En lekse i gjensidig avhengighet

Koronapandemien minner oss om at det å stenge grenser og låse seg inne ikke nytter i en global verden. Ingen er trygge før alle er trygge. Skal vi stoppe en pandemi, må det samarbeides, lokalt, nasjonalt og over landegrensene. Hvilke lærdommer tar verden med seg i fortsettelsen?

Det har vært sterkt å være vitne til hvordan koronaen har gjort at vi i Norge har stilt opp i en dugnad for å verne hverandre mot smitte. I møte med et usynlig virus har vi tatt hensyn, innordnet oss og gitt slipp på friheter.

Internasjonalt samarbeid må til

Vi har sammen erkjent at å holde fast ved det vante vil gjøre mer skade enn nytte, både for oss selv, våre nærmeste og våre neste. Vi har gjort mot andre hva vi ønsker at andre skal gjøre mot oss. Covid-19 er en av flere lekser i gjensidig avhengighet.

De daglige nyhetssendingene viser hvor stor betydning nasjonalstatene har for hvordan smitten utvikler seg. Land med noenlunde like forutsetninger håndterer situasjonen svært ulikt, med svært forskjellig smitteutbredelse som konsekvens. Vi forstår at selv den mest vellykkede nasjonale håndtering vil være avhengig av at det også eksisterer et samarbeid mellom landegrenser. Ingen land kan løse dette alene.

Vi ser også at de fleste land har mye dårligere forutsetninger enn oss for å lykkes i å håndtere pandemien. Antall bekreftede tilfeller av covid-19 fortsetter å øke i mange av landene Kirkens Nødhjelp jobber i. De siste 14 dagene er det meldt om 49.017 nye tilfeller i Sør-Afrika og 7758 nye tilfeller i Nigeria ifølge ifølge Det europeiske smittevernbyrået (ECDC).

Også fattige må få vaksinen

Arbeidet med å utvikle en vaksine mot covid-19 illustrerer den globale gjensidige avhengigheten. Det illustrerer også den nære sammenhengen mellom innsatsen vi gjør innenlands, og den bistanden vi gir i solidaritet med folk andre steder.

Forskere over hele verden jobber med å utvikle en vaksine. Ifølge WHO er det nå rundt 118 vaksinekandidater under utvikling. Men samtidig foregår det en kamp mellom ulike land om å sikre seg vaksinen først.

Det vil være behov for milliarder av doser for å vaksinere folk globalt. Produksjon og distribusjon i denne skalaen har aldri blitt gjort tidligere. For å lykkes med økt produksjon og forsyningskapasitet trengs betydelige investeringer og planlegging.

Nå som Norge har valgt å gå inn i den nye europeiske vaksinealliansen Inclusive Vaccine Alliance, må de bruke påvirkningskraften sin til å sikre gode globale mekanismer for prioritering og fordeling, og hindre at dette blir en «europeisk interesseklubb».

Norge må bruke relasjonen til maktene i Europa for å sikre at verdens fattige får tilgang på vaksinen. Hvis verdens fattige skyves bakerst i køen, kan det være en reell fare for at et flertall av jordens befolkning ikke får noen covid-19-vaksine i det hele tatt. Det vil forlenge pandemien og øke antall dødsfall globalt.

Hvis arbeidet med å utvikle en koronavaksine blir en kamp der alle står mot alle, vil alle tape på det. En helseminister som kaprer nok vaksiner til hele befolkningen i et lite land i nord, vinner en tvilsom og kortsiktig seier dersom flertallet av verdens befolkning forblir uvaksinert.

En god lekse gir lærdom

Å fullføre en lekse er viktig. Da kan vi også ta med oss lærdom videre. Mitt håp er at koronapandemien som global lekse i gjensidig avhengighet, er noe vi tar lærdom av til andre områder der verden er like gjensidig avhengig av hverandre for å lykkes.

En konsekvens av koronapandemien er at verden er lengre unna å nå FNs bærekraftsmål. Å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030, har blitt enda mer krevende. Men mitt håp er at leksen pandemien har gitt oss i gjensidig avhengighet gir oss innsikt som gjør at vi gjennom 2020-årene handler på dette.

Noen norske politikere er kritiske til de globale bærekraftsmålene, FN og EU, og argumenterer med at globale plattformer og forpliktelser ikke må overstyre statenes suverenitet. Men vi tar realitetene inn over oss: Mange av de mest alvorlige krisene som vi må håndtere nå og i fremtiden, kjenner ikke staters grenser eller suverenitet. Vi kan ikke bygge mur mot pandemier eller klimakrise.

Klimakrisen må løses i fellesskap

Klimakrisen er en slående parallell til pandemien. Den kan ikke løses av noen alene. Konsekvensene av den rammer oss alle, men noen mer alvorlig enn andre. Slik vi i Kirkens Nødhjelp illustrerte i forrige uke, da vi presenterte rapporten «Winning the peace», om sammenhengen mellom klimakrise og konflikt, med Mali og Somalia som eksempler.

Rapporten er utviklet sammen med Kirkens Nødhjelp i Danmark (DCA) og Act Alliance. For millioner av mennesker som bor i fattige og sårbare land, er effekten av global oppvarming en daglig utfordring. I noen land kan disse effektene også bli konfliktdrivere, som kan eskalere inn i vold og krig. Flere blir drevet på flukt av klimaendringene og av de konfliktene disse endringene skaper.

Klimakrisen kan kun løses gjennom felles innsats til felles beste - for å verne hverandre. Hvis vi alle tar hensyn, innordner oss og gir slipp på noen friheter. Hvis vi sammen erkjenner at å holde fast ved det vante, vil gjøre mer skade enn nytte - for oss selv, våre nærmeste og våre neste. Vi må gjøre mot andre det vi ønsker at andre skal gjøre mot oss.