de to år etter med en knusende rapport. Den ikke bare bekreftet det som tidligere var kjent, men la fram enda mer foruroligende funn. Det blei også anslått at det ville ta 30 års innsats og mange milliarder kroner for å rydde opp i det mest nødvendige, om det i det hele tatt var mulig.

Som følge av UNEP-rapporten blei den nigerianske staten og oljeselskapene pålagt å opprette et fond på rundt 10 milliarder norske kroner, som skulle brukes til å planlegge, lede og gjennomføre et stort femårsprosjekt. Men i de fem neste åra skjedde det praktisk talt ingen ting, og til stor overraskelse for fikk Shell en hånd med på rattet i styringsgruppa. Som nyvalgt president i 2016 lovte Muhammad Buhari å skru opp tempoet, men i fjor publiserte en rekke miljøorganisasjoner og Amnesty International en grundig studie som slo fast at lite var gjort i oppgjøret med miljøkriminalitet og brudd på innbyggernes rett til liv, helse og demokratisk deltakelse. Også FN-rapportører på områder som urfolk og menneskerettigheter har interessert seg for disse forholdene. Det er mot denne bakgrunnen at Jens Petter Kjemprud, norsk ambassadør i Abuja fram til 2020, offentlig har gått ut med kritikk av framdriften og tilbød norsk støtte for å få fortgang i sakene.

Flere saker i kø

Selv om det er Haag-dommen 21. januar som med rette har fått størst oppmerksomhet, og som utvilsomt vil inspirere til nye søksmål, er det også andre eksempler på rettssaker som er ført i retten på vegne av ofrene for Shells ødeleggelser av Nigerdeltaet. Men felles for dem er at rettferdighet krever tid og penger, og at de beskjedne erstatningene står i skarp kontrast til de raske oppgjørene etter Exxon Valdez-havariet utenfor Alaska i 1989 og utblåsinga i Mexicogolfen i 2010.

Allerede i 1996, det vil si året etter drapet på «The Ogoni Nine», anla flere av deres etterkommere en sivil erstatningssak mot Shell for medvirkning til drap og alvorlig brudd på menneskerettighetene. I 2009, bare noen timer før den endelige avgjørelsen skulle falle i en domstol i USA, gikk Shell med på en engangsutbetaling på 15,5 millioner dollar. Selskapet gjorde det klart at dette ikke på noen var noen innrømmelse av skyld, men en humanitær gest for isteden å ga framover i fellesskap.

I Storbritannia har advokatfirmaet Leigh Day spesialisert seg på gruppesøksmål for afrikanere og andre som er ofre for urett før og etter kolonitida. Etter mange år i rettsapparatet nærmet det seg i 2013 avslutning for ei sak som flere tusen fra Bodo, som ligger i Ogoniland, førte for å få erstatning for oljelekkasjer så langt tilbake som i 2005. Opprinnelig hadde Shell bare tilbudt innbyggerne 3500 dollar til sammen, riktignok supplert med 50 sekker med ris og bønner. Det var denne fornærmelsen som ha støtet til å gå til sak. Også her valgte Shell å inngå et forlik i forkant av en dom, noe som denne gang kostet selskapet i overkant av 83 millioner dollar, eller rundt 20 prosent av det opprinnelige kravet.

Leigh Day har også ført en sak i London for ofrene for store utslipp i Ogale og Bille i deltaet, men i 2017 fikk Shell medhold i påstanden om at britiske domstoler ikke hadde jurisdiksjon i saker som angikk et nigeriansk datterselskap. Denne avgjørelser blei anket til Høyesterett. Så nylig som 13. februar i år slo fast at saka likevel kunne føres overfor hovedselskapet i dets hjemland. Den øverste rettsinstansen sluttet seg dermed til dommen i Haag noen uker tidligere. Dette vil utvilsom bli lagt merke til hos dem som både i FN og i EU nå arbeider med bindende reguleringer for å motvirke storselskapenes miljøkriminalitet og brudd på menneskerettighetene. I tillegg til at miljøskandalene som er avdekket, er både Shell og det italiensk ENI dessuten under etterforskning for bestikkelser og dekkoperasjon i milliardklassen i Nigeria. Det er altså ikke siste gang de engasjere advokater.

Kilder og litteratur:

Adunbi, Omolade (2015), Oil wealth and insurgency in Nigeria. Bloomington: Indiana University Press.

Amnesty International (2017). A criminal enterprise? Shells involvement in human rights violations in Nigeria in the 1990s. London: Amnesty International. AFR4473932017ENGLISH.PDF (amnesty.org)

Campbell, John (2018), Nigeria. What everybody needs to know. Oxford: Oxford University Press.

Doron, Roy og Toyun Falola (2016), Ken Saro-Wiwa. Athens, US: Ohio University Press.

Friends of the Earth mfl. (2020). No clean-up, no justice. An evaluation of the implementation of UNEPs environmental assessment of Ogoniland nine years on. Brussel: Friends of the Earth mfl. No-Clean-Up-No-Justice.pdf (friendsoftheearth.eu)

Global Witness (2018), Take the future. Shell‘s scandalous deal for Nigeria‘s oil. London: Global Witness. Take The Future: Shell's scandalous deal for Nigeria‘s Oil | Global Witness

Oxfam (2017), Inequality in Nigeria. Exloring the drivers. Oxford: Oxfam. Inequality in Nigeria: Exploring the drivers (oi-files-d8-prod.s3.eu-west-2.amazonaws.com)